Plikten til å melde fra

Bilde av fransk horn. Foto:YAY Micro

Når barn blir utsatt for omsorgssvikt eller overgrep der hvor de skulle være mest trygge, i eget hjem, reagerer de forskjellig. De er alle i risikosonen for psykologiske og atferdsmessige problemer. Noen reagerer med avmakt, ved å forsøke å gjemme seg bort, forsøke å bli usynlig mens andre reagerer ved å ”ta igjen”.

Kommenter denne bloggen.

Å ta igjen kan være et sterkt virkemiddel. Fra å være liten og redd kan en kjenne seg stor og mektig. Begge deler er forsøk på å beskytte seg selv. Vanskene vises i handling ikke med ord.

Psykologer og annet helsepersonell får ofte bare indirekte opplysninger om at noe er galt i barnets omgivelser. Da ser vi at terskelen ofte er for høy for å melde videre til politi og barnevern. Dette skjer selv om fysiske og psykiske skader er observerbare. Holdepunktene for å vurdere om vilkårene for å melde fra er tilstede, kan være usikre. I den etiske beslutningsprosessen kan vi legge for mye vekt på frykten for eget ubehag ved å melde fra. Denne kortsiktige konsekvensen for oss selv, legger vi større vekt på enn den langsiktige negative konsekvensen for barnet. En av konsekvensene av at det ikke blir meldt fra, er at ni barn under tre år hvert år dør som resultat av fysisk mishandling, i følge direktør Lars E. Hanssen i Statens Helsetilsyn.

Gjennom media er vi gjort kjent med flere alvorlige saker hvor voksne har hatt ”grunn til å tro” at overgrep har funnet sted. Barneombudet uttalte seg i forbindelse med Christoffer-saken etter at saken først ble henlagt. ”Hvis en kvinne blir funnet død i hjemmet med store skader, gjør politiet alt de kan for å oppklare. Når offeret er et barn, blir saken ofte henlagt, gjerne etter mangelfull etterforskning”.

I et annet eksempel kjent fra media, meldte en pasient fra til helsepersonell at han hadde gjort et overgrep mot et barn, men verken behandlerne eller ledelsen sendte melding om det til barnevernet. Mannen gikk senere til en psykolog hvor han også fortalte om overgrepene. Psykologen informerte ham om at han hadde meldeplikt, og dermed gikk mannen selv til politiet. I rettssaken kom det frem at han hadde fortsatt overgrepene mot barnet, og misbrukt et nytt barn i perioden han gikk til behandling, forteller direktør Hanssen til NRK. I denne saken fikk institusjonen kritikk, og fem helsepersonell fikk advarsel fra Helsetilsynet for ikke å ha overholdt meldeplikten.

Hvert år blir en håndfull psykologer klaget inn til Fagetisk råd (FER) etter at de har meldt saker videre til Barnvernet. I flere av disse sakene har ikke barnevernet funnet holdepunkter for at barnet har lidd overlast. Klager mener i disse tilfellene at psykologen har gjort seg skyldig i et fagetisk brudd ved feilaktig å ha meldt saken videre til barnevernet. Ingen av disse klagene har ført fram, så lenge psykologen på det aktuelle tidspunktet hadde grunn til å tro at barnet var utsatt for noe som kunne utløse meldeplikten.

Det ville vært et fagetisk brudd dersom psykologen hadde unnlatt å melde fra, dersom den etiske magefølelsen hadde sagt at det var grunn til å tro at barnet var utsatt for mishandling eller omsorgssvikt. I de tilfellene der psykologen har fått kritikk, dreier det seg oftest om utformingen av bekymringsmeldingen. Der det er kritikkverdige forhold, har psykologen gitt inntrykk av at bekymringsmeldingen er langt med faglig underbygd enn det psykologen hadde grunnlag for.

Kommentarer

Emneord: barn og unge , etikk

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.