Godt nok er best i barneoppdragelsen

"Godt nok er best i barneoppdragelsen". Dette bør psykologer si oftere når de  uttaler seg i offentligheten. Hvis ikke kan de bidra til at folk forstrekker seg i løpet mot det perfekte.

Guro:

Det er i ferd med å oppstå en reaksjon mot tidens kunnskaps-spredning om barneoppdragelse: ”Vi tror at våre daglige valg om oppdragelse er skjebnesvangre, og tråler oppdragelseslitteraturen etter den objektive sannhet. Det gjør oss vinglete som foreldre, sier Øystein Skundberg, lærer og pappa, på NRK Ytring .

Både du og jeg, Peder, har skrevet bøker for foreldre, om barneoppdragelse. Bidrar vi til nyttig opplysning eller til vingling, tror du?

Peder:

Jeg er jammen ikke sikker. For det første er jeg ikke sikker på om jeg kjøper problemet i kronikken helt. Er det sant at foreldre vingler så mye? Er det sant at foreldre tråler oppdragelseslitteraturen etter den objektive sannhet? Og at vi leser med skjelvende hender og er redde for ikke å være bra nok? Dette stemmer ikke godt med mitt inntrykk av vanlige foreldre. Litteraturen om barn og foreldreskap er så bred og variert at de aller fleste skjønner at det ikke finnes noen autoritativ standard. Vi leser litteraturen som innspill og forslag, og vurderer selv ut fra det vi selv mener er ”sunn fornuft”. For meg blir det interessante spørsmålet derfor hvordan denne ”sunne fornuften” formes av det vi får fra faglige og andre kilder. Hva slags generelt perspektiv sitter vi igjen med, når vi har lest litt her og der og lagt til og trukket fra?

Guro:

Ja, jeg tror du har rett. Jeg ser også veldig mye sunt og godt foreldreskap rundt meg. Og tenker at de fleste foreldre leser og utvider sin kompetanse i tråd med sin intuisjon. På den andre siden: Vaner fra egen oppvekst og til dels destruktive myter henger igjen og bidrar til en del dårlig omsorg, både i hjemmene og i barnehage/skole.

Tilgjengelige, lettleste bøker og artikler om barneoppdragelse, basert på oppdatert kunnskap om barns utvikling, kan være nyttige bidrag i utviklingen av omsorgsrollen. Det dreier seg jo om formidling om hva vi nå faktisk vet om barns grunnleggende behov, som var mindre dokumentert før. Dermed er jo også noe av kunnskapen autoritativ: Vi vet for eksempel at tilknytning er viktig for barns mentale utvikling. Samtidig må vi huske på at tilknytning ikke er svaret på alt som kan være vanskelig rundt barn. Med kunnskap kan vi ta livet av destruktive myter, slik vi er kvitt myten om at spedbarn har godt av å ligge alene og skrike en stund.

50-60 års forskning omkring tilknytning og utvikling av et sunt ”selv”, i kombinasjon med de siste 20-30 årene nevrovitenskap, har gitt oss et nytt ståsted for barneomsorg. Og dette må ut til folket. Formidlingen av kunnskap fra utviklings og tilknytningspsykologi er viktig som forebyggende arbeid. Det ligger store potensialer for god psykisk og fysisk helse i god omsorg tidlig i livet.

Derfor synes jeg det er synd at en profilert og anerkjent fagperson som Stein Erik Ulvund vier et helt kapittel i sin siste bok Rakkerunger og englebarn til det han kaller ”tilknytningshysteriet”. Forståelsen for tilknytningens betydning er ikke på langt nær forankret i folkedypet, og spesielt ikke i omsorgsinstitusjoner, som barnehagen. Jeg er sikker på at Ulvund er opptatt av trygghet og tilknytning for barn, og at det han har i kikkerten er misforstått bruk av tilknytningstenkning. Jeg må ta forbehold om at jeg ikke har lest Ulvunds bok, men jeg synes selve lanseringen av begrepet ”tilknytningshysteri” er uheldig, og mest egnet til å skape usikkerhet, eventuelt vingling eller mangelfull omsorg. Er redd begrepet kan oppfattes dit hen at trygghet og tilknytning ikke er så viktig likevel.

Men det kan hende at vi fagfolk underkommuniserer noen sentrale poeng i omsorgen for barn, som at ”good enough parenting” er best. Winnicots begrep bør løftes fram igjen og igjen, fordi det gir foreldre den gode følelsen av å kunne slappe av og være naturlige. Dermed blir det også lettere å ta til seg ny kunnskap.

La oss kort oppsummere hva som ligger i Winnicots begrep:

Godt nok foreldreskap innebærer voksne som skaper et trygt og utviklende miljø for barnet ved å tilpasse seg barnets behov. Samtidig som mamma og pappa verken kan eller vil være på pletten for å forstå og imøtekomme et hvert behov hos den lille. Barnet blir utsatt for daglige frustrasjoner, og lærer på den måten å tåle den sosiale verden slik den er: sammensatt. Frustrasjoner og brudd i kommunikasjonen er nødvendige erfaringer for at barnet skal lære å se seg selv som et atskilt individ,- for at barnet skal bli selvstendig og på samme tid kjenne seg dypt forbundet med andre. Gode nok foreldre er innstilt på å reparere brudd og misforståelser som oppstår (”Ååå, ropte du på meg, jeg hørte deg ikke!”), men ikke alle brudd vil bli oppdaget og reparert. Dette er godt nok foreldreskap. Se for øvrig  Fra interaksjon til relasjon av Susan Hart og Rikke Schwartz.

Poenget er at det perfekte foreldreskap ikke bare er umulig, men heller ikke ønskelig: ”Perfect is worse”. Et barn som ”alltid” får sine behov umiddelbart forstått og imøtekommet blir frarøvet nødvendig læring av hvordan livet og relasjoner faktisk er. Som et tankeeksperiment kan vi forestille et barn som gjennom hele sitt første leveår har hatt to foreldre til å avlese og tilfredsstille ethvert behov, til enhver tid, nesten før barnet har rukket å registrere behov i seg selv.  Når ungen begynner i barnehagen som ettåring, vil han eller hun sannsynligvis ha store problemer med å klare seg, og bli dypt forvirret over å ikke verdens eneste sentrum.

Kanskje har vi i vår iver etter å formidle hva barn trenger glemt å minne om ”good enough” ofte nok? Jeg opplever ofte at folk trekker et lettelsens sukk når jeg snakker om dette.

Peder:

Helt enig. Å stresse med å skulle være ”perfekt” er et dårlig prosjekt. Det gjelder for omsorg for barn som på de fleste andre områder. Jeg har stor sans for de store, ikke spesielt spesifikke anbefalingene som psykologien har gitt foreldre – særlig er jeg glad for den generelle tendensen til å akseptere barns egenart, og gi avkall på ambisjonene om å skulle forme og styre. Her har psykologifaget formet ”sunn fornuft” dypt og varig. Vi skal ikke glemme at det er nokså nytt å betrakte fysiske avstraffelser som vold, og altså ikke lenger som uttrykk for sunn fornuft.  Åse Gruda Skard var blant de faglige pionerene som faktisk snakket mot den såkalte fornuften  , og som fikk sin del av latter og motgang – tenk bare på alle de dumme vitsene om ”fri barneoppdragelse” som verserte til langt opp på 80-tallet. Det tok tid og tålmodighet å forme folks oppfatninger, og folk flest leste slett ikke dette stoffet som objektive sannheter. Forestillingene våre om oppdragelse er dialogiske og i utvikling, de fastlåses ikke autoritativt av en eviggyldig fasit fra psykologfaget. I denne dialogen synes jeg en ny runde med Winnicott er spennende!

Guro:

Ja, la oss være høyrøstet enige om at ”good enough” er best, og la oss holde denne fanen høyt når vi uttaler oss i offentligheten, slik at vi kan bidra til at folk slapper av.

Bare en liten kommentar om denne teksten til slutt:

Du er nok mer postmodernistisk i tankegangen, Peder, åpen for bevegelighet i sant og usant hele tiden, over alt? Jeg tenker også at kunnskap alltid vil være i bevegelse, men heller også littegrann mer i retning av en modernistisk tro på at noe av kunnskapen vil vise seg å bli stående og legge føringer for videre kunnskapsgenerering. 

Kunnskapen om tilknytningens betydning, ikke bare i oppveksten, men gjennom livet, kommer til å stå, tror jeg. Ikke minst fordi den stemmer så inderlig godt med det vi intuitivt vet som mennesker og som foreldre, ikke sant?

Peder:

Riktig det, jeg har liten tro på varige sannheter, men desto mer på diskusjon og vurderinger, at vi lager oss våre egne kombinasjoner av alt vi hører og opplever selv, og at disse kan bli veldig bra. Nå er ordet ”tilknytning” et fokus for samtalen og refleksjonen – et godt fokus, det er jeg sikker på. Men også tidligere tiders til dels voldelige metoder var nok i tråd med en slags intuisjon i sin tid. Verken intuisjonens eller vitenskapens sannheter er varige, men må diskuteres og fornyes kontinuerlig. Denne samtalen har jeg imidlertid veldig sterk tro på, og jeg er glad for at nettet gir oss bedre muligheter enn noen gang til å snakke sammen.

Guro:

Ja, men jeg tror tidlige tiders autoritære og voldelige oppdragelsesmetoder har smertet mang en forelder, nettopp fordi metodene stred i mot en mors og fars naturlige intuisjon, eller hva?

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.