Grenser for bekymring

Bilde av fløyte. Foto:YAY Micro

Jeg har tidligere skrevet om psykologers plikt til å melde fra når de mottar opplysning om at noe kan være galt i et barns omgivelser. En helt ny befolkningsundersøkelse viser at ni av ti nordmenn ville handlet ved mistanke om omsorgssvikt i nær krets, og flertallet ville meldt fra til barnevernet. Det er imidlertid ikke uvanlig at barnevernet ved undersøkelse, ikke finner grunnlag for slik mistanke.

Noen vil da vegre seg mot å melde fra på ny når de blir kjent med enda en hendelse som gir grunn til mistanke. Det er ikke uvanlig at det avdekkes alvorlig mishandling først etter et flertall av henvendelser over tid, fra skole, nærmiljø og helsepersonell. Bekymring for negative konsekvenser dersom en tar feil, kan bidra til at konsekvensetikken går seirende ut av kampen med pliktetikken. Noen ganger ligger det et godt faglig resonnement til grunn for vurderingen, så godt faglig gjennomtenkt at bekymringen reelt sett svekkes. I et slikt perspektiv vil konsekvensetikken med rette gå seirende ut. Pliktetikken som sier at den allmenngyldige regel er å melde fra ved bekymring blekner.

Diskusjonen om det å melde fra om sin bekymring representerer et fagetisk brudd, er svært komplisert. Det er samtidig en god illustrasjon av fagetikkens evige dilemma: Når er det et rent faglig spørsmål, det vil si at det er den faglige vurderingen det stilles spørsmål ved, og når blir det et fagetisk vurderingstema. Fagetisk råd gir aldri en second opinion vedrørende en faglig vurdering. Vi kan vurdere hvorvidt fremgangsmåten som er brukt for å komme frem til den faglige konklusjonen, er i tråd med god fagetikk. Når det gjelder bekymringsmeldingen kan også innholdet og formuleringen av bekymringen være gjenstand for en fagetisk vurdering og kan kritiseres. Men tilbake til selve bekymringen, kan den kritiseres?

En aktuell debatt i FER er om psykologen burde ha en annen faglig forståelse og vurdering av forholdet som ledet frem til en bekymring. Hvilken metode skal gjelde for å vurdere en annen persons bekymring. Spørsmålet som da reiser seg er om dette er en primær faglig debatt, en faglig second opinion. Skal psykologen være forpliktet til å undersøke saken nærmere. Slik det er i dag, er det barneverntjenesten som har oppgaven med å foreta den vurderingen, om det faktisk er grunnlag for bekymringen.

Dersom barneverntjenesten undersøker og henlegger saken, er det neste spørsmålet om psykologen ”har lov til” å bekymre seg på nytt dersom hun/han etter slik henleggelse hører om en ny hendelse som vekker bekymring. Noen vil da si at barneverntjenesten har undersøkt saken og ikke funnet noe, og det er grenser for bekymring. Ofte er det bekymringer som oppstår på grunnlag av beskrivelse fra andre, og ikke direkte observasjoner, noe som gjør det ekstra vanskelig. Samtidig vet vi at flere alvorlige saker, kjennetegnes ved at barnevernet nettopp har mottatt mange bekymringsmeldinger. I et slikt perspektiv mener FER at vi ikke kan kritisere at en psykolog blir bekymret og utfører sin plikt ved å melde fra, heller ikke når det i samme sak oppstår nye situasjoner som gir grunn til bekymring, til tross for at saken er henlagt av barnevernet.

Spørsmålene som denne diskusjonen reiser, er kompliserte, fordi terskelen til å melde fra ved bekymring skal og må være lav. Samtidig når melding blir sendt får det alvorlige konsekvenser for mange også når det ikke er grunn til slik bekymring. Tar psykologen feil og gjentatte ganger hører om episoder som gir grunn til bekymring, og melder fra, medfører dette en ytterligere vanskelig situasjon. Hvilke kriterier skal ligge til grunn dersom Psykologforeningen skal kunne kritisere at bekymringen er meldt videre?

Kommentarer

Grenser for bekymring

Som jurist er det interessant å lese dette. Først tenker jeg at det er viktig å skille klart mellom privatpersoner og profesjonelle yrkesutøvere her. Private har ikke tauhsetsplikt, men de har heller ingen (juridisk) opplysningsplikt til barnevernet. Private har på den annen side ingen rettslige skranker for hva slags bekymringer som kan meldes videre.

Helsepersonell er derimot pålagt en opplysningsplikt til barnevernet dersom bestemte vilkår er oppfylt - og terskelen for hvile forhold som utløser opplysningsplikten er ikke spesielt lav. Det kreves bl.a. at man har 'grunn til å tro' at et barn blir mishandlet i hjemmet eller er utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 6-4 (helsepersonelloven har tilsvarende regler). Bestemmelsen viser til barnevernlovens hjemmel for omsorgsovertakelse. Dette innebærer at psykologens bekymring om barnet må ha å gjøre med forhold som kan medføre omsorgsovertakelse. Opplysningsplikten utløses ikke dersom man er bekymret for et barns omsorgssituasjon mer generelt, men hvor alvorlighetsgraden ikke når et slikt nivå som beskrevet. Ønsker man å melde til barnevernet om mindre alvorlige forhold, må man ha samtykke fra foreldrene (og barn over 15 år). Hvis ikke bryter man jo taushetsplikten.

Men beviskravet i § 6-4 er imidlertid veldig lavt! Det kreves bare at man har 'grunn til å tro' (at et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt). Riktig som det sies i innlegget, psykologen skal ikke behøve å dokumentere sin bekymring. Har man imidlertid bare annenhåndsinformasjon, bør man kanskje vurdere å få den bekreftet før man melder videre, eller oppfordre den som har førstehåndskunnskap om barnet til selv å kontakte barnevernet.

Det er overraskende å lese at barnevernet ofte henlegger bekymringsmeldinger som kommer fra meldere med lovpålagt opplysningsplikt. Er det selve meldingen som henlegges, eller er det oftere slik at det åpnes undersøkelse, men saken henlegges etter en stund? Mitt inttrykk har vært at barnevernet som hovedregel starter undersøkelse av meldinger som kommer fra offentlige eller profesjonelle meldere, ettersom bekymringen da per definisjon knytter seg til alvorlige forhold. I mange tilfeller er dette hastesaker som resulterer i akuttplasseringer - ofte fordi de med kunnskap om barnet har ventet i det lengste med å kontakte barnevernet og situasjonen har forverret seg. Jeg er derfor interessert i forskningsbelegg for denne påstanden dersom det kan vises til kilder her.

Hvorvidt man skal melde igjen ved ny informasjon om det samme barnet, er for meg ikke et spørsmål om etikk, men om juss. Ja, man skal melde dersom vilkårene er oppfylt. Dersom man får ny informasjon som gjør at man fortsatt mener det er grunn til å tro at barnet mishandles eller utsettes for annen alvorlig omsorgssvikt. Da har man en lovpålagt plikt til å melde, og den går foran taushetsplikten. Rettslig sett har man ikke adgang til å vurdere det etisk forsvarlige i å melde eller ikke melde i slike situasjoner, - lovgiver har allerede tatt stilling til de etiske sidene av dette ved å pålegge offentlige myndigheter og profesjonelle yrkesutøvere en slik plikt. Årsaken til at loven krever en så alvorlig situasjon knyttet til bekymringen, er jo nettopp de store konsekvensene det har for familen at barnevernet åpner sak, samtidig som det er i disse tilfellene det er viktig å sikre barnet hjelp og beskyttelse.

Etter lovendring 2009 skal barnevernet alltid gi tilbakemelding til profesjonell/offentlig melder om sakens videre gang, dvs. om det er åpnet undersøkelse og ny tilbakemelding når undersøkelse er gjennomført. I enkelte tilfeller kan også melder få vite hva slags tiltak som iverksettes, dersom dette er viktig for den videre oppfølgingen av barnet.

Grenser for bekymring

Takk for kommentar til min blokktekst ”grenser for bekymring”. Jeg er glad for at jurist Elisabeth G. Stang understreker at man rettslig sett ikke har adgang til å vurdere det etisk forsvarlige i å melde eller ikke melde i situasjoner hvor det er grunn til å tro at barnet mishandles eller utsettes for annen alvorlig omsorgssvikt. Gjennom fagetisk råd sin rådgivingstelefon og klagebehandling blir vi kjent med ulike dilemmaer psykologer står overfor, blant annet knyttet til meldeplikt. Jeg vil illustrere dilemmaet med et sammensatt eksempel fra vår rådgivningstelefon. Mor og far er skilt, psykolog har mor i behandling, hun sliter med symptomer som følge av det hun beskriver som et konfliktfylt og voldelig ekteskap. Hun turde aldri å melde far til politiet og hun kan ikke dokumentere hendelsene. Nå er hun bekymret for reaksjoner hos barna etter samvær hos far. Dette var også tema hos psykologen for et år siden. Ut i fra mors beskrivelse mente psykologen den gangen at barna kan være utsatt for mishandling. Han melder derfor fra til barnevernet, barnevernet henlegger saken etter undersøkelse. Far sender klage til fagetisk råd hvor han vektlegger at psykologen aldri har møtt ham. Far får medhold i at psykologen ikke har noe grunnlag for å beskrive en person han aldri har møtt, men får ikke medhold i at det var galt å melde til barnevernet. Fagetisk råd mener at rådet ikke kan overprøve en bekymring. Når mor så på ny tar kontakt med psykologen og beskriver symptomer hos barna, mener psykologen at mors beskrivelse kan tyde på at barna er utsatt for mishandling/omsorgssvikt. Han vil at barnevernet skal undersøke saken på ny. Hans dilemma er hvor godt bekymringen er fundert rent faglig, han finner mor troverdig, men kan det være selve konflikten mellom mor og far som har satt sine spor hos barna? Kan en ny melding forsterke konflikten og således ytterligere gå utover barna? Lever barna under forhold som er skadelig for deres psykiske og fysiske helse? Psykologen synes det er vanskelig, men bestemmer seg for å melde fra. Han er fortsatt bekymret, selv om barnevernet etter undersøkelse henla saken sist.

Flere saker som ligner denne saken fikk meg til å stille spørsmål ved om det finnes grenser for bekymring. Dette er et dilemma for mange, og jeg ønsker velkommen en debatt som kan belyse sakskomplekset.

Når det gjelder antall saker som henlegges er det som Stang presiserer forskjell på om en sak er henlagt før eller etter undersøkelse. Om lag 50 % av alle undersøkelsessakene henlegges, på bakgrunn av vurderingene gjort i forbindelse med undersøkelsen. Ca. 18 prosent av meldingene henlegges. Jeg har ikke funnet noe statistikk som viser hvem melderen er i de meldinger som henlegges.

Grenser for bekymring

Jeg synes noe er helt borte i denne debatten. Alle antar at barnevernet er istand til og foreta en objektiv og kvalitativt kompetent undersøkelse av om forholdene i bekymringsmeldingen, faktisk kan være en skadelig situasjon for barnet.

Er de virkelig det? hva gjør de? jo de kan ta en samtale med barna på skolen. De kan innkalle til møte med foreldrene. Men hva oppdager de egentlig da? det hele foregår på magefølelse, antagelser og synsing i barnevernet. ganske ofte. Det er helt tilfeldig, ganske ofte, hvilke barn som da akuttplasseres eller omsorgsovertas, og hvilke som henlegges.

Gjelder det psykiske ting hos foreldrene, samhandlings mønstre ol. som psykologen er bekymret for, så har ikke barnevernet kompetanse eller metoder for og undersøke dette. De har bare tre års utdanning. mange er unge. De vet svært lite om psykologi og hva foreldres fungering egentlig består av. de gjetter seg til hvilke barn de skal omsorgsoverta.

Det er den grusommme sannheten.

Grenser for bekymring

Saker som gjelder beymring for barnet mens det er på samvær hos den ene foreldren, er saker som er svært vanselig for barnevernet å håndtere (alene). Det er ikke fordi de som jobber der er inkompetente, men fordi slike saker reguleres av bestemmelser i barneloven (som regulerer forholdet mellom barn og foreldre), og ikke barnevernloven. I slike tilfeller kan og skal barneverntjenesten riktignok undersøke barnets situasjon i samværshjemmet også, på bagrunn av en bekymringsmelding. Slik undersøkelse kan (i teorien) ikke samværsforeldren motsette seg. Men foreldre som ikke samarbeider kan gjøre jobben for barneverntjenesten nesten umulig ved å sabotere møter, la være å ta telefon, ikke svare på brev og ikke lukke opp døra når barneverntjenesten kommer. Hjelpetiltak kan ikke pålegges i samværshjemmet. Tilsyn for eksempel, må det samtykkes i for at det skal kunne settes inn der (mens tvungent tilsyn kan iverksettes i det hjemmet barnet bor fast, under visse betingelser). Fylkesnemnda kan heller ikke ta omsorgen fra den ene (samværsforeldren) og 'gi' den til den andre av foreldrene. I slike tilfeller er det derfor mor som må handle - hun må reise ny sak om samvær etter barneloven, eventuelt kreve midlertidig stans i samvær til saken kommer opp. I tillegg kan jo mor få hjelp til å utrede barna og barnas eventuelle behov for hjelp og tiltak. Barnevernet kan derfor ofte føle seg handlingslammet ved denne type bekymringemeldinger. Det er mulig at det kan forklare hvorfor meldinger i 'samværssaker' henlegges dersom barneverntjenesten ikke finner noe i veien med barnets omsorgssituasjon hos mor.



Grenser for bekymring

Til juristen:
Jeg har ofte blitt fortalt av andre fagpersoner at jeg bør melde når jeg har mistanke om eller bekymring for at et barn lever under uholdbare omsorgsforhold. Jeg har syntes det er vanskelig for å vite hva som burde ligge i ordene "mistanke" og "bekymring". Er det min personlig følelse jeg da skal gå utifra? Hva om jeg skulle være en bekymret person som lett får fantasier om at det kan være toppen av et stort isfjell når jeg ved et tilfelle ser en mor eller far kjefte unødvendig mye på barnet sitt? Eller må det være en "faglig" bekymring? Da burde det foreligge noen slags retningslinjer, føringer eller i det minste tommelfingerregler for hva som bør utløse slik bekymring.
Jeg lurer på om uttrykket "grunn til å tro" fra Barnevernloven kanskje løser dette problemet. Min umiddelbare ordforståelse er at det vil si sannsynlighetsovervekt - 51% sjanse - for alvorlig omsorgssvikt. Dersom det er en dikotomi mellom grunn til å tro og ikke grunn til å tro, antar jeg at det innebærer at ved 49% sjanse for omsorgssvikt er det størst grunn til å tro at motsatte er tilfelle (at det ikke er alvorlig omsorgssvikt) og at en altså ikke har plikt til å melde (og heller ingen rett uten at pasienten opphever taushetsplikten). Er dette i samsvar med den juridiske betydningen av "grunn til å tro"?
I såfall: Jeg vil sitte med en helt forferdelig følelse av å svikte om jeg vurderer at det er f.eks. 40%, 30%, 10% eller lavere sjanse for at barn f.eks. blir utsatt seksuelt misbruk, uten at jeg melder bekymringen. Kan loven virkelig tillate at en fagperson som har (grunn til) så stor bekymring ikke melder fra?

Grenser for bekymring

Det skulle noe helt ekstremt til for at jeg ville melde noe som helst til barnevernet. Dessverre er det slik at barnevernet ikke er det beste for barnet og det finnes veldig få unntak til dette.

Psykolog, barnevern og bekymring

Dessverre har vi opplevd at bekymringsmelding fra psykolog har utløst overreaksjon fra barnevern. Barnevernet reagerte med straks å ville rive barna ut av hjemmet uten å gjøre noen egne undersøkelser eller vurdering av om det var noen akutt fare.
Dette har uten tvil påført barna traumer som de kommer til slite med i lang tid. Så jeg må oppfordre psykologer til å ta i betraktning barnevernets svake kompetanse og manglende kapasitet, som kan føre til overgrep fra maktapparatet.

Emneord: barn og unge , etikk

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.