Hvorfor så sinna?

Sinne. Foto: YAY Micro

Slutten av forrige uke ble litt rar. VG hadde en sak om at enkelte kjøper svært dyre barneklær, og der refererte de blant annet til meg. En underoverskrift i nettversjonen sa:  Psykolog: Kritikerne ville kjøpt merkeplagg hvis de hadde hatt råd

Lenger ned i teksten sier jeg at ”trenden” med å kjøpe dyre barneklær antakelig henger mest sammen med at flere enn før har råd til det, og at jeg ikke ser noen grunn til å moralisere over dette. Tvert imot synes jeg det er ganske billig å dømme andre for noe de fleste av oss vel ville ha gjort selv hvis vi kunne.

Både P4 og NRK Ukeslutt syntes dette var spennende og samlet superblogger Susanne Kaluza og meg til debatt om temaet. Jeg begynte å skjønne at det jeg hadde sagt måtte være ganske fælt, for begge radiokanalene spurte meg om jeg var blitt feilsitert i VG. Det har jeg aldri blitt spurt om før.

"Folk er selvgode"

På radio tilføyde jeg at jeg synes folk er ganske selvgode når de for eksempel mener at det hadde vært mer riktig av de superrike å kjøpe noe billigere og gi bort mellomlegget til veldedighet. De aller, aller fleste i Norge har egentlig denne muligheten, hvis de vil. Likevel hører vi sjelden om at noen for eksempel kjøper den billigste rødvinen, går på McDonald’s i stedet for på restaurant, blir hjemme i ferien, og gir bort det man sparte. Ingen gjør sånt. De som sparer gjør det for å bruke pengene til noe annet. De aller fleste av oss har et forbruk som ligger temmelig nær det maksimale av det vi har mulighet til. Når vi får mer penger, bruker vi mer penger.

Men når noen andre har mer og bruker mer, da blir man sint. Ordentlig sint, hvis man sjekker litt på Facebook, Twitter og i kommentarfeltene. For min egen del har jeg bare blitt kalt idiot og ufaglig og sånt, men de unge damene som har fortalt om forbruket sitt i avisen har fått langt hardere medfart. Hva er det som driver dette voldsomme hatet mot noen som bruker 5000 på en jakke til ungen sin?

Misunnelse

Jeg er enig med de som synes det blir for lettvint å stoppe diskusjonen ved å si at de opprørte ”bare er misunnelige”. Selvfølgelig handler det om misunnelse, men det er jo en ganske interessant følelse, det. Vi har den, alle sammen.

Den følelsen jeg har når jeg kjører gjennom de delene av byen der jeg helst ville ha bodd, men som jeg vet at jeg aldri vil ha råd til å flytte til, den har ikke noe penere navn enn misunnelse. Men bak misunnelsen ligger den mer akseptable følelsen av urettferdighet. Berettiget eller ei, det føles urettferdig når noen har noe mer/bedre/finere enn det vi har selv. Og urettferdighet er så vanskelig å gjøre noe med. Mye kan jevnes ut, men helt rettferdig kan det aldri bli. Noen vil alltid være rikere, penere, smartere, flinkere, bedre på gitar, raskere på ski, heldigere, mer populære, mer interessante.

Kognitiv håndtering

Om vi ikke kan jevne ut på ordentlig, kan vi tenke annerledes, og kanskje også føle noe annet. En kognitiv håndtering av urettferdighet er å skille mellom ulike hierarkier. ”Javel, han er flinkere enn meg til å synge, men jeg sykler fortere”. Dette fungerer ofte bra, men ikke alltid, for det er ikke sikkert at man finner et hierarki der man selv er like høyt oppe som andre er i sitt.

Tilleggsstrategien blir derfor ofte å senke den andres hierarki, samtidig som man gjør sitt eget høyere. ”Javel, han er rikere, men jeg er en bedre far”. Alle skjønner jo at det er bedre å være god far enn veldig rik. Man verdilegger altså hierarkiene, og gjør dem samtidig helst også gjensidig utelukkende. Det ligger liksom litt implisitt at det er mine kvaliteter som far som gjør at jeg ikke er rik – jeg kunne godt ha vært rik, men har prioritert farsrollen, i motsetning til han andre kødden.

Gutter dyrest i drift

Denne verdileggingen fungerer godt for en selv, men den er ikke så grei når den kringkastes, slik det har vært gjort de siste dagene. Særlig synes jeg det er ugreit at man verdilegger visse interesser og gjør dem skammelige, mindreverdige, umoralske og til og med i strid med ”barnas beste” (det argumentet har faktisk vært i bruk, ja). Jeg liker spesielt dårlig det jeg synes er en tendens til at jenters interesser og ønsker ganske konsekvent gis mindre verdi enn gutters. Det er ikke ålreit å være opptatt av klær, utseende, mote, stil eller hva man vil kalle det, mens det er helt greit å være opptatt av (og bruke penger på) musikkinstrumenter, sportsutstyr og idrettsaktiviteter. Også jenter er selvfølgelig opptatt av sånt, men familier bruker gjennomgående mer penger på sønner enn på døtre.

Gutter bruker mer penger enn jenter

Akkurat som voksne menn også bruker mer på seg selv og det de er opptatt av. Det mangler aldri fornuftige og saklige argumenter. En stor bil, en sånn-og-sånn sykkel, den-og-den whiskyen, gitaren, motorsykkelen, turen på byen eller hva – alt sånt er verdt å bruke penger på.  Å være opptatt av klær og utseende er derimot jålete, dumt og et tegn på at man er overflatisk.

Du skal skamme deg over å bruke penger på en dyr jakke. Men snowboard er greit. Du skal ikke kle barna dyrt, for da formidler du feil verdier, du er indirekte skyld i spiseforstyrrelser og du skaper en konkurranse der noen blir tapere. Men at de vinner i idrett eller har den beste sykkelen er greit. Denne urettferdigheten, denne skjevfordelingen av både penger og anerkjennelse i jenters disfavør, den går det an å gjøre noe med. Å moralisere over at kvinner bruker penger på klær til ungene sine er ikke et bidrag.

Kommentarer

Hvorfor så sinna?

Merkelig lite reflektert av en psykolog dette.

Hypotesen om at alle ville brukt tid og ressurser på merkeklær til sine barn eller til selv dersom de hadde hatt penger til det, mener jeg har lite rot i virkeligheten. Det handler om hva man er opptatt av.
Det er så billig argument å kalle motargumenter som moralisme.

Vær grei å ikke si hva vi alle hadde gjort dersom vi hadde hatt penger til det.

Ha en fin dag!

Hvorfor så sinna?

Ganske utrolig at en psykolog ikke rører ved muligheten for å tilføre verdier til våre barn som kan sette dem i stand til å tenke selv og kanskje selv ta valget om å stå i mot gruppepress og jag etter ekstremt dyre luksusvarer.

Hvorfor så sinna?

Jeg er misunnelig!

Jeg skulle gjerne hatt råd til å kaste absurde pengebunker etter spekulative moteprodusenter, men ville nok ikke gjort det. Jeg er likevel ganske sikker på at skikkelig mye penger ville gjort meg lykkeligere.

Men jeg er ikke bare misunnelig. Jeg er fascinert og oppgitt over dumskapen hos mennesker som i fullt alvor tror og attpåtil hevder at merkeklær har noen som helst funksjon utover det å fronte cash flow. Det har de ikke. Å påstå at det dreier seg om kvalitet er en altfor gjennomsiktig måte å forkle sin egen overfladiskhet og forfengelighet på. Det finnes ikke belegg for å påstå at det er vesentlige kvalitetsforskjeller på Cubus og... hva de nå heter i Hegdehaugsveien. Merkeklær er dyrere fordi de selger image og identitet, intet annet. Det er selvfølgelig helt ålreit om folk er opptatt av klær og mote, men å påstå at en Burberry-veske til 50 000,- har noen som helst verdi utover statusen det medfører når folk ser merket og vet hva du har betalt, er å lure folk. Jeg peker og ler,.
Å bruke biler og idrettsutstyr som eksempler på andre produkter i samme kategori blir ikke helt riktig. Her snakker vi om produkter der kvalitet og pris til en viss grad faktisk henger sammen. Status og cashflowfronting er faktorer her også, men man kommer ikke unna at en Mercedes til 2,5 mill _er_ sterkere, raskere, mer komfortabel og har mere utstyr (dog av varierende nødvendighet) enn min Subaru til en halv brøkdel av prisen.

Hvorfor så sinna?

Enig i at det handler om hva man er opptatt av, der var VG-overskriften littegrann unyansert. Selv ville jeg aldri ha brukt 5000 på en barnejakke uansett hvor rik jeg var, men jeg ville ikke ha gitt bort pengene, heller. Jeg vet jo med meg selv at jeg ville ha brukt dem på noe jeg er opptatt av. Og jeg holder nok fast på at det er moralisme å mene at andre burde vært så mye mer rause enn man selv er, altså. Ganske billig moralisme, til og med - det koster absolutt ingenting å få det moralske overtaket ved å si at "jeg ville vært skikkelig gavmild hvis jeg var rik".

Angående å tenke selv: Det må være lov å tenke selv også for de som tenker på mote. Jeg synes ikke man skal mene så mye om hva folk "burde" bruke friheten sin til.

Hvorfor så sinna?

Misunnelse?

Jeg opplevde at problemet oppstod fordi de mer bemidlede på ulike måter kommuniserte at det ikke var greit å kjøpe billigere barneklær enn det de selv gjorde. Hvilken prisklasse folk velger å kle sine barn i er meg revnende likegyldig. Å kommunisere midreverd til dem som ikke følger deres "standard" vitner om mangel på folkeskikk.

Hvorfor så sinna?

Man må kunne, uten å bli kalt misunnelig, hevde at barn ikke nødvendigvis har godt av å få kommunisert fra dag 1 at merkeklær er bedre enn vanlige klær. Det er oppsiktsvekkende at en psykolog ikke er i stand til å se at denne typen klespress kan føre til mobbing - foreldre som er redd for at deres barn blir utsatt for dette kalles misunnelige eller moraliserende, mens de i virkeligheten bare vil gjøre sitt aller ytterste for at deres barn ikke skal oppfattes som fattige, annerledes eller avvikende på noen måte.

For meg er det revnende likegyldig hvilket merke det er på ungens klær, men jeg ville strukket meg svært langt for å hindre at mitt barn blir mobbet eller hengt ut. Så kan man spørre seg hvor mange merkeklær som kjøpes for å la barnet passe inn, og hvor mange som kjøpes fordi "det er av høyere kvalitet".

Hvorfor så sinna?

Så ulikt vi kan se ting. Jeg kjenner meg slett ikke igjen i at jeg er misunnelig. Det jeg kjenner når jeg hører om foreldre som bruker unødvendig mye penger på klær er oppgitthet over den skjeve fordelingen i verden. De fleste nordmenn forbruker langt mer enn vi trenger - og langt mer enn vi kan forsvare hvis vi skal ta hensyn til klimautslipp. Jeg er selv en del av, men forsøker kontinuerlig å begrense forbruket og tenke nøye igjennom hva vi egentlig trenger før vi kjøper noe. Om det gjør meg til en moralist, så får det så være.
Jeg kjenner meg heller ikke igjen i at vi alle bruker det vi får mellom hendene på oss selv. Det vet jeg for min egen del at ikke stemmer, og jeg vet at jeg ikke er alene om å dele av den overfloden jeg har vært så heldig å få.

Hvorfor så sinna?

Motepress kan komme fra ubetenksomhet hos oss voksne. I barnehagen der sønnen min går kommenterte de ansatte for noen år siden hvor fine/kule barna var da de kom. Treåringen (!) ville da helst gå med klær som gjerne ble kommentert (for eksempel på grunn av et bilde av en figur). Etter å ha tematisert det i barnehagen ble de mer bevisste og hilste for eksempel i stedet på barna med at det var hyggelig å se dem. Kommentarer om utseende kommer gjerne "på autopilot" og kanskje mangler man ideer om hva hyggelig man ellers kan si når man møtes. Heldigvis har det siden vært lite motepress der. Og jeg vokter meg vel for å bidra til å at karusellen igangsettes. For egen, men også for andres del. Er glad for arveklærne, selv om jeg har råd til nytt og dyrt.

Hvorfor så sinna?

Til Peder Kjøs.

Hei.
Jeg synes du formulerer deg godt og gjør gode poeng. Fint at noen av oss (psykologer) står frem med tankegods og meninger som er tydelig, selvom noen oppfatter det provoserende.

Takk skal du ha og ha en fin dag.

Mvh
Andreas Fuglestad

Hvorfor så sinna?

Så forfriskende med psykologuttalelser som ikke nødvendigvis er politisk korrekte! Som Kjøs påpeker, er det ikke mer (eller mindre) umoralsk å bruke pengene på klær i stedet for på andre ting. Skal f.eks. foreldrene la være å reise til utlandet med barna på sommerferie, siden ikke alle foreldre har råd til utenlandsferie? Mitt utgangspunkt er at hele klesdiskusjonen er uinteressant, men det virker som den har et sterkt innslag av janteloven i tillegg.

Hvorfor så sinna?

Hei Peder,
Ble litt flau over de uttalelsene du kom med om dette. Det er strålende at du tør å uttale deg til media og at du som mann fronter kvinner og at du er vår alles populærpsykolog (kk etc.), men her synes jeg du bommet. Du skriver selv at du er misunnelig, og du har jo selv arbeiderklassebakgrunn (om ikke jeg tar helt feil? beklager om jeg blir for privat her, men jeg mener du har skrevet det i spalten din) og kanskje dette kan forklare noe. I forhold til misunnelse er det sikkert endel som blir det både bevisst og ubevisst, men det finnes svært mange mennesker som har god råd og ikke velger å ha statussymboler. Ser du ikke at statussymbolene blir ekstra viktig for dem som er usikre på seg selv? Og at det ofte er en sammenheng mellom det å være opptatt av utseende og prestisje og enkelte personlighetstrekk? Se hva faget sier, du! Vær kritisk og gi det hele litt mer dybde, jeg vet du har det i deg! Ser du ikke at det er de som tviler på egen status som må ha statussymbolene på kroppen?

Hvorfor så sinna?

Så spennende Peder.
Du har fått masse ulike reaksjoner og vi andre har fått mye å tenke på. Visste ikke at jakker kunne avstedkomme så mye bråk! Om du fortsetter med blogg inne her blir det plutselig litt viktig å sjekke diskusjonstrådene på psykologforeningen sine sider. Vi bare aner bredden av innlegg du kan starte med! Politisk tilhørighet, kjønnsrollemønster, hvorfor skal ikke psykologer mene noe i ømtålige tema, psykolgiens nøytralitet?, seksualitet, ensomhet etc. Når får vi neste innlegg fra deg? Altså, takk for engasjerende innlegg.

Hvorfor så sinna?

Hvem er sint? Dette er mer refleksjoner. Men sinne? Billig retorikk

Hvorfor så sinna?

Takk for alle kommentarene! I ånden bak ”Pingpong”-navnet svarer jeg på alle som har kommet. Lover ikke å fortsette sånn hvis det blir enda mer, men nå, i hvert fall:

Gro 18:58:19:

Joda, her på bloggsiden har det vært mest refleksjoner. På Facebook og Twitter har det imidlertid vært en god del sinne og fiendtlighet av typen ”idiot” og ”fyyy faen at det går an” – litt mot meg, men mest mot de som da etter manges mening kjøper for dyre klær. Det er heller ikke et helt ukjent fenomen at barn blir plaget av andre barn som synes at de er ”sosser” (som det het i min tid) eller ”tror de er noe” fordi de har dyre klær. Så sinnet er reelt, og det var dette jeg prøvde å reflektere litt om.

Hilde 13:03:33

Tusen takk  Jeg er også litt forundret over reaksjonene. Jeg var klar over at jeg sa noe annet til journalisten enn hun hadde forventet, men at det skulle bli sånt oppstuss… Veldig glad for å engasjere!

Karen Elliot 22:26:53:

Jeg har ikke arbeiderklassebakgrunn, snarere middelklasse. Foreldrene mine er fra arbeider- og bondefamilier, men gjorde sin økonomiske klassereise, så jeg er vokst opp med komfortabel, men ikke ekstravagant økonomi. Miljøet rundt meg (Tune kommune, Hannestad/Grålum) var preget av middel- og arbeiderklasse. Ingen veldig rike, ingen veldig fattige, men vi visste godt hvor de dårlig stilte bodde. Jeg er vant til at folk hadde dyrere stæsj enn meg, og at enkelte ikke hadde råd til det jeg selv hadde. Som de fleste i Norge, altså. Og statussymboler er alltid viktige, vil jeg påstå. Men mange av de veldig rike bruker ganske subtile signaler, for ikke å virke vulgære. Og jeg er ikke enig i at det handler om å være usikker på seg selv. Det handler om å kommunisere hvor man står, hvilken gruppe man hører til. Noen vil av ulike grunner gi inntrykk av at de er ”finere” enn de er, det har du rett i, og dette kan absolutt handle om å tvile på egen verdi, for eksempel – men det er egentlig et litt annet (og vel så interessant!) tema.

Erling Andreas Grotle 13:45:19:

Takk, Erling – men jeg synes klesdiskusjonen er interessant, altså ;)

Andreas Fuglestad 09:32:31:

Tusen takk!

Sia 22:47:21:

Godt å høre at barnehagen og andre voksne kan være litt bevisst dette. Vi voksne vurderer hverandre ut fra utseende og klær vi også, i hvert fall når vi danner oss et førsteinntrykk, og det er bra å lære seg å legge mindre vekt på slike ytre markører. De kommer alltid til å bety noe, selvfølgelig, men vi kan i det minste være bevisst hvordan vi blir påvirket, og gi dette videre.

Sofie 21:40:04:

Du har helt sikkert misunnelse i deg, du også, men altså ikke når det gjelder klær/forbruk – og det er jo bra. Fint å sette forbruket i et annet perspektiv enn bare som statussymboler og uttrykk for ”personlig frihet”, for det har jo ganske riktig også globale konsekvenser. Jeg synes ikke det er å være moralist. Det er også kjempebra å dele overfloden. Men ut fra statistikken gjør nok ikke de fleste som deg. Gjennomsnittlig årlig donasjon til veldedighet for nordmenn er rundt kr. 1900.-. Veldig få av oss er sånn stilt at vi ikke kunne gitt betydelig mer enn dette, hvis vi virkelig ville.

Even 16:00:18:

Jeg er fullt klar over at ”merkepress” finnes. Jeg har ikke skrevet dette i teksten, men en av mine underliggende agendaer er at jeg synes vi bør forholde oss litt mer nøkternt til forskjeller, på mange plan. Er det så innmari farlig at det er synlig at noen er flinkere, penere, rikere, bedre i matte, bedre i sport…? For all del: jeg snakker absolutt IKKE om at vi skal akseptere fattigdom (eller super-rikdom) og være ukritiske og likegyldige, men hvis vi nå snakker om et miljø der godene er noenlunde rimelig fordelt er jeg helt enig med deg: det bør egentlig være revnende likegyldig om folk rundt deg har litt dyrere eller litt billigere klær. Alle bør reagere på fattigdom, det må vi gjøre noe med, men jeg synes det er rart å bli sint, nedlatende og direkte hatefull overfor de som har litt bedre råd, eller som velger å bruke pengene sine ”ufornuftig”.

Bente Sparby 14:48:46:

Helt enig. Å rakke ned på de som kjøper rimelige klær av helt grei kvalitet er jo faktisk bare teit.

Roger Edvartsen 14:01:15:

Jeg synes ikke man skal kalle det ”dumskap” å prioritere annerledes enn en selv. Hvis andre vil ”fronte cashflow”, så er vel det deres sak…? Jeg er også uenig i at forfengelighet nødvendigvis viser at du er ”overflatisk”. Slike karakteristikker synes jeg folk bør få slippe.

Stine A 12:52:27:

Tja, muligheten for å tilføre verdier er viktig, men var ikke hovedtema denne gangen. Men når det gjelder å tenke selv: Jeg synes folk må få lov til å tenke selv også når de tenker på mote. Folk velger klærne sine av ulike grunner, men hvordan andre oppfatter dem er vel, hvis vi skal være ærlige, med i betraktningen for de aller fleste av oss…? Og det kan jeg ikke se noe galt i. Klær er kommunikasjon. Vi møter ikke til begravelse i allværsjakke og gummistøvler. Skyldes dette ”gruppepress”, eller er det rimeligere å kalle det et ønske om å vise en form for tilhørighet i et fellesskap?

Stine A 12:52:27:

Du har helt klart rett i at ikke alle ville kjøpt superdyre klær hvis de hadde råd – der er VG-overskriften unyansert. Men enkel statistikk viser at de fleste av oss bruker omtrent det vi har råd til å bruke, selv om vi selvfølgelig bruker det på ulike ting, alt etter hva vi synes er viktig og interessant. I den forbindelse er det likevel gledelig å registrere at nordmenns gavmildhet til veldedighet har økt de siste årene.

Hvorfor så sinna?

Godt gjort å svare saklig og gjennomtenkt på alle innleggene. :-)
Du har selvsagt helt rett i at jeg også har misunnelse i meg. (Akkurat nå er jeg f.eks. misunnelig på dem som bor i varmere klima i stedet for i en nedsnødd mørketidsby slik jeg gjør.) Det jeg mente var at jeg ikke var misunnelig på dem som kjøper dyre merkeklær. Som en alminnelig godt betalt psykolog kunne jeg også gjort det, hadde jeg villet. Personlig tror jeg ikke flertallet av dem som reagerte på de dyre merkeklærne, reagerte pga misunnelse. Da tror jeg du traff mer blink ved å peke på dobbeltmoralen i at de fleste av oss bruker mye penger på oss selv og barna våre, ofte langt mer enn vi strengt tatt behøver. At noen kjøper dyre merkeklær er bare ett av mange eksempler på at mange nordmenn generelt har et høyt forbruk. Så hvorfor "henge ut" bare denne gruppen?

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.