Jeg – et offer for Istanbuls skopussermafia

Skopuss. Foto: YAY Micro

På vei ut av konferansesenteret i Istanbul, sammen med noen andre norske jeg endelig hadde funnet, la jeg merke til at en skopusser som kom gående med kassa si i en rem over skulderen mistet en børste på bakken, akkurat i det han passerte en annen liten gruppe konferansedeltakere. 

Noen ropte til ham, men så så jeg ikke mer, for jeg gikk nå der og pratet. Men da vi passerte fyren mistet han jammen børsten igjen, forkomne og stusselige lille fyren. To var de visst også. Excuse me, sir, sa jeg og pekte, og jammen ble han takknemlig, gitt. Han måtte endelig få pusse skoene mine, og han andre fyren måtte like overstrømmende pusse skoene til kollega Rolf Sundet.

"Paper money"

Kjapp pussing ble det, og en liten historie om at han var fra Ankara og hadde en unge som trengte en øyeoperasjon. Thank you, thank you. And pay, sir. Hæ, men var det ikke, ja vel, det var vel ikke så urimelig. Jeg fant fram noen mynter. Paper money, sir, not change. Ahem. Jeg hadde bare en 50-lapp, men han kunne veksle. Eller, nei, jo, jeg fikk noen penger i hånden, og oppsann, der var hele handelen over. Jeg hadde nettopp betalt rundt 60 kroner for en temmelig lettvint skopuss. Rolf hadde akkurat samme diskusjonen gående. Der ble vi jammen lurt, flirte han. Hehe, faen for noen luringer. Jaja.

Vi ruslet videre og fant oss en veldig god lunsj, men jeg var irritert, eller egentlig er det kanskje mer presist å si ”såret”, på en måte. For et nedrig opplegg! Miste skobørsten og liksom komme i takknemlighet til oss, og så kreve penger etterpå, og da var jo ikke prisen avtalt, men tjenesten levert, så forhandlingsposisjonen vår var ikke veldig fordelaktig. Men å holde på sånn, da? Kunne han ikke bare pusse sko og få betalt, liksom? Måtte han dra i gang et sånt lureri rundt det?

No, no, no!

Så, i dag, på vei over den samme plassen foran konferansesenteret på morgenen, så jeg en annen fyr som tydeligvis hadde den samme diskusjonen med en annen skopusser. Men tonen til fyren var en annen enn min forfjamsede og Rolf sin ”hehe, der snøyt de oss”. No! No! No! No! No! lød det. Skopusseren sto rett foran og liksom sperret veien og sto på sitt, men fyren holdt enda hardere på sitt No! No! No! og gikk forbi. Det var vel sånn man skulle gjort det. Vært litt fastere i sitt ”nei”. Ikke så lett blitt dratt inn i et du-og-jeg der han liksom ville gjøre en gjentjeneste, men så krevde betalt.

Jeg burde bare avvist hele kravet som så latterlig som det er. For noen typer. Spiller på følelsen vår av at vi skylder noe. Starter med en minimal ting, at jeg gjør ham en liten tjeneste, som han så overbetaler for og binder meg til å skylde ham noe. Og dermed undergraver de jo hele det mellommenneskelige ansvaret, på en måte.

Snylter på følelsen av forpliktelse. Man har jo en plikt til å si ifra hvis man ser at noen mister noe. Å være forkommen utber seg en respons, en ivaretakelse.

I gjeld til den forkomne

Vi står på et vis allerede i en slags gjeld til den forkomne. Dette grunnleggende, det at vi tar vare på hverandre. Når dette blir misbrukt, gjør det oss tilbakeholdne en annen gang. Noe som går ut over en som trenger en tjeneste på ordentlig, men som vi da ikke vil gi, i tilfelle det er noe lureri. Det er der forbrytelsen i lureriet ligger, i undergravningen av den universelle omsorgen vi bør ha og bør kunne forvente.

Seinere på dagen, nå for bare et par timer siden, var jeg ute og gikk igjen, denne gangen med Marianne Bie. Og sannelig min hatt, der kom enda en av de kjipingene med den jævla kassa over skulderen. Se nå, sa jeg. Nå kommer han til å miste den børsten. Og selvfølgelig: klakk – klakk, der gitt børsten i bakken, og Marianne bare ”excuse me, sir!” og jeg bare ”det er et triks, vi går bare videre”. Vi gasset på og forsvant ut av rekkevidde for fyren, den jævla kødden som bare er ute etter å snylte på interdependensen (Løgstrup, 1956).

Jeg forklarte trikset, hva Rolf og jeg hadde opplevd dagen før, og hvor irritert jeg var blitt, mens Rolf bare tok det hele så godmodig, som en god taper etter et slag Ludo, omtrent. Jeg var derimot irritert igjen. Jævla motherfucker, kom jeg visst til å si om skopusseren. Som ville lure oss. Som sporet av praten vi hadde om diskursanalyse.

Så tenker jeg: Man skulle vel tatt det litt mer Rolf Sundet. Sett på det som en dum liten ting, en del av underholdningen når man er på tur. Kanskje til og med som et bidrag til en god sak. Folk som henger rundt konferansesentre og kjører det gigget der trenger vel de 60 kronene mer enn meg. Men. Det er så fordømt mange av dem. Og de er så irriterende. Og de gjør noe med viljen vår til å hjelpe de som virkelig trenger det. Eller. Det er jo dem, det. De er jo de som virkelig trenger det. Og det er så inn i helvete mange av dem.

Kommentarer

Jeg – et offer for Istanbuls skopussermafia

Rolf Sundet er absolutt en god rollemodell, på mange måter :-)

Jeg – et offer for Istanbuls skopussermafia

Javisst - en kjernekar jeg er veldig glad for å ha hatt som veileder. En slags Yoda.

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.