Hvor mye kan sannhet nyanseres?

Peter Handke. Foto: Scanpix

Peter Handke. Foto: Scanpix

«Hva kan vi forstå, nyansere, jobbe med og tåle, og hva bør vi faktisk gripe inn i?» Peder Kjøs og Guro Øiestad sammenlikner Ibsenpris-vinner Peter Handkes og psykologers vilje til å nyansere hva som er sant.

Peder:

Jeg har dessverre ikke lest Peter Handke, men oppi alt bråket har det kommet opp noen diskusjoner som er interessante uavhengig av bakgrunnskunnskaper. Særlig synes jeg det var spennende å lese Knausgårds tale ved prisutdelingen.

Knausgård skriver om Handkes motvilje mot å la sin mor representeres som romanfigur - en motvilje som er knyttet til det elementet av overgrep i form av fastholding, låsing, som ligger i en slik representasjon. Det handler om forholdet mellom språk og virkelighet, det umulige gapet som all litteratur må slite med. Å beskrive moren blir på en måte å gjøre vold på hennes individualitet, hennes singularitet. Enhver språklegging kan sees som et forsøk på å trekke det individuelle inn i det kollektive. Og nettopp det individuelle og singulære er motvekten til det totalitære, sier Knausgård. 

Men så tenker jeg: er det singulære virkelig det totalitæres motvekt? Er det ikke heller sånn at motvekten til det totalitære er omsorgen, kommunikasjonen og ønsket om nærhet og fellesskap? Når jeg leser Knausgårds essay får jeg følelsen av at Handke og Knausgård selv insisterer på en ekstrem form for individualisme der bindinger til kontekst og sosiale konsekvenser bare er undertrykkende. Det virker som om ethvert kompromiss, et hvert hensyn, blir et totalt tap av en selv. 

Ut fra motviljen mot bindinger av et hvert slag er Handke også uvillig til enhver form for sentimentalisme, følelser og affekter, i sine tekster. Kanskje det er en slik ekstrem individualisme, og motviljen mot alt emosjonelt, som gjør at han blir villig til å si de tingene han sier. Da han ble spurt på TV om ikke fortellingene om serbernes etniske rensing bekymret ham, svarte han: "For min del kan De stikke den bekymringen Deres opp i ræva!» I sin egen tale ved utdelingen av Ibsen-prisen sa han: «La musen pule deg. Dra til helvete, der dere allerede er».

Guro:

Jeg har heller ikke lest Handke, men vi kan jo bruke siste dagers ytringer rundt ham og Knausgård, som en plattform for å reflektere over det singulære kontra det totalitære. Og da får jeg lyst til å snakke med godviljens stemme, siden det har falt så mange hatske ord både mot Handke og fra ham. I Julian Blaues intervju i Morgenbladet framstår Handke som en litt sliten og egentlig ganske vennlig mann, synes jeg, med en lattermild kone som tøyser varmt med hans utenforskap.

Og, fortsatt med godviljens blikk: Det er ikke sikkert Knausgård eller Handke mener at det singulære perspektivet er løsningen på det totalitære. Kanskje mener de heller at kunsten, for eksempel litteraturen, må gå til det individuelle, det singulære, for å få tak i det menneskelige, det dype, det autentiske. Som for eksempel fro behovet nærhet og for å høre til. Knausgård sa i et intervju etter utgivelsen av Min kamp: Jo lenger inn i det privat vi tør å gå, jo mer allment er det vi finner.  

Knausgårds Min Kamp (som jeg har lest), må kunne sies å være et singulært prosjekt, i den forstand at vi får være med inn i det mest private hos ett individ, nemlig Karl Ove selv. Og gjennom dette får vi en intens skildring av lengselen etter nettopp nærhet, trygghet og tilhørighet, sett gjennom de strevsomme singulære erfaringene hos hovedpersonen. Kraften i Knausgårds verk ligger blant annet i den omfattende reisen i et individuelt sinn og dets historie, og mulighetene det oss lesere til å kjenne oss igjen i det dypt menneskelige. Langt bortenfor totalitære konvensjoner.

På den andre siden: Jeg har et inntrykk av at Handke har gjort det til en slags livsoppgave, eller kanskje kunstnerisk oppgave, å gå motstrøms, eller undersøke alt, ta forbehold overfor alt. På den ene siden kan vi tenke at det er nødvendig at noen tar på seg denne oppgaven i et samfunn. På den andre siden kan vi tenke at det raskt blir en egen konvensjon å måtte være ukonvensjonell, stille spørsmålstegn ved og innta motsatsen til absolutt alt. Det blir noe ikke-autentisk og kverulantisk ved det; Noe ”Jeg sier dette ikke fordi jeg mener det, men fordi jeg alltid mener det motsatte av flertallet”-aktig.

Peder:

Jeg er enig, jeg synes også Knausgårds prosjekt er så godt fordi det å gå så dypt i det personlige får fram noe allment. Men også når det gjeldet Min kamp ligger det et dilemma der: Hvor mye fælt kan man si om andre når man snakker om sitt eget? Da jeg leste Min kamp tenkte jeg at dette var innenfor; det må være lov å fortelle sin egen historie slik at ens far kommer dårlig ut, selv om farens bror synes dette er ille. Og det har helt klart en verdi når Handke vil få fram serbernes syn på det de gjorde, slik det også er interessant og viktig å prøve å forstå hva for eksempel tyske soldater på Østfronten eller vakter i konsentrasjonsleirene tenkte, følte og opplevde. Men som deg klarer jeg ikke å fri meg fra følelsen av at nyansering og motstrøms-perspektiver noen ganger også kludrer til mer enn de opplyser. Jeg synes Aage Storm Borchgrevink sier noe viktig om hvordan de som ”jobber med ideer” noen ganger blir livsfjerne i sin idealisme. De blir i overkant villige til å ”nyansere” der det egentlig trengs at man tar stilling.

Som psykologer står vi ofte i det samme. Hva kan vi forstå, nyansere, jobbe med og tåle, og hva bør vi faktisk gripe inn i? Jeg tenker for eksempel på arbeid med voksne som har problemer som går ut over barna deres. Når skal vi sette ned foten og si at nei, dette går ikke, her kan vi ikke sitte og prate og nyansere og forstå, her må noe gjøres på et praktisk plan? Når skal vi ta skrittet fra å jobbe med tanker, følelser og nyanser, til å gripe inn og forandre? På et punkt trer det inn et moralsk ansvar som man ikke kan nyansere seg ut av, hvor det ikke lenger er ”interessante perspektiver”, men harde, vonde realiteter. Her mener jeg vi noen ganger er i overkant idealistiske. Forfattere jobber jo sånn sett ikke med mennesker, men altså med ”ideer” – men går det egentlig an å skille det så klart, og på den måten gjøre forfattere og andre kunstnere helt moralsk skyldfrie? Jeg synes ikke det.

Guro:

Nei, vi kommer ikke unna det normative. Eksempelet ditt med voksne pasienter som ikke klarer å ta vare på barna sine, er illustrerende. På dette feltet er normene også nedfelt i lovverket , helsepersonell-loven gir oss plikt til å gripe inn hvis vi får vite at barns trygghet og velferd er i fare. Vi kan ikke la være å gripe inn fordi vi mener at språket ikke kan beskrive virkeligheten, at ingenting er normativt sant. Vi må kunne kalle et knyttneveslag for vold, og være enige om at det beskriver en reell hendelse. Som samfunn klarer vi oss ikke uten et minimum av felles normer og lover som tar utgangspunkt i disse normene.

Men er det annerledes i kunsten? Det at Handke angivelig «går imot ... selve ideen om at noe helt ensidig sant skulle finnes» provoserer kanskje nettopp fordi vi intuitivt vet at mennesker trenger noen felles retningslinjer? Samtidig er det vanskelig, dette her. Vi vet jo at sannheten kan variere mellom kulturer, mange pågående konflikter og kriger dreier seg vel om diamentralt motsatte syn på hva som er historisk og religiøst sant? Kanskje Handke ser på seg selv som en slags kunstnerisk libero, en som er fri, som har til oppgave å holde opp for oss at sannhet er en usikker størrelse.

Ofte går vi mennesker for langt i det normative. Vi er fordomsfulle, vi snevrer inn og lager altfor trange rom både for oss og andre. Men samtidig: Vår flokkdyrnatur krever samordning og samarbeid, og må vi forenes om grunnleggende verdier og sannheter, ihvertfall innenfor den kulturkretsen vi lever i. Kanskje debatten rundt Handke viser oss behovet for en viss balanser her? At sannheten, ja, den kan diskuteres, men ikke alltid. 

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon , kultur , vold

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.