Dyre barneklær, sinna debattanter

To jenter i fine kjoler. Foto: YAY Micro

Fra sidelinja har jeg forsøkt å henge med på diskusjonen rundt dyre barneklær. I Debatten på NRK1 (torsdag 28.november) , ble det tydelig hvor mange ulike debatter som er bakt inn i dette litt prosaiske temaet ” Er det greit å kjøpe dyre klær til barn?”

For eksempel:

  • Det spekulative markedsføringspresset på barn og unge
  • Foreldres ansvar som rollemodeller
  • Jenteinteresser kontra gutteinteresser
  • Er vi opptatt av kvalitetsklær eller merkeklær, eller henger det sammen?
  • Klær som mobbefaktor, og skoleuniform som mulig bidrag til løsning
  • Forbrukermentalitet i kapitalismen
  • Klespress som generator for barnearbeid i østen
  • Det klimafiendtlige i vårt omfattende kleskonsum
  • Fattige familiers strev = politisk utfordring mer enn moralsk
  • Opptatthet av ytre fasade kontra indre egenskaper og ”hvem vi er som personer”

Debatten blir spennende, ja, men også litt tannløst sprikende når folk snakker ut i fra så ulike premisser. Det fine er at en rekke ting blir satt på dagsorden og mange får noe å tenke på. Jeg har begynt å tenke at skoleuniform kan være en god ting, særlig i ungdomsskolen.

Å leve i en barnekropp

I ungdomsskoleårene er barn intenst opptatt av å ikke skille seg ut. Overgangen fra å leve i en barnekropp og leke med andre barn, til å få voksenkropp og ”henge” med andre, mens kjønnsmodningen åpner for helt nye muligheter, er så stor og krevende at tryggheten i å ligne de andre blir livsviktig. Skoleuniform kan gjøre disse vanskelige årene lettere. På videregående har man blitt mer vant til å være ungdom og de fleste blir mer opptatt av individuering. Så da er kanskje vanlige klær ok, eller uniform kan være ok en stund til?

Drivkrefter

Jeg har tenkt litt på spørsmålet du stilte her i bloggen, Peder , hvorfor har folk blitt så sinna? Jeg har noen hypoteser. Utgangspunktet er at alle handlinger (ord er også handling) er drevet av intensjoner -  drivkrefter eller motivasjon - vi prøver å få til et eller annet. Noe av det som provoserer oss mest er å bli tillagt intensjoner vi ikke har. Det kan holde at noen bare antyder en negativ intensjon hos oss, så fyrer vi oss opp. Å bli tillagt negative intensjoner som ikke vi ikke kjenner oss igjen i, er bortimot det verste vi vet. Kanskje fordi vi identifiserer oss mer med intensjoner enn med handlinger? Intensjoner forteller noe om hvem vi er, hvilke verdier vi har. Hva vi ønsker å få til.

Irritasjon

Og jeg har selv kjent en liten irritasjon over å bli tillagt et ønske om å kjøpe (absurd) dyre merkeklær til barn i voksealder, hvis jeg bare hadde bedre råd. Fordi det stemmer ikke. Det dreier seg ikke om manglende muligheter, men om verdivalg. Som mange har påpekt.

Merkeklær? Couldn’t care less. Og jeg vil ikke ha det på meg at jeg egentlig er opptatt av det, for det er jeg ikke. Så der har du oss som ble litt irriterte fordi vi ikke liker å bli tillagt intensjoner vi ikke har og som strider mot våre verdier.

Men refleksjonene du har om misunnelse og statushierarkier er spennende, selv om spranget fra barneklær og dit muligens var et syvmilssteg. Kanskje treffer du likevel noen av de ubevisste intensjonene som driver oss.  Vi er jo alle utstyrt med drivkrefter som vi ikke har oversikt over, som vi ikke vedkjenner oss. I rent selvforsvar kan vi bli sinte når selvbedraget pirkes borti.

Klær og stæsj

I debatten på NRK ble det gjentatt flere ganger at vi må lære barn at det ytre ikke teller, det som betyr noe er det indre og hvem du er. Dette er selvsagt både viktig og sant, men det tilslører også en annen sannhet; at vi alle er opptatt av å pynte oss og framstille oss på den måten som stemmer best med ”den vi er”. Folk over hele kloden hverdagspynter seg, i noen kulturer med kroppsmaling, i vår kultur med klær og stæsj. Gutta sagger og jentene sminker seg. Tatovering, hårfarging/fjerning, hjemmestrikka poncho, dress og slips – alt er gode eksempler på hverdagspynting. Både du og jeg kler oss slik vi liker å framstå, det er viktig for oss. Vi kommer ikke unna hverdagspyntingen.

Men som alle menneskelige behov må også pyntebehovet holdes i sjakk. Det kan lett korrumperes av krefter i mennesket, av gruppeprosesser og av krefter i samfunnet. Kanskje er det derfor debatten er interessant, og sinne settes i kok?

Kommentarer

Dyre barneklær, sinna debattanter

Jeg satt igjen med akkurat det samme inntrykket etter å ha sett debatten på NRK i går; her diskuteres det vidt forskjellige ting. Det var mange gode poeng som ble tatt opp, men debatten ble noe meningsløs når de inviterte gjestene diskuterte ulike sider av samme tema og tok utgangspunkt i forskjellige premisser.

For eksempel fremstod konflikten mellom blant annet Trine Grung og Cecilie Berntzen på meg som ganske kunstig når de to hadde svært ulik oppfatning av begrepet "merkeklær". Hadde Grung lyttet til Berntzens forslag om at man må skille mellom merkeklær og kvalitetsklær, så tror jeg ikke de hadde vært så uenig likevel.

Peder Kjøs sitt bidrag til debatten var kanskje mer distansert fra de andre gjestene sine fanesaker, og ble knapt nok berørt overhode som en konsekvens av det. Personlig synes jeg metadebatten til Kjøs er vel så spennende som debatten om dyre barneklær i seg selv, men det nytter ikke når de andre deltakerne diskuterer på et annet nivå. På den andre siden kan det kanskje argumenteres at poenget til Kjøs ble gjort veldig tydelig når så mange voksne mennesker kan bli så uenig, selv når de snakker om helt forskjellige ting. Temaet vekker utvilsomt sterke følelser hos mange, og det i seg selv er en ganske interessant observasjon.

Emneord: barn og unge

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.