Når pasienten sier "hei" på Rimi

”E ha vøre hjå henna, om du kjeda deg på skula da kan du òg få gå dit”. Syvåringen var stolt da hun møtte meg på butikken. Hun kommer løpende, stiller seg opp foran meg mens hun smådytter venninnen frem til en best mulig posisjon. Jeg skal vises frem.

Ord som konfidensialitet og profesjonalitet inntar en perifer plass i horisonten. Jeg hilser, bruker navnet hennes og spør etter venninnens navn. De har mye å fortelle, en gutt i klassen har vunnet sykkelløp, hele klassen har vært i gebursdag og de skal ha korøvelse i klassen før skoleavslutningen. Som psykolog i byen møtte jeg sjeldnere pasienter utenfor kontoret og det skjedde enda sjeldnere at jeg hilste på pasienter. Selve tanken på at jeg skulle hilse først var fremmed for meg.

Jeg informerte ofte pasienter om gjeldende praksis under henvisning til prinsippet om konfidensialitet. Som landsbypsykolog er det helt motsatt. Det er påfallende ikke å hilse. Det avviker fra den kulturelle norm. Jeg er del av det samme lokalmiljø som mange av mine pasienter. Det i seg selv stiller ikke andre etiske krav til psykologrollen. Nærheten gjør allikevel at jeg tenker mer gjennom etiske dilemmaer som kan oppstå etter kontortid, og jeg må innrømme at jeg er mer bevisst på hvordan jeg oppfører meg.

Synlig

Jeg er blant dem som liker å gå på ski, gjerne fort. Lang skisesong er en av grunnene til at vi flyttet fra Bergen til Hallingdal. I lange utforkjøringer eller i god gli rundt en sving er min store skrekk å møte på en løs hund. Før jeg flyttet hit lot jeg hundeeieren med all tydelighet og høyt lydvolum få høre min mening. Jeg synes heller ikke at skisporet er en egnet rasteplass, og jeg har vel klart å uttrykke min mening også om den saken. Så oppdager jeg at jeg er synlig. Jeg har en rolle jeg ikke kan legge fra meg. Hundeeieren eller hun som har lagt fra seg jakka midt i skisporet møter jeg gjerne igjen i pasientstolen neste dag. Ved siden av konfidensialitet er spørsmålet om doble relasjoner blant de etiske dilemmaer jeg oftest møter som landsbypsykolog.

Ber om konsultasjon

Far til syvåringen som kjedet seg på skolen, har jeg et kollegialt forhold til. Vi sitter sammen i en ansvarsgruppe som er opprettet for en annen barnepasient. Dette er ikke unikt. Så å si ukentlig drøfter jeg med pasienter og/eller pårørende hvordan vi skal forhold oss til at vi også møtes i andre profesjonelle og ikke profesjonelle sammenhenger. Noen kollegaer ber også om konsultasjon, veiledning eller terapi for egen del. Det er ofte pasienter som jeg i byen ville ha henvist til andre. Konsekvensen av en slik praksis her ville i realiteten bety at nesten alle pasienter ble henvist til byen.

I Hallingdal finnes det en håndfull psykologer som er fastboende, fordelt på kommunehelsetjenesten, PPT og spesialisthelsetjenesten. I tillegg er det 3-4 i spesialisthelsetjenesten (BUP og VOP) som pendler fra Ringerike for kortere perioder, gjerne i forbindelse med spesialistutdanningen.

Lavere terskel

Rollen som landsbypsykolog er på noen områder annerledes enn rollen som psykolog i byen. Krav til faglig- og etisk forsvarlig praksis er de samme. De etiske dilemmaer som oppstår er like, begge steder kan en møte pasienter utenfor kontoret og begge steder kan en plutselig befinne seg i en dobbel relasjon. Sannsynligheten for at dette skal oppstå er allikevel større på et lite sted. Fordelen for landsbypsykologen er at dette er del av hverdagen og noe en derfor er mer forberedt på.

Den viktigste forskjellen er at terskelen for å påta seg et faglig ansvar er lavere. Det påvirker rollen fordi en har pasienter som er nærmere i bekjentskapskretsen, geografisk og kollegialt. Livet som landsbypsykolog er ingen anonym posisjon. Enda bra jeg trives med ikke å være hun der sure gamle kjærringa som kjefter i skisporet.

Kommentarer

Når pasienten sier "hei" på Rimi

Hei! Morsomt skrevet. Men... Høres ut som et ganske amputert liv å være psykolog. Kan ikke forestille meg andre yrker som har tilsvarende "handicap" i dagliglivet,det må da være OK selv for en psykolog å legge fra seg jobben når man går hjem? Kan man ikke vise følelser lengre? Kan man ikke leve som et vanlig menneske?

Når pasienten sier "hei" på Rimi

Hei!

Bakgrunnen for dette svaret, er at jeg vurderer å ta en psykolog utdannelse.

Jeg har ingen erfaring som terapeut, men jeg er faktisk utdannet elektriker med fagbrev.

Hvor går egentlig grensen din mellom å være en profesjonell yrkesutøver, og privatperson?
Er det slik som Ano nym nevner, at man nesten blir en form for amputert i hverdagen? Fordi en må passe på det en sier, spesielt siden du bor i en landsby?

Som elektriker får man som regel en del henvendelser, og spørsmål om råd om hvordan man kan ordnet forskjellige ting. Jeg har ikke noe problemer med å gi råd, men jeg avslutter alltid med å si: jeg anbefaler deg å ta kontakt med en autorisert elektriker om du vil få gjort dette".



Når pasienten sier "hei" på Rimi

Hei Raymond,
Du stiller et godt spørsmål: "Hvor går egentlig grensen din mellom å være en profesjonell yrkesutøver, og privatperson"? Som for alle andre yrkesgrupper går den grensen ved kontordøra. Hjemme, på butikken, i sosiale sammenhenger og andre steder er jeg selvfølgelig privatperson. Det jeg skriver om i denne bloggen er at jeg i møte med mine pasienter alltid har et profesjonelt ansvar. For eksempel er taushetsplikt et etisk prinsipp som inkluderer det å ikke tilkjennegi en pasientrelasjon. Og i likhet med deg, når noen ber om et psykologfaglig råd har jeg alltid et ansvar for det svaret jeg gir. Etiske retningslinjer regulerer den profesjonelle relasjonen også utenfor kontordøra. Hensikten er at pasienter og andre som benytter seg av psykologers tjenester skal kunne stole på psykologens profesjonalitet også ved tilfeldige møter utenfor kontordøra.

Emneord: etikk , førstelinjen

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.