Det fins ikke lukkede rom i cyberspace

Bilde av øye. Foto: YAY Micro

Som leder av fagetisk råd (FER) får jeg innimellom spørsmål om hva FER mener om at psykologer benytter sosiale medier til å diskutere faglige spørsmål. Det er nå mer enn 10 år siden FER første gang behandlet en klagesak hvor en psykolog via sine websider diskuterte livet, synet på mennesker, politikk, psykologi og andre både faglige og ikke-faglige tema.

Kommentér dette blogginnlegget.

Noen ganger undertegnet han med navn og psykologtittel, andre ganger med navnet uten tittel. Vurderinger av andre menneskers svakhet opplevdes av noen som fordømmende og krenkende. Spesielt ble det fremhevet at det opplevdes ekstra belastende fordi det var en psykolog som uttalte seg. Psykologen mente at dette var en lukket side, og at de som ikke likte innholdet kunne holde seg unna. Forumet var etter hans syn like lukket som en pub. Han mente også at det var stor forskjell på om han undertegnet som psykolog eller ikke, selv om innleggene kom fortløpende på den samme siden. Uten tittel oppfattet han seg som mer fristilt, og ikke som fagperson . FER konkluderte med brudd på etiske prinsipper og viste i sin konklusjon blant annet til det ansvar psykologen har som representant for sin yrkesgruppe.

Nå mer enn 10 år senere er mer enn 2,5 millioner nordmenn på Facebook (FB) . Det er flere grupper du kan være medlem av og du kan gi din støtte til ulike formål veldedige, politiske, kunstneriske, kommersielle, spøkefulle osv. Du kan også trekke diskusjoner inn i det antatt lukkede rom hvor du drøfter ulike tema med en spesielt invitert gruppe venner. Det er vanlig at nettsteder som åpner opp for debatt og kommentarer har sine etiske retningslinjer. Et eksempel på dette er nettiketteregler for psykologforeningen.no.

Det er også mange psykologer på FB, inkludert undertegnede. Og noen av mine venner der er psykologer. På FB forteller vi hverandre at vi har vært på ferie, har barn som har begynt på skole (forhåpentligvis uten bilder av andres barn uten at dette er klarert), har vært ute og jogget, at vi liker den siste boka til en eller annen forfatter og andre private ting som ikke har med yrket som psykolog å gjøre, og som således ikke berører fagetikken. Som privatperson er vi dog ikke fritatt fra etikken som blant annet viser til at vi skal utvise respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, seksuell legning og livssyn.

Spørsmålet er hva som skal til for å si at det har oppstått en situasjon som inneholder en relevant fagetisk problemstilling. Så fort en psykolog uttaler seg om faglige spørsmål eller bruker vår psykologkompetanse i argumentasjonen, er vi forpliktet til å følge de fagetiske retningslinjer. I dette ligger det at det er ikke forbudt å drøfte faglige spørsmål på nettet eller andre steder. Det begynner å bli noen tiår siden det sto i våre etiske retningslinjer at faglige diskusjoner skulle holdes utenfor offentlighet og ”henvises til fagpressen”. Den gang hadde heller ikke pasienter innsyn i egen journal. Dette har som kjent endret seg. Det er positivt og ønskelig at psykologer er synlige i det offentlige rom og bidrar i samfunnsdebatten, men når vi gjør det har vi en forpliktelse til å integrere etiske vurderinger i det vi uttaler oss om.

I FER får vi fra tid til annen spørsmål om innholdet i diskusjoner psykologer fører på nettet. Det har blant annet vært tilfeller hvor psykologene tror de har ført diskusjonen i et lukket rom. Så er samtalen overhørt, lovlig eller ulovlig, av ”venners venner” som har blitt rystet over hva psykologene drøfter i det antatt ”lukket rom”, og innholdet gjøres kjent også for FER.

Et eksempel er psykologen som ber sine psykologvenner om veiledning i en vanskelig sak der han opplever det vanskelig å komme i allianse med en pasient. Saken var godt anonymisert og det var lite sannsynlig at pasienten skulle kunne kjenne dette igjen. En av psykologens venner ble allikevel så rystet av diskusjonen som hun mente var lite respektfullt overfor pasienten, at hun tok kontakt med FER. Rådet ga tilbakemelding til psykologen om de etiske forpliktelsene og minnet om ansvaret som psykolog og særlig viktigheten av å vise respekt for pasientens rettigheter og verdighet. Et annet eksempel er diskusjon i forhold til andre faggrupper eller andre instanser, for eksempel samarbeid mellom PPT og BUP, er det ok at psykologer blant sine venner på nettet gir uttrykk for mistillit til andre faggrupper eller instanser?

Det relevante etiske spørsmålet i denne saken er om vi ville valgt samme stil, ordvalg, åpenhet i denne drøftingen dersom våre pasienter satt og lyttet? Har diskusjonen et saklighetsnivå som ville være egnet for en faglig diskusjon i avisen? Dersom svaret er nei på begge disse spørsmål, er det allikevel greit at diskusjonen foregår bak det vi tror er lukkede dører? Er det psykologens ansvar dersom noen tyvlytter?

Gå til Nina Dalens etikkblogg.

Kommentarer

Det fins ikke lukkede rom i cyberspace

Takk for tankevekkende innlegg, det er fint å "øve etikkmuskelen" i forhold til de mange situasjonene vi som psykologer befinner oss i, også utenfor terapirommet. Som ivrig FB-bruker og engasjert psykolog, hender det rett som det er at jeg bruker facebook til å annonsere psykologarrangementer eller fortelle litt om jobbsituasjonen til venner jeg ikke har snakket med på lenge. I neste innlegg kan jeg skrive tanketomt vrøvl, hisse meg opp over saker i media o.s.v. Jeg prøver å holde tunga beint i munnen, med enkle, hjemmesnekra tommelfingerregler som at det ikke er uetisk å være en psykolog med private meninger, men at som psykolog oppfattes mine meninger ikke lenger private når de berører fagfeltet, og at dersom jeg kommer med karakteristikker på folk, så risikerer jeg at det oppfattes som "diagnostisering". Men hva som berører fagfeltet kan jo kanskje være vanskelig å vurdere: Hva når jeg kommenterer på en venninnes spørsmål om amming? Hva når jeg kommenterer på en videosnutt av en unge som ramler av hesten, og andre kanskje oppfatter situasjonen som lite morsom og synes jeg er ufølsom?

Det fins ikke lukkede rom i cyberspace

Psykologer drøfter klienter, eller faglige problemstillinger, i flere fora. Det er ikke greit med uttalelser som kan oppleves som krenkende, selv om et forum – i eller utenfor cyberspace – er lukket. Problemstillingen blir spesielt tydelig i forhold til sosiale nettmedier. Klienter og allmennhet trenger å kunne stole på at sensitive temaer, blir omhandlet med respekt og faglig integritet, i alle fora. Ja - det er viktig å ”øve etikkmuskelen” som Ane sier. Etikk er ikke en ervervet egenskap, men et pågående arbeid. Åpenhet er den beste ”coach”. Det er gode spørsmål som Nina stiller på slutten av innlegget sitt. Spørsmål en bør ha i bakhodet i relvante situasjoner.

Det fins ikke lukkede rom i cyberspace

Dette er kanskje litt på siden, men likevel mine tanker da jeg leste innlegget.

Er det vanskelig og uetisk å være menneske?

For meg, som helsepersonell selv, lege, er temaet forfatter tar opp viktig og interessant.

Som mennesker innehar vi ulike egenskaper. Noen av dem er lite flatterende andre er mer helgenaktige. Kan hende er det greit å at andre får se hva vi _egentlig_ står for, hva vi _egentlig_ tenker, hvem vi egentlig «er»?

Ikke nødvendigvis for å «avsløre oss», men for å vise andre, klienter og pasienter, at vi er mennesker vi også. Mennesker som puster og lever, mennesker som feiler og lykkes.
Kan hende er det en trøst og en støtte for den som søker vår hjelp å oppdage at vi er som dem -like feilbarlige.

Nå er jeg ikke mest fokusert på det som skjer på individnivået, men i helsepersonellet som gruppe. Dersom vi aldri skal tillate oss å være menneskelige, dele noe sorger og gleder -er det lite menneske igjen. Hva er det det våre pasienter og klienter skal møte?
Er det ikke møtene mellom menneskene som trøster, lindrer og kanskje til og med helbreder?

Vi skal passe oss for å bli glansbildet av oss selv.

Jeg har også kommentert på bloggen til Tidskriftet for den Norske Legeforening i dag.
De tar opp noe av den samme problemstillingen og spør om man trenger retningslinjer.

Del gjerne deres erfaringer

http://blogg.tidsskriftet.no/2010...ner-med-pasientane-sine-pa-facebook/

Det fins ikke lukkede rom i cyberspace

Lukket eller åpent?

En aktuell hendelse som spiller inn til denne debatten, er avgjørelsen til Pressens faglige utvalg (PFU) 31. august: Redaktør og prestestudent Eirik Junge Elisassen innklaget iTromsø for å ha sitert fra hans lukkede Facebook-profil, men fikk ikke medhold.

I forbindelse med den israelske bordingen av en hjelpekonvoi til Gaza tidligere i år at Eliassen skrev følgende på Facebook-profilen sin: "Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap".

Da iTromsø gjenga denne uttalelsen i avisa neste dag, reagerte Eliassen ved å klage avisa iinn for PFU, da han mente de opptrådte i strid med god presseskikk ved å gjengi innlegget uten hans tillatelse.

En av de viktigste grunnene til at PFU mente at iTromsø ikke hadde brutt god presseskikk, var at Eirik Junge Eliassen er en offentlig person som redaktør i gateavisa "Virkeli", at han er teologistudent og at ytringen var et politisk standpunkt.

Utvalget var imidlertid klare på at denne uttalelsen ikke skal binde PFU for all framtid, da de mente at det var vanskelig å komme med en slik kategorisk konklusjon ettersom utviklingen innen sosiale medier hele tiden er i endring

les mer her http://www.itromso.no/nyheter/article385699.ece
og her: http://www.itromso.no/nyheter/article385864.ece

Emneord: etikk , kommunikasjon

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.