Kafeen, verdens viktigste institusjon

Hva vi snakker om er ofte ikke avgjørende, så lenge vi setter oss ned rundt et matbord, lener oss fram mot hverandre og lar oss oppsluke av hva den andre har på hjertet.

Guro:

Jeg er fascinert av samtalen. Tenk bare på alle samtalene som foregår verden over, til enhver tid. Tenk på alle kafeer, restauranter, puber, hvor folk setter seg ned to eller flere, spiser og drikker, men først og fremst – snakker sammen.

Jeg var liten uke alene på Kreta og ble ofte sittende å observere folk i samtale, som jeg gjerne gjør hvis jeg er alene ute i verden. En kveld jeg satt på en taverna, moret jeg meg med å sette navn på ulike typer samtaler.

Her er noen av dem: 

  • Vet ikke helt: Det unge paret som opplagt har en date, men like opplagt ikke har så mye å snakke om. Intensjonen er god, de sitter for det meste framoverbøyd, og vil gjerne bli kjent, men det går trått.
  • Forbi: Det eldre paret som for lengst har resignert. De sitter ved samme bord, ja, men blikkene og kroppsholdningen forteller at kontakten er trukket ut for lenge siden.
  • Forelskelse: Et par spiser mat ute på restaurant, men spiser i like stor grad hverandre med øyne og hender.
  • Flow: To venner eller venninner, som snakker og ler om hverandre, her er det nok av felles historie, felles interesser, kanskje en følelse av at samtalen kan fortsette inn i evigheten hvis det ikke var for at man trenger å sove.
  • Diskusjonen: En gruppe venner diskuterer et tema, kanskje er en eller to dominerende i diskusjonen, men de andre er med og bidrar. Alle har levende blikk.
  • Varm eller kald familie: Mor, far og to barn kanskje, hvor det meste av samtalen kretser rundt barnas ønsker, barnas misnøye, at barna tuller og de voksne tuller med. Slike familiesamtaler er gode å sitte i nærheten av når man fornemmer en kontakt mellom mor og far, og en varme overfor barna. Og ikke fullt så gode når mor og far har en tydelig isfront, de veksler ikke en gang blikk, men mor snakker mye, og nesten litt hektisk med barna, og far irettesetter dem i ny og ne.
  • Slå i hjel tid med ungen: En enslig far sitter med sønn/datter som har fått en gedigen is eller noe. Far leser avisa/surfer på netter, barnet spiser og kikker rundt. Det snakkes egentlig ikke noe særlig.
  • Se meg: To eller flere kule unge voksne sitter tilbakelent rundt et bord. Poenget er egentlig ikke snakke sammen, men å bli sett av andre i lokalet.
  • Feiring: En større gruppe, det kan være familie, venner, kollegaer, er ute for å feire en rund bursdag, en større bragd, en avsluttet skolegang eller lignende. Det skåles, det hylles, og det foregår mange små samtaler inni den store, fordi det er for mange til å ha en felles samtale gående hele tiden.  

Men hva snakker folk om? Gudene vet, livet i seg selv er en utømmelig kilde for samtaletemaer. Mange samtaler er betydningsfulle ikke for sitt innhold, men fordi de opprettholder kontakt og bånd. Hva vi snakker om er ofte ikke avgjørende, så lenge vi setter oss ned rundt bord med mat på, og snakker sammen, lener oss fram mot hverandre. Derfor skapte mennesket kafeen, restauranten, puben. Overalt i verden. ”Vi snakker sammen, altså hører vi sammen”.

Peder:

Helt enig, å dele mat og ord er noe av det aller mest menneskelige som finnes, noe av det viktigste vi gjør. Arkeologiske utgravninger tyder på at vi alltid har spist sammen, sittende ansikt til ansikt. I middelalderen ble det sett på som ganske suspekt å spise alene. Uansett regelen om å ikke snakke med mat i munnen – jeg tviler veldig på at forfedrene våre spiste i taushet, unntatt i visse miljøer og perioder med streng, livsfornektende pietisme. Ellers har vi skravlet og spist, og gjerne i full offentlighet.

Vår overlevelsesstrategi, hvis vi betrakter oss selv i et evolusjonsperspektiv, er å samarbeide, og for å samarbeide må vi forstå hverandre så godt som mulig. Dette er poenget med empati, språket vårt og den helt særegent intrikate ansiktsmuskulaturen vår. Vår evne til å få ting gjort avhenger av vår evne til å dele vår Verden med hverandre, og det gjør vi både i det vi sier og hvordan vi sier det.

Samtalenes innhold og form gjenspeiler hvem vi er for hverandre, og hvem vi ønsker eller er nødt til å være for hverandre. De samtaletypene du har observert på Kreta er en glitrende bunke eksempler på det, synes jeg. Kanskje det kan være interessant å prøve å gruppere dem litt mer?

To vanlige dimensjoner som terapeuter og forskere bruker er (1) Innhold vs. relasjon, og (2) utvidende vs. bekreftende. Noen samtaler handler mest om det vi snakker om, mens andre brukes mest til å formidle hvem vi er i forhold til hverandre. Alle samtaler har begge typer budskap, men hva som dominerer vil variere. I terapisamtaler er vi oftest opptatt av nettopp dette som ligger over eller under det som sies – metanivået eller underteksten, alt etter teoretisk preferanse. Langs den andre dimensjonen er noen samtaler ment å utvide perspektiver, overbevise, forklare noe, bringe ny kunnskap, finne ut av noe, mens andre mest skal bekrefte at det vi allerede mener og vet fortsatt gjelder.

Så langt standardkategoriene. Ut fra eksemplene dine synes jeg også å se en annen dikotomi: samtaler man gjerne vil ha, og samtaler man gjerne ville ha vært foruten. Kjærlighetssamtalene, de som skal bygge eller vedlikeholde en kontakt, står her i motsatt ende av samtalene mellom de som er lei av hverandre, som ønsker seg noe helt annet, kanskje noen helt andre. Det er alltid trist å se denne siste typen. Hvordan blir det sånn? Dine eksempler på folk som er lei og kanskje vil prate med noen andre, eller i hvert fall om noe annet, har vel også en gang bygget relasjonen sin med kjærlighetssamtaler. De som før stirret hverandre inn i øynene og bekreftet for hverandre at de var alt for hverandre – nå sitter de med hver sin mobil, eller alle tilløp til samtaler blir avbrutt av barn som skal ha noe, som søler, vil ha oppmerksomheten, vil trekke de voksne inn i sine egne relasjonsbyggeprosjekter. Til slutt sitter De Ensomme Gamle på hver sin side av bordet, og samtalen har stilnet helt. Å hu, den er skremmende, den stillheten over et kafébord. Ingen stillhet er så stille som den mellom to som ikke lenger har noen delt Verden.

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.