Jeg gikk i kommentarfelt-fella

Når teksten skal være helt kort, reduseres impulskontrollen. Vi blir bråkjekke og står i fare for å virke vulgære. I korte tekster blir det om å gjøre å være litt spissformulert og morsom. Jeg har selv gått i kommentarfelt-fella.

I forrige pingpong skrev  jeg helt kort om flere temaer i stedet for å gå inn i ett. Tanken var god – la oss bryte opp formen og tygge litt på ulike aktuelle temaer -, men jeg ser i ettertid at resultatet fikk en bismak, som jeg vil reflektere over her.

Jeg gikk nok i den fella som mange kommentarfelt-debattanter går i: Når teksten skal være helt kort, reduseres impulskontrollen. Vi blir bråkjekke og står i fare for å virke vulgære. I korte tekster blir det om å gjøre å være litt spissformulert og morsom. Og noen ganger kan jo det være knallbra. Men man balanserer på en knivsegg, det som er morsomt muntlig er ikke alltid morsomt skriftlig, det blir fort litt plumpt eller til og med støtende. I en samtale kan en sleivkommentar drukne litt i flommen av andre kommentarer og i flommen av formildende kroppsspråk. Men det skrevne ordet blir stående, svart på hvitt, og får dermed større kraft. Å si at noen er sutrete, for eksempel, kan passere i en muntlig samtale hvis det pakkes inn i en humoristisk form, og et smilende blikk. Men å skrive at andre sutrer, slik jeg gjorde i forrige pingpong, er mest velegnet til å skape motvilje og avstand. Og det ønsker jeg jo ikke. Jeg ønsker å delta i en nyansert og reflektert samtale om fraværet av det tradisjonelle opprøret hos dagens tenåringer. Jeg kan være uenig uten å stemple noen. Videre kan jeg snakke med klienter om bruken av elektronisk avtalebok og tiden det tar, i stedet for selv å «sutre» om det i offentligheten.

Det er nesten så vi mister noe av dømmekraften når formatet blir som i kommentarfeltene; kort og kjapt. Vi mister mulighetene og selvdisiplinen som ligger i å tenke litt lange tanker, jobbe med formuleringene og la skriftligheten sensurere noe av den sleivete muntligheten. Når jeg leser de korte tekstene mine i etterkant synes jeg de er utygde, unyanserte og at de mangler noe av den varmen som jeg ønsker å ha med meg, alltid.

Snubletråder i kort-formatet

Det ligger minst to tydelige snubletråder i det skriftlige kort-formatet. For det første: Vi ser ikke mottakeren inn i øynene mens vi skriver, vi ser ikke den andre i det hele tatt. Dermed oppstår en følelse av å være fritatt for etisk ansvar. Vi føler at vi ikke trenger å forholde oss til den andres følelser, og fritar oss selv for ansvar. Den emosjonelt forflatende effekten av avstand er grundig belyst i for eksempel Milgram-eksperimentene, hvor forsøkspersonen gir kraftige elektriske støt til en annen som ”straff” for feilsvar, hvis personen sitter utenfor synsvidde, men ikke hvis de sitter nær hverandre. Vi tar større ansvar for den vi ser.

For det andre: Når vi skriver helt kort og fort om store sammensatte temaer, mister vi refleksjonen og nyansering som ligger i det å jobbe med en tekst. Dermed blir vi spissformulerte og unyanserte. Når jeg skriver noen setninger som skal være en del av en større tekst, vil jeg alltid tygge på det jeg har skrevet og vurdere om setningene virkelig uttrykker det jeg mener. Ofte vil jeg få øye på noe nytt jeg ikke hadde tenkt på, som jeg deretter skriver inn i teksten. Og tilsvarende stryke ting som ble feil. Og slik vil det skrevne ordet og tankene befrukte hverandre og skape en mer nyansert og reflekterende helhet. Denne fram-og-tilbake-effekten mister jeg, når teksten skal være helt kort og skrives raskt.

Kommentarfelt-fella innebærer altså dette:

  • Avstand til mottaker, mindre etisk forpliktende enn en samtale face to face
  • Skal være kort og kjapt, mister derved disiplineringen og selvsensuren som ligger i jobbe med litt lange tanker i en lengre tekst
  • Avstanden og kortheten reduserer impulskontrollen

Formelen er: Avstand til mottaker + Kortfattethet = Lav impulskontroll

Og denne kommentarfelt-fella kan vi alle gå i, jeg stakk foten godt inn i den i forrige pingpong. Så kimen til et nett-troll ligger kanskje der i oss alle?

Men hva med Twitter?

På bakgrunn av dette skulle vi tro at Twitter er verre, altså enda mer unyansert, enn de vanlige kommentarfeltene. Men på Twitter oppstår noe annet også. Det ekstremt korte formatet presser fram en ny form for selvdisiplin; hvis vi skal få sagt noe som helst meningsfylt på kun 140 tegn, må hvert ord velges med omhu. Nesten som i poesien. Her blir den lange tekstens selvdisiplin avløst av ordknapphetens bevisstgjøring. Jeg har inntrykk av at Twitring har en høyere kvalitet og etisk standard, jevnt over (men sikkert ikke alltid), enn kommentarfelt rundt omkring.

Kanskje er Twitter kommentarfeltenes poesi-kanal?

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.