Hva skal vi blogge om?

Jeg synes det er flere spennende debatter for tiden, og mange ting jeg kunne ha lyst til å skrive om. Så hvorfor ikke skrive bare bitte litt om et knippe ulike temaer, og se hvor det bringer oss hen? Her er noe av det jeg kan tenke meg å blogge mer om:

Tenåringsjenter og depresjon

NOVAs siste ungdomsundersøkelse viser at hver fjerde jente i tidlige tenår har depressive symptomer og føler seg stressa. Mange har påpekt sosiale medier som en mulig årsak. Jeg kunne ha lyst til å skrive litt mer i dybden av dette, hva gjør sosiale medier og kanskje internett i det hele tatt, med jentene? Kanskje handler det om hvor forvitrende det er å tvinges til å ha et blikk på seg selv utenfra nærmest hele tiden, i en fase av livet hvor selve livsoppgaven er å få tak i sitt eget blikk fra innsiden? Kanskje blir den massive informasjonsstrømmen på nettet til feilinformasjon, fordi det er så vanvittig mye mer informasjon enn vi behøver  og fordi den trenger seg på hele tiden?

Sutringen over det tapte ungdomsopprøret

Den samme NOVA-rapporten forteller om veltilpassede ungdom som gjør det bra på skolen, drikker mindre, har senere debut for det ene og andre, er mindre kriminelle, liker foreldrene og trives hjemme. Altså; myten om det nødvendige og uunngåelige ungdomsopprøret er i ferd med å slå sprekker. Og så begynner en del stemmer å nærmest ”sutre” over dette, og snakke om at ungdommen nå går på geledd som roboter. Hva er dette for noe da? At ungdom er streitere som gruppe betyr da vel ikke at de har slutta å tenke? Nei, halvgamle voksne må skjerpe seg og slutte å tro at måten de selv var unge på er den eneste riktige. 

Rikmanns-koner som er hjemme på heltid med barna

Jeg går gjerne i tog for barns rett til å ha tilgjengelige voksne rundt seg, men når rike fruer til heldøgns utearbeidende finansmenn vier all sin tid til barneomsorg og oppfølging, da steiler jeg. Ingen barn har godt av å være sin mors eneste heltidsbeskjeftigelse og investeringsobjekt. Barn trenger voksne som engasjerer seg i dem, på fulltid helt i starten, men etter hvert ved siden av andre ting viktige ting i livet, som jobb og andre aktiviteter. Slik at barna også kan holde på med sitt, uten å skulle leve opp til noe eller noen. Den gammeldagse husmoren hadde da vertfall hjemmet å stelle med, ved siden av barna. Men nå har de aupair til å ta seg av husarbeidet, slik at barna får alt fokus. 

Mantraet om at folk selv må velge hvordan de skal leve sine liv og organisere familien, vil ofte støte borti politiske verdier, som her. Hvis disse fruene representerer en trend, hva da med likestilling og rollefordeling i samfunnet, og ikke minst rollemodellering, både for gutter og jenter? 

Papirkalender kontra elektronisk kalender

Jeg har lenge irritert meg over tidstyveriet som ligger i de elektroniske avtalebøkene, og tenkt at dette må vi snakke høyt om. Jeg er klar over at mange synes det er praktisk og tidsbesparende på jobb, hvor man skal planlegge møter med mange involverte. Sikkert nyttig å kunne se når folk er tilgjengelig, uten å snakke med dem, og dermed lettere kunne sette opp møteplaner. Men det er ikke sikkert det er så dumt å måtte bruke litt tid til å snakke face to face heller, om når det passer og hva møtet skal handle om og sånn. 

Min irritasjon dreier seg imidlertid mest om hvor mye folk knoter og hvor lang tid det tar å få oversikt over ledig tid på en liten mobiltelefon-skjerm, og hvor lang tid det tar å få lagt inne en ny avtale, som ofte plutselig forsvinner uten at man skjønner hvordan. Pausene i min privatpraksis har blitt mindre fordi mange av klientens elektroniske avtalebok stjeler av tiden. Og så leser jeg en kjempemorsom artikkel i Aftenposten om nettopp dette, signert Lucy Kellaway. Hun nevner til og med terapeutens frustrasjon over redusert pausetid mellom timene! La oss bruke nettet med fatning og droppe det, når det viser seg å lage mer trøbbel enn gavn. Jeg stemmer for avtalebøker i papir. 

Og dette var bare noen få av de temaene jeg kunne tenkt meg å spille pingpong med. Hva med deg Peder, vil du spille opp på noe av dette, eller utvide menyen? 

Sopp!

Peder:

Du store, her var det mye å velge mellom.

Hvis jeg skulle ha utvidet listen med et tema til, ville jeg kanskje tatt med en liten betraktning om soppsesongen. Det er en skummel tid. Jeg er livredd for sopp, og er ytterst glad for at så få av mine venner finner på å overraske med soppstuing når vi blir invitert på middag. Riktig nok er det rasjonelt betraktet ikke ekstremt farlig å spise sopp. De fleste soppentusiaster har god greie på det de gjør, og det går oftest fint – hvert år blir rundt 200 skadet, og dødsfall skjer nesten aldri. Den mer reelle risikoen er at man kan bli nødt til å si nei takk til det noen har brukt timer på å sanke og tilberede, som de er stolte av og som de vil dele gleden over.

En sosialt umulig situasjon, og bedre blir den ikke av at den også er moralsk umulig: Man kan jo ikke godt sende videre til en annen noe man selv betrakter som potensielt livsfarlig. Jeg har jo ikke noe valg. Jeg vil måtte ta belastningen og si ifra. Så kjære, kjære venner: ikke invitér på sopp. Ikke meg, i hvert fall.

Helsedirektoratets brosjyre om giftig sopp – les og bli skremt!  

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.