Brasil tapte for skamfølelsen

Jeg, som egentlig ikke er særlig fotballinteressert, satt klistret til skjermen, sjokkert og lamslått, med hjertet i halsen og dunkende hjerte, da Tyskland utklasset Brasil i semifinalen i fotball-VM.

Sjelden har vel en fotballkamp utløst så mye sjokk, fortvilelse, sinne og skam som denne  seminfinalen. Kampen endte med seier 7-1 til Tyskland, etter regelrett utklassing i løpet av kampens første halvtime. Fire av Tysklands skåringer ble begått i løpet av intense syv minutter.

Fotballtragedie

Jeg følte at jeg var med på et tragisk (fotball)historisk øyeblikk.  Fire mål på sju minutter, i en idrett hvor magien vanligvis ligger i de svært sjeldne og dermed ekstra høyt verdsatte målskåringene, som aftenpostens Ola Bernhus forteller i sin kommentar om kampen. Han reflekterer slik over fotballens ubegripelighet: ”Det ligger uendelig venting bak en belønning, men den kan komme når som helst. Det er derfor den smaker så godt, så godt at folk kaster seg om halsen på hverandre og oppfører seg som tullinger.”

Og vi kjenner det igjen fra læringspsykologien: Partiell forsterkning - belønningen kommer bare av og til, og man aner ikke når. Ingenting holder oss så fanget som partiell forsterkning. Atferd som er partielt forsterket er vanskelig å avlære. Som ved spillavhengighet.

Massivt press

Gjennom hele VM hadde det brasilianske laget blitt utsatt for massivt press; Brasils nederlag fra VM 1950 skulle nå nulles ut gjennom seier på hjemmebane i VM 2014. Laget hadde ikke gjort det så bra så langt, selv om det hadde vært en stigning. De hadde fått mye pepper og nå, NÅ skulle de ta det siste skrittet mot den avgjørende finalen.

Som Marius Lien sa en utmerket artikkel i Morgenbladet: De brasilianske avisene kjørte to parallelle løp: ”På den ene siden: Massiv kritikk av landslagets spillestil og spillere. De er for trege, for fantasiløse, for europeiske, for sløve for svake. På den andre siden: Klar beskjed om at alt annet enn VM-gull ville være fullstendig uakseptabelt.”

Jeg får assosiasjoner til den gammeldagse, autoritære patriarken, drepende kritikk og nådeløse krav – ” du er udugelig, nå får du vise at du kan og ikke gjøre skam på familien”. Ikke noe godt utgangspunkt for kreativ, energisk innsats.

Denne blandingen av kritikk og krav er vanskelig. Den inneholder et umulig paradoks: vi har null tro på degogalt står og faller på deg. Det blir vanskelig å få tak i den viktige tilliten til egen mestring, eller selfefficacy, som gamle Albert Bandura kalte det.

Synkende hjerte

Marius Lien (og andre) kaster også et større lys over Brasils nederlag. Spillerne sendes ut av hjemmene sine og bort fra kulturen, for å kultiveres som proffspillere fra de er 13-15 år. De blir ikke brasilianere på den måten, men heller ikke europeere.

Hva skjer så inni disse guttene når Tyskland skårer mål etter 11 minutters semifinalespill? Det begynner å rakne. Og når tyske mål nærmest renner inn i minuttene etterpå rakner det helt. Vi kjenner følelsen, gjør vi ikke? Følelsen av at hjertet synker nedover i kroppen, at krefter og mot forsvinner og erstattes med akutt vantro og skam. Vi vet selvsagt ikke hva de tenker, men det er nærliggende å tro at de i tillegg til skam føler ganske mye frykt. Hva vil folket si? Hva kommer til å stå i avisene? Folk har blitt drept som følge av fotballtabber tidligere, og gutta vet det. Jeg tror de spilte resten av kampen med et virvar av skam, fortvilelse og redsel på innsiden. Og en cocktail av stresshormoner i blodet.

Akutt stress kommer i to ulike fysiologiske utgaver. Forskjellen skapes av om man oppfatter situasjonen som truende eller utfordrende. Truende stress skaper en fysiologisk kjedereaksjon hvor kroppen, litt enkelt sagt, lammes. Utfordrende stress, derimot, setter kroppen i stand til å yte sitt ypperste. Man må tro at man har en sjanse for at kroppen skal yte optimalt. Og i slike øyeblikk kan man overskride både egne og andres forventninger.

Serieskåring

Hva slags stressresponser ble utløst i de brasilianske spillerne da Tyskland hadde sin serieskåring? Neppe den som setter kroppen i stand til å yte sitt ypperste. Og dette er det viktig at verden forstår. Det som skjedde på banen skapte reaksjoner inni guttene som gjorde seier til en komplett umulighet. Tror jeg.

”Vi skal komme oss gjennom dette med støtte fra vårt kjære folk”, uttalte den brasilianske keeperen etter kampen. Kanskje følte han støtten, eller kanskje håpet han å mane den fram.  

Kjære Brasil og fotballverden, prøv å forstå at de syv minuttene med fire skåringer var en sjeldent tydelig demonstrasjon av hvor tett sammenvevd mentale og kroppslige reaksjoner er, at spillerne reagerte slik mennesker reagerer. Ikke slutt å danse samba med fotballgutta fordi de bomma på ballen.

Kommentarer

Emneord: kultur

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.