Med lisens til å slå

På ishockey-banen gis det grønt lys for handlinger som man blir politianmeldt og fengslet for hvis de skjer en lørdagskveld ute på by´n. Er vold en privatsak som ikke angår andre enn de involverte, så lenge de har samtykket til det? 

En ishockeyspiller kliner til en annen midt i ansiktet, flere ganger. Den forslåtte sendes på sykehus, og det konstateres at han ikke har fått alvorlige skader. Heldigvis, for dette kunne fort ha gått verre. Hvis dette hadde skjedd på byen ville det blitt politianmeldelse og fengselsstraff, i følge en advokat NRK snakker med. Men på ishockeybanen ”må man regne med litt knuffing”, for ”sånt skjer i hockey”, som trenere og spillere uttaler etter hendelsen. Er vold noe man må forvente i en idrett som ishockey? En del av sporten, liksom? Og hvilken betydning har dette for forholdet vårt til vold andre steder? Kan vold være en privatsak som ikke angår andre enn de involverte, så lenge de har samtykket til det?

Fight Club

Vi lever i et samfunn med lav toleranse for vold, noe vi synes er et ubetinget gode. Vi tror ikke lenger på katharsis-effekten. Fight Club -lignende frisoner hvor vold er tillatt dekker ikke et behov for utløp av aggresjon slik at folk roer seg ned. Tvert i mot. Aggressive handlinger skaper mer aggresjon. Vi blir i stor grad det vi gjør, følelsene får næring fra våre erfaringer. Den som hisser seg opp, banner og viser fingeren i bilkøen på vei hjem fra jobb, lager seg en sinna-vane og er mer irritabel når han eller hun kommer hjem, enn en som takler frustrasjonen med en dose sinnsro.

En studie fra 2005, utført på HEMIL-senteret ved UiB, fant at gutter som over en toårsperiode deltok aktivt i kampsport, som gruppe viste markert tendens til voldelig og antisosial atferd. Dette var vanlige gutter som ble mer aggressive av å drive med aggresjon. Forskerne i HEMIL understreker at miljøet, like mye som selve aktiviteten, kan ha bidratt, at det var kult å være brysk og tøff.

Flere andre studier viser samme tendens. Amerikanske college-gutter som deltar i idretter med mye aggresjon er for eksempel mer aggressive også utenfor idrettsbanen – til og med på date. De har mer stereotype forestillinger om kjønnsroller og sex, og de er mindre tolerante overfor homofili. 

Man finner til og med at gutter som deltar i lagidrett har mer tvilsomme holdninger til voldtekt enn de som driver med individuell idrett.

Aksept for vold

Uten å anklage noen involverte for å bruke vold privat må vi vende tilbake til ishockeygutta: Stemningen rundt slåsskampen er til dels preget av aksept av vold, ganske grov vold også. NRKs dekning av saken på nett melder om ”god, gammeldags hockeystemning”, mens Aftenbladet melder at ”Vålerenga banket Oilers” i en kamp med mye ”temperament”. I Aftenpostens kommentarfelt er meningene noe delte mellom ”det skal være litt tøft i hockey” og ”slike episoder bør straffes hardt, kaster du hanskene for å slåss må det i framtida bli matchstraff”. Noen er bekymret for sportens renommé: ”Nå kan f.eks. knikkersadelen si: ja, den idretten er og blir en bøllesport. Og pengestøtten går til Nordmarkas venner”.

Publikums reaksjoner synes ganske sammenfallende med holdningene som spillerne selv og ledelsen i klubbene gir uttrykk for. Noen liker slike hendelser dårlig, men for en del virker det som om det hele er litt kult, nesten en del av showet. Spilleren som slo sier selv: ”Jeg skulle gjerne ha sett det på video før jeg kommenterer det, men slik jeg oppfatter det er det to stykker som går inn og tar en av våre spillere etter en avblåsning.

Så går jeg inn for å få de unna i utgangspunktet. Så blir det heller litt gruff, som det ofte blir. Så eskalerte det, kanskje med meg som hovedperson. Eller, jeg vet ikke. Jeg oppfattet det som en én mot én situasjon etter hvert. Vi kastet hanskene. Tja. Jeg traff vel ganske godt”. Men han synes ikke det er greit, heller: ”Det gikk fra å være en situasjon hvor jeg skulle avverge noe til å eskalere helt. Jeg gikk for langt, og det er beklagelig. Det gagner ingen. Verken meg, laget eller han”.

Knuffing

Vi synes det er bra at Nagel er villig til å beklage. Likevel synes vi det ligger en dobbeltkommunikasjon her. Så lenge en spiller slipper en liten kommentar av typen “Jeg traff vel ganske godt”, og folk rundt følger opp med ”Litt knuffing er ikke til å unngå”, fanger vi opp at volden hører med og nesten regnes som litt kul. Vi ser for oss at de voldssøkende delene av supporter-gjengene fanger opp dette enda raskere enn oss. Enkelte blant publikum identifiserer seg så sterkt med normene for hvordan det “gjøres opp” mellom skikkelige mannfolk at de lager sine egne oppgjør utenfor idrettsarenaene. Slåsskamper mellom ”casuals ” har blitt en hovedattraksjon for visse fotballsupportere.

Det er naturligvis farlig for idrettsutøvere selv at vold tolereres i forbindelse med idrett. Det er ille nok med boksing, der man for så vidt samtykker til å slå hverandre, men er det rimelig at en som kan tenke seg å satse på for eksempel ishockey skal måtte regne med å bli utsatt for vold som går langt ut over det som er innenfor reglene for lovlige taklinger? Ja, sier en del entusiaster. “Hockey er ikke for pingler”, kommenterer advokat Odd Rune Torstrup.

Et googlesøk på akkurat dette utsagnet viser at det brukes mye. Det er tydeligvis en utbredt forestilling, dette at man er en “pingle” hvis man ikke ønsker å bli utsatt for vold. Å være hard, å gi og ta imot juling uten å sutre, er en del av en viss versjon av mannsrollen, slik denne dyrkes i hockey og en del andre idretter. Det reageres på hendelsen, spilleren som slo blir utestengt fra tre kamper i seriens sluttspill, men om få dager er han tilbake. Alle synes å glede seg til det.

Tydelig dobbeltkommunikasjon

Igjen: Dobbeltkommunikasjonen er tydelig. Det tas avstand fra vold, samtidig ser flere ut til å mene at sloss-kamp er forenlig med klassisk maskuline dyder. Trener Thoresen er blant de som mener at Nagel gjorde som han gjorde for å “redde” en annen på laget, for “det er sånn mennesket er skapt, at hvis du føler deg truet så tar du igjen”. Videre: ”Det er to Vålerenga-spillere som hopper oppå Nick Schaus, og så dytter Nagel dem bort, som den gode lagkameraten han er. Deretter er det de to som begynner å slå på ham”. Og selvfølgelig, som vanlig når voldsepisoder forklares, enten de skjer i trafikken, på idrettsbanen, på et utested eller hjemme: ”Det svartnet for ham”. Volden er dermed forklart. Ingen har ansvar. Det er naturens gang vi er vitne til. Det hele var nærmest en ridderlig handling, karakteristisk for en god lagkamerat.

Selvfølgelig er de aller fleste idrettsutøvere, publikum, trenere og lagledere alminnelig fredelige folk som tar fullt og helt avstand fra vold. Likevel mener vi det er grunn til å være betenkt over dobbeltkommunikasjon som legitimerer vold, ikke bare på idrettsarenaen, men også utenfor, for eksempel hjemme. Vi vet at vold avler vold, selv om vi stadig må møte det dårlig begrunnede standardargumentet at ”menn må få være menn” og at de må ”få det ut ett eller annet sted”. Hvordan kan vi forvente mindre vold generelt, hvis vold samtidig sees på som akseptabelt og til og med ganske karslig på idrettsbanen?

Les mer om sammenhenger mellom sport og vold:

The Effect of Viewing Varying Levels and Contexts of Violent Sports Programming on Enjoyment, Mood, and Perceived Violence

Examining Perceived Violence in and Enjoyment of Televised Rivalry Sports Contests

Sport Culture and Violence against Women: Between Pleasure an Barbarism 

Les mer om medias dekning av den omtalte ishockeykampen og etterspillet:

Vålerenga banket Oilers og sikret seriegullet

– Vi må bare beklage til alle Stavanger-supporterne som tok turen

Nagel legger seg flat – ber om unnskyldning

– Kunne blitt fengslet hvis det skjedde på gata

Thoresen tar Nagel i forsvar

Kommentarer

Emneord: kjønn , kommunikasjon , kultur , vold

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.