27. januar 2016
Mats Larssen
Skal det være greit at du må kle deg naken, hvis det vurderes som nødvendig, uavhengig av om du er frivillig eller på tvungent psykisk helsevern?
Denne teksten skrev jeg fordi Psykologforeningen ba om mine meninger om dette temaet, og den står for min egen regning. Teksten ble også sendt til Helse Sør-Øst, med påskrift om at den ikke var Akademikernes mening om saken, kun min mening. Den har en litt annen form enn det jeg vanligvis publiserer, som skyldes at jeg syns dette er et uheldig forslag som jeg ble (og blir) frustrert og sint over. Med andre ord: ikke forvent et veldig balansert og nyansert innlegg.
Tenk deg at du har det så vondt inni deg at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg, eller hva du kan gjøre for å bli kvitt smerten. Kanskje føles alt håpløst, svart, kaotisk. Du føler deg alene i verden og du aner ikke hvordan du skal komme deg ut av det mørke. Heldigvis har du en time hos fastlegen din, som foreslår at du skulle legge deg inn på en sengepost i psykisk helsevern fordi livet er blitt så vondt at det er vanskelig for deg å være hjemme.
Hva møter deg når du blir innlagt? På enkelte akuttmottak i psykisk helsevern, kommer du til å møte en lege som prater med deg og forsøker å forstå hvordan de kan hjelpe deg. Etter den samtalen, blir du geleidet inn på et rom, du blir bedt om å kle deg naken (fordi de skal gjennomgå klærne du har på deg) og bagasjen du har med deg blir gjennomgått. Hvis du nekter å kle deg naken, risikerer du å bli avkledd mot din vilje. Når du har fått på deg klærne, blir du vist inn i sengeposten.
"Hvis du nekter å kle deg naken, risikerer du å bli avkledd mot din vilje.
"
Som sagt er dette allerede rutine på enkelte akuttmottak i landet (selv om det, strengt tatt, bare er lov å gjøre dette når det foreligger begrunnet mistanke for slike tiltak). Nå foreslår HOD å gi mulighet for rutinekontroller av typen ransaking til å gjelde alle døgninstitusjoner i psykisk helsevern (og med mulighet for at du må kle deg naken, hvis det vurderes som nødvendig), uavhengig av om du er frivillig eller på tvungent psykisk helsevern. De åpner også for at det kan fattes vedtak om kroppsvisitasjon og ransaking av klær og eiendeler på daginstitusjoner og poliklinikker.
Gå til høringsforslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet
Gå til Psykologforeningens høringsuttalelse
I høringsnotatet argumenteres det med sikkerhet. At mennesker tar med seg gjenstander de kan bruke til å skade seg selv og andre, ditto for rusmidler. At dette er et økende problem og at flere institusjoner ønsker seg denne muligheten. Og at det er viktig å sørge for at både ansatte og medpasienter kan være trygge på at ingen tar med seg nevnte gjenstander inn i psykisk helsevern.
Umiddelbart høres det forståelig ut. Ingen ønsker å være utsatt for farlige situasjoner og hvis vi kan gjøre noe for at vi skal bli tryggere i livene våre, vil de fleste av oss naturlig nok mene at det er klokt. Problemet er at bare at slike tiltak må veies opp mot de negative konsekvensene av tiltakene. La oss se nærmere på dem.
Høringsforslaget vil kun gjelde innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert (rus)behandling (TSB). Du vil fremdeles kunne komme til en hvilken som helst annen avtale på sykehuset, uten å bli utsatt for slike tiltak. Du kan også dra på NAV, biblioteket, skolen, jobben, toget eller nesten hvor som helst annet uten at du er i nærheten av å bli utsatt for lignende tiltak. Helt uavhengig av om du skulle ha en psykisk lidelse eller ikke. Og slik burde det være.
"Vi kan ikke være bekjent av et psykisk helsevern som sender denne typen signaler.
"
Å åpne opp for at PHV/TSB skal ha muligheten til å ransake og kroppsvisitere på generelt grunnlag når mennesker kommer til innleggelser, er diskriminerende.
Det er å si at fordi du har en psykisk lidelse og fordi du oppsøker hjelp, velger vi å ikke stole på at du har gode hensikter eller vi er redd for at du kan finne på å være så ustabil at du kan være til fare for deg selv eller andre. Vi kan ikke være bekjent av et psykisk helsevern som sender den typen signaler.
Et fokus som staten har vært opptatt av i mange, mange år er å fjerne stigmaet knyttet til psykiske lidelser. Hvis vi skal ende opp med at døgninstitusjoner i psykisk helsevern og TSB blir steder hvor du ransakes og, muligens, må kle deg naken før du kan komme inn til avtalen din, er det svært vanskelig å se at dette på noen som helst måte bidrar til å fjerne stigmaer. Heller vil jeg påstå at det er stigmatiserende.
For de av dere som ikke er klar over det, har PHV/TSB allerede mulighet til å ransake pasienter slik det er beskrevet over, så lenge det fattes et vedtak om at dette oppleves som nødvendig og derfor må gjøres. De som fatter slike vedtak er psykologspesialister eller psykiatere. Det brukes (forhåpentligvis) sparsomt, men er noen ganger nødvendig.
Problemet ligger i at det nå foreslås å institusjonalisere denne formen for tvang. I stedet for at et menneske må møte et annet menneske og, forhåpentligvis, kjenne på ubehaget det er (og skal være) å fatte et slikt vedtak, skal vi nå gis mulighet til å gjøre en beslutning om at slik gjør vi det på systemnivå. Vi fjerner dermed ubehaget hos den som er vedtaksansvarlig.
Dette ubehaget er nødvendig. Dette ubehaget skal være der. All bruk av tvang er en inngripen i et annet menneskes private sfære. Det skal føles ubehagelig, og jeg tror det kan være farlig å institusjonalisere dette ubehaget. Hvorfor? Fordi det risikerer å fjerne de av oss som jobber i helsevesenet fra ubehaget. Og det ubehaget minner oss på det enkle faktumet at vi er alle mennesker.
De som har det så vondt at de er til fare for seg selv? Hvis du har det så vondt at det er en reel fare for at du kan ta ditt eget liv, skal du slippe å være alene. Du skal få ha noen rundt deg som kan gi deg omsorg, kjærlighet og støtte deg i det vonde. Som tåler deg, når du ikke tåler deg selv. Som forstår deg, når du ikke forstår deg selv. Som kan hjelpe deg til å se at selvmordet aldri er den eneste utveien.
De som skader seg selv? De skader seg fordi de har det vondt. Ingen mennesker skader seg, hvis de kan velge noe annet. Da skal du få mulighet til å ha noen rundt deg, når du trenger det, som kan støtte deg og vise deg kjærlighet og omsorg. Du må få hjelp til å regulere det vonde på andre måter, enn med å skade deg selv.
Jeg tror ikke det hjelper de menneskene at vi tar vekk muligheten for at de kan skade seg selv. Heller tror jeg vi forverrer reaksjonene deres og gjør at det de finner på for å slippe unna det vonde, blir enda mer voldsomt.
"Kanskje tryggheten og omsorgen vi viser deg, kan være et bedre alternativ enn rusen?
"
De som ruser seg? Hvis du frivillig oppsøker rusbehandling og likevel ruser deg, så får vi snakke om det. Hva er det som gjør at du ikke klarer å la være? Hvordan vil du at vi skal hjelpe deg med å finne andre måter å håndtere ting på? Hva er det rusen dekker over eller er en flukt fra? Kanskje den trygghet og omsorgen vi viser deg, kan være et bedre alternativ enn rusen?
De som faktisk er farlig for andre? Dem må vi få lov til å ransake når det er rimelig å anta at de kan ha farlige gjenstander med seg eller på seg. Vi skal ikke, på noen måte, utsette verken medpasienter eller ansatte for farligere situasjoner enn rimelig er og vi skal redusere risikoen for slikt så godt vi kan.
Gå til andre blogger av Mats Larssen
Nei. Jeg vil ikke ha et psykisk helsevern som har som utgangspunkt at vi ikke kan stole på at klientene vil andre mennesker vel, eller at klientene er så ustabile at vi ikke kan være trygge på hva de skal gjøre eller ikke. Jeg vil ikke ha et psykisk helsevern som ikke aksepterer at det å leve er en risiko. Jeg vil ikke ha et psykisk helsevern hvor klienter ikke kan møte meg uten å risikere å bli ransaket først. Et slikt psykisk helsevern er et helsevern som stigmatiserer, diskriminerer og nedverdiger mennesker som allerede er sårbare og som allerede har det vondt.
I all terapi er tillit nøkkelen til endring. I stedet for å søke etter spørsmålet om hvordan vi kan bli (illusorisk) tryggere ved å åpne opp for muligheten for å ransake alle som kommer for å få hjelp, burde vi heller ha en diskusjon om hvordan vi kan bruke det mektigste av alle verktøy for å gjøre oss trygge: empati og medmenneskelighet. Ikke minst burde vi ha en diskusjon om hva som skaper et behov for at slike lovforslag kommer på høring: hvilke signaler sender det ut til samfunnet at vi mener det er nødvendig med denne typen tiltak?
"Svært få mennesker er farlige
"
Og bare så det er sagt: Jeg har jobbet mange år på akuttpost i psykisk helsevern, både som miljøpersonale og som psykolog. Jeg har møtt mennesker som er psykotiske, maniske, utagerende, truende og også noen svært, svært få mennesker som er farlige. Jeg prøver ikke å benekte at de menneskene finnes.
Jeg prøver bare å si at de menneskene har akkurat de samme kravene til å bli møtt med omsorg og kjærlighet som alle andre og at det er den beste måten hjelpe folk på. Og at de menneskene som er farlige for andre, er i så lite mindretall at det å tillate denne typen mekanismer for å stoppe dem, er å gjøre vold på så mange andre at det på ingen måte forsvarer tiltaket.
Dette lovforslaget burde, etter min mening, aldri blitt sendt på høring. Det er å åpne en dør som aldri burde vært åpnet. Hvis vi ønsker oss et psykisk helsevern som bruker mindre tvang, som baserer seg på tillit og humanistiske idealer, er ikke dette forslaget veien å gå. Da må vi heller diskutere hvordan vi kan hjelpe de som har det som vondt og som er som rasende på livet og seg selv. Og hvordan vi kan gjøre det på en måte som respekterer både deres rett til å ha følelser og reaksjoner og behovet for et trygt sted å være når livet røyner på. Sikkerhet i psykisk helsevern handler i liten grad om strukturelle tvangstiltak, først og fremst handler det om å møte mennesker med respekt, velvilje og nysgjerrighet.
Helsedirektoratet har utviklet et nytt kurs for å hjelpe med vurdering av samtykkekompetanse.
På døgnposten på DPS Nedre Romerike er ikke behandling i psykisk helsevern ensbetydende med medisinering. Det har fått følger for samhandlingen med pasientene.
Ved Haugaland og Karmøy DPS er Akutt ambulant team (AAT) med psykologer i front en nøkkelfaktor for å tenke alternativer til tvang.
Menn utsatt for seksuelle overgrep, og som har fordomsfulle antagelser om overgrep, kan kjenne mer skam og psykisk belastning i etterkant av overgrep og la være å søke hjelp.
Rekk opp hånda de som mener de kjenner hovedstadsprosessen bedre enn Psykologforeningens tillitsvalgte, Birgit Aanderaa.
Emneord: kommunikasjon , spesialisthelsetjenesten , terapi , tvang , vold
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.
Kommentarer
Alt handler om
27. januar 2016 23:03:02
T.F
Til T.F.
29. januar 2016 12:25:32
R.A.
Takk
29. januar 2016 14:43:49
Anonym
Rutinemessig ransaking avvises: Blir psykiatriske sykehus enda mer lik fengsler?
02. februar 2016 20:41:25
Walter Keim
Sterke meninger.
03. februar 2016 15:10:56
T.F
Psykisk helsevern på avveie
11. mars 2016 15:04:06
Lill
Overgrep!
06. april 2017 02:17:57
Christina.