Grunn til optimisme

Det finnes mange bra folk her i verden. Det gjelder bare å følge med på de gode kreftene, så ser vi kanskje tegn på at det tross alt går litt framover.

Guro:

Innimellom leser jeg saker som gir en god følelse av at verden virkelig går framover, midt oppi alle pågående og alvorlige kriser. At Berlin har blitt et fristed for unge jøder (Aftenposten 25.oktober 2014) er en slik sak. Tyskland er i dag et av de mest tolerante land i verden, uttaler 25 år gamle Naor Narkis, som har emigrert fra Israel til Berlin, i likhet med mange jøder som flytter fra gryende antisemittisme i Europa. Selv har han flyttet av økonomiske grunner, men forteller at han alltid har vært nysgjerrig på Tyskland, fordi han har ønsket å forstå samfunnet som nesten utryddet hans eget folk. VI må ikke glemme fortiden, sier han, men jeg er mest interessert i nået og fremtiden. Han snakker om dette med utgangspunkt i at dagens unge jøder og unge tyskere har vokst opp i skyggen av Holocaust, og dermed har noe viktig til felles.

Jeg tror nysgjerrigheten han holder fram er en nøkkel her. Ta historien på alvor, ja, men unngå å sitte fast i den ved å være nysgjerrig på de andre, på hva vi har lært og kan lære, hvordan vi går videre. Jeg synes holdningene som Naor Narkis formidler, og toleransen han møter i Tyskland gir god grunn til optimisme på vegne av menneskeheten. Noe viktig er i ferd med å skje når store grupper av mennesker kan gå videre og nærme seg hverandre, på tross av en egentlig helt ufattelig grufull historie.

Har du lest noe i det siste, som vekket troen på at ikke alt går til helvete?

Peder:

Helvete er fjernere enn noen gang. Det er mindre krig i verden noen gang før, mindre vold og kriminalitet, fattigdom er på retur – og nå ser det til og med ut til at EU klarer å enes om et klimamål. Så Ebola, IS og forferdelige flyktninghistorier til tross, jeg er optimist. Men det har jeg egentlig alltid vært, unntatt selvfølgelig i Bjørneboe-perioden min i slutten av tenåra. Desto rare synes jeg også det er at ikke andre er like store optimister. Jeg ble for eksempel helt oppgitt over den  VG-kronikken til Torkel Brekke  om den forferdelige ungdomskulturen og de dumme foreldrene han mener å se rundt seg.

All statistikk sier at ungdom ruser seg mindre og har et bedre forhold til foreldrene sine enn noen gang før, men denne forskningen gjør visst ikke inntrykk i forhold til synet av en dritings fjortis utenfor nærbutikken. Det er nok slik at forskning, statistikk og store, nasjonale og internasjonale trender er abstrakte, mens den ene fulle fjortisen er veldig konkret – og på en måte bekrefter en forestilling eller et bilde man har og kanskje er litt glad i. Vi gjør akkurat det samme, alle sammen.

Vi legger større vekt på det ene konkrete tilfellet vi kjenner, enn de tusen i statistikken. Og da synes jeg det er så interessant, dette at vi har så ulike forestillinger som vi går rundt og tolker verden etter. Min egen dystopiske periode, med Bjørneboe på 80-tallet, er ikke så vanskelig å gjennomskue. Du vet, jeg var vel neppe den første unge, alvorlige mannen som hadde gjennomskuet verden og følte at alle andre var overflatiske selvbedragere.

Guro:

Bra du er en sunn mann som kom deg tidlig ut av dystopien og over i rekken av realistiske optimister. Millioner av mennesker lever i sanne helveter av krig, undertrykking og fattigdom, og klimatrusselen henger over oss alle, vi er jo ikke blinde optimister. Men nettopp derfor er det viktig at vi ser oss rundt og får øye på fruktbare tegn i tiden, slik at vi kan støtte opp under og gjør mer av det som bringer oss framover.

Ikke billigere bensin, lov til å kjøre snøscooter i fjellet og slike ting, men beslutninger og handlinger som skaper utvikling. Krefter i mennesker som bringer oss framover mot noe som er bra for alle. Særlig har jeg lyst til å være på jakt etter bevis på at mennesker kan komme gjennom og forbi konflikt og hat, og over i felleskap og samarbeid. Og derfor ble jeg så glad av å lese om unge jøders inntog i Tyskland, og den åpenheten de opplever å bli møtt med.

Jeg ble også glad da Malala fikk Nobels fredspris, glad for kraften som kan ligge i et så ungt menneske. Og her om dagen hørte jeg et annet eksempel som gjør meg optimistisk på vegne av ungdommen: En gjeng med jenter på 17-18 var lei av at alle var mer på sosiale medier enn i hverandres blikk når de møttes. Derfor hadde de innført en regel om at når de var sammen på kafe, skulle alle mobilene legges i en veske. Den som ikke klarte å la mobilen ligge til kafebesøket var over, måtte betale for alle. Dermed hadde jentegjengen skaffet seg jevnlige soner med god gammeldags prat over et bord, uten forstyrrelser fra internet, ikke engang en liten sms fikk bryte inn i samtalen. Tenk på det! Jentene er jo ikke ansvarlige for utviklingen med allesteds nærværende medier, men likevel tar de ansvar gjennom et kreativt grep. Et godt eksempel på visdom og handlekraft i vanlig ungdom.

Folk er fine – stort sett. La oss følge med på de gode kreftene. 

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.