Hvorfor terapi tar tid

Timeglass

Terapi med klienter som har manglet noe grunnleggende i barndommen, kan skille seg fra annen terapi, blant annet ved at den tar lang tid.

Jeg vi begynne med å si takk til en klient som jeg har jobbet sammen med i over syv år og hvor vi nå, sakte, men sikkert, begynner å se slutten på vårt arbeide. Jeg tror vi har møttes over 300 ganger i løpet av de syv årene, ofte for en time eller to av gangen. I løpet av årene har vi sannsynligvis brukt 500-600 timer sammen. Det er mye tid. Og det har vært vel anvendt og nødvendig tid.

Jeg skal ikke prøve meg på å gi en bedre oppsummering av klientens barndom enn den faren har gitt i diktet nedenfor . Det jeg vil si, er at den barndommen som beskrives, er en barndom som setter sine spor. Og de sporene handler om hva klienten manglet (trygghet) og hva utryggheten førte til (redsel). Først og fremst handler det om en barndom hvor klientens muligheter til en normal utvikling, ikke var tilstede.

"

Terapien blir en reise inn i det ukjente, hvor håpet må forankres i det uvisse.

"

Arbeid med klienter som har manglet noe grunnleggende i sin barndom, skiller seg fra terapi med menneske hvis barndom har vært innen rimelighetens grenser.

For sistnevnte gruppe kan man ofte alliere seg med klientens håp om å komme seg tilbake til den funksjonen de hadde før krisen oppsto. Hos mennesker som har manglet omsorg og kjærlighet, ofte kombinert med ulike former for aggresjon hos omsorgspersonene, kan du ikke alliere deg med dette håpet. Terapien blir en reise inn i det ukjente, hvor håpet må forankres i det uvisse: at de, på ett eller annet vis, kan bli et menneske de aldri har vært før.

Dette er terapi som tar tid. Og som må ta tid. Det vi forsøker å få til, er at utviklingen som stoppet opp, kan komme i gang igjen. At de uforståelige og, i mange tilfeller, skremmende og utålelige reaksjonene de kjenner på, kan få lov til å komme til overflaten og bli tatt i mot, forstått og regulert.

Hvorfor tar det tid? Fordi vi ikke bare kan fortelle klientene hvordan de kan gjøre ting annerledes. Det må læres gjennom erfaring, gjennom å kjenne det på og i kroppen, gjennom å få opplevelser av at noe annet er mulig . Gjennom å våge å være tilstede i det vonde, smertefulle og skumle, sammen med et annet menneske som de stoler nok på til at det blir trygt å gå inn i det. Da kan de langsomt vinne nye erfaringer rundt regulering av disse følelsene og reaksjonene. Kanskje de ikke er gal eller dum? Kanskje de bare har helt normale reaksjoner på unormale situasjoner?

Gå til andre bloggtekster av Mats Larssen.

Hvorfor tar det tid? Fordi mennesker som har overlevd vonde barndommer, har funnet strategier for å overleve, og disse strategiene har formet livet deres. De strategiene handler om alt fra hvordan de relaterer seg til andre (avvisende, avhengig eller på andre måter) til hvordan de forholder seg til seg selv. Endringer i disse strategiene må foregå på mange nivåer. Det kan raskt bli oppfattet som en trussel mot dem selv og mot livet deres.

"

Klienten må også få tid og rom, i en trygg relasjon, til å prøve ut nye strategier.

"

I slike tilfeller kan vi ikke bestemme oss for å gjøre ting annerledes, viljestyrke er ikke nok.

Det er ikke nok å bare vite at de strategiene du har utviklet, ikke lengre behøves for å overleve. Du må også få tid og rom, i en trygg relasjon, til å prøve ut nye strategier. Hva skjer hvis jeg heller gjør sånn? Enn hvis jeg prøver meg på dette i stedet? Og vi treffer ikke blink hver gang med de nye strategiene som prøves ut. Heller slipes og formes de til, over tid. Det er dette jeg mener når jeg skriver over at dette må læres ved erfaring.

Hvorfor tar det tid? Da disse terapiforløpene spenner over en lang tidsperiode, får det den konsekvensen at det skjer ting i livene til både klientene og til oss som er terapeuter. Mennesker rundt oss blir syke eller dør. Vi blir syke selv eller må reise vekk i en periode. Nære relasjoner kommer og forsvinner, med der tilhørende reaksjoner og komplikasjoner. Også dette spiller inn i relasjonen, både med tanke på å avkorte tiden det tar (hvis positive ting skjer) og med tanke på å forlenge tiden (hvis negative ting skjer).

"

Terapirelasjoner er relasjoner som skal finne en slutt.

"

Hvordan kommer vi i mål med slike terapiforløp? Siktemålet i all terapi er autonomi.

Muligheten til å leve det livet man ønsker å leve, innenfor de rammene man har. At de skal være i stand til å håndtere de utfordringer livet byr på, uten å ha en terapeut tilstede i livet sitt. Derfor er målet i all terapi at jeg skal bli overflødig. At de ikke lengre har behov for meg i livet sitt.

Heller skal jeg leve videre i dem som et minne, en trygg relasjon, et menneske som så dem da de trengte det mest. Og sakte kan minnet om meg og den jobben vi gjorde, blekne hen og bli noe som der og da var nødvendig og viktig, men som nå bare føles som en naturlig del av et livsforløp. En trygg relasjon da de trengte det som mest. 

Terapirelasjoner er relasjoner som skal finne en slutt. Dette er et av de viktigste kjennetegnene med en terapirelasjon. Hvor og når avslutningen er, må være opp til klienten. Ingen ønsker å ha en terapeut i livet sitt lengre enn man må, og klienter avslutter oss når de er klar for det. For noen tar det fire måneder. For andre syv år. Og for noen få, trenges det en terapeut gjennom livet, fordi det de har blitt utsatt for er så omfattende, fælt og grusomt at det ikke er mulig å se at de noensinne kan stå helt alene.

Min skjebne

 

Min skjebne.

Jeg var ung.

Jeg fant deg.

Jeg trodde du var den rette,

den rette kone,

den rette mor for de barn vi skulle få.

Nærmest den perfekte.

Det var ikke stormende,

men det føltes trygt..

Jeg var ingen menneskekjenner,

men jeg trodde jeg hadde valgt rett.

 

Vi ble gift,

Jeg ville favne deg,

men brått sto du utenfor.

Utenfor de armene jeg ville legge om deg.

Ikke alltid fysisk,

men likevel.

Det smertet meg,

men jeg forsto ikke

hva som manglet,

hva som gjorde at vi aldri kom nær hverandre.

Det bare var slik.

Og jeg gikk kronisk med en klump i brystet,

en sorg, et savn.

 

Tiden gikk,

mange år.

Jeg føyde meg etter dine regler

- det perfekte.

Verken du eller jeg forsto ditt problem

eller at du hadde et problem.

Det var det andre som hadde.

Hørte mye om hvor ille andre var,

jeg var ofte enig

Skjønte ikke tegningen.

De var jo dét i forhold til deg,

Den korrekte, og perfekte

Den fornuftige, den kalde.

 

Det hele fungerte på et vis

og andre trodde alt var glimmer.

Du slet og strevet,

og de ytre rammene var skinnende,

alt det en kunne se med det blotte øye.

Det var også gode stunder,

trivelige oppleveser.

Men klumpen lå der,

tomrommet var der,

savnet av ekte kjærlighet

og varme.

 

Mine feil ble flere og flere

- i dine øyne.

Jeg ble dummere og dummere,

mistet selvtilliten.

Var lat - mente du

"Alt" jeg gjorde og sa var klossete for deg,

- det var det nok også,

i hvert fall da selvtilliten ble borte

Bedre å ikke gjøre noe.

Da var det i hvert fall ikke galt.

Og klage gjorde du jo likevel.

 

Etter mange år fikk vi barn.

En søt jente som vi elsket høyt,

som ga oss mye glede.

Men jeg gjorde nye feil,

og reglen ble lengre og lengre,

den reglen over mine feil

som du gikk gjennom for meg

da du følte du selv kom til kort.

- For det var det du gjorde,

fordi du la lista for høyt.

 

Det neste barnet kom,

det gjorde presset større.

Du strevde og maste natt og dag.

Ingen ro, ingen harmoni.

For alt måtte være i orden

i det ytre, det alle kunne se.

Og du smilte så pent

til alle andre

og til meg da du hadde gitt meg kjeft

og spurte:

hvorfor kan du ikke smile til meg,

si noen vennlige ord?

Jeg synes synd på deg

for du kunne ikke være annerledes

uten hjelp fra en sjelelege.

 

Eldstejenta fikk angst

Klarte ikke å være borte fra hjemmet.

Vi undersøkte, BUP undersøkte,

men fant ingen årsak.

Læreren lurte, helsesøster også,

hun jeg fortalte sammenhengen til.

Hun trodde meg ikke.

Mora er jo så fullkommen.

Kanskje det er incest?

Sykehuset fant ingenting

Selvsagt for meg

Men et nytt våpen for deg

Mot meg

Det smertet og kneblet meg.

 

Angsten hos jenta slapp ikke taket,

heller ikke som ung.

Hun sa: "Pappa, hold handa mi,

jeg er så redd,

redd for å bli lik mamma.

Da jeg var liten truet mamma

med å ta sitt liv

med en stor kniv som hun holdt i hånden

foran halsen.

Med å brenne seg i ovnen

hvis hun ikke fikk viljen sin.

Jeg er redd, sitt hos meg til jeg sovner."

Og der satt jeg

Mange kvelder - mange år.

Det går bedre nå - heldigvis.

Men kommer det tilbake - om noen år?

 

Minstegutten ble slått i ansiktet av deg.

Han blødde, men hjertet hadde alt blødd lenge

For du var urimelig og krevende

Ødela ting, også hans.

Skolen fikk høre det,

barnevernet fikk høre det.

De kunne omplassere barna,

Og det var det barna fryktet mest.

De ville kjenne tryggheten hos meg

og varmen, for den hadde jeg tross mine feil.

De visste mamma var syk.

Ingen friske oppførte seg slik.

Ingen friske åpner bildøra på motorvegen

og truer med å hoppe

fordi barnet peker på mors feil.

 

BUP reddet oss, trodde vi.

Men nei, bare prat og forsøk på megling

Ingen forståelse av det som lå bak

Det var ingen "tre mot en" sak

Slik den kloke psykologen trodde.

Hvor hen jeg spurte var det bare et råd:

Skilsmisse er løsningen.

Men vi håpet på hjelp,

Faglig hjelp.

Det fikk vi ikke.

Ikke fra almenlegen, ikke fra legevakta.

Ikke fra BUP, ikke fra noen.

Derfor er vi her og vi lider

Selv om vi har vennet oss til mye.

 

Det er som om hjertet skal briste når barna sier:

"Jeg hater mamma,

jeg ønsker hun dør."

Jeg forstår, - men hva skal jeg si?

Her sitter vi, vet ikke hva vi skal gjøre.

Barna ønsker en frisk mor, sin egen mor frisk.

Jeg ønsker min kone frisk.

Må kona og jeg likevel skilles?

Ingen annen hjelp er å få.

Hva vil skje da?

Får vi være i fred?

Kommer hun hver dag, vil hun ringe,

Møte opp i skolen, plage oss enda mer?

Hvorfor får vi ikke hjelp

av dette bistandssamfunnet vårt?

 

Jeg vet du ville være en god mor

og en god kone.

Jeg så du strevet og strever,

men du makter ikke,

for du er så bundet,

bundet av hvordan alt skal være,

av husmorskolens orden

og renslighet.

Da er du trygg, har god samvittighet.

Din sjelelige defekt skyver du bort.

Hvem kan makte

å få deg til å stoppe opp,

til å se, tenke, føle

utenfor det man kan se og ta på?

Takk til min klients far som har gitt meg lov til å publisere teksten. Det er en tekst som tegner et bilde av farens opplevelse av sitt ekteskap, samtidig som den viser en sentral del av barndommen og oppveksten til min klient. Den publiseres etter ønske, og med samtykke, fra både klienten og nevnte pårørende.

Kommentarer

Ventetid

Det tar vel fryktelig lang tid fordi man aldri får hjelp! Ventetiden er ekstremt lang, og man blir gående sykemeldt i mange måneder.

Traumer fra barndom

Jeg tror at for mange, så ville den beste terapien være i en liten heldagsgruppe. Lederen må da enten ha en godt utdannet sjef eller selv ha mye kunnskap om barndomsskader. På sikt kan medlemmene av gruppen begynne å kjenne på en familietilhørighet. For lederen ville det være en helt utrolig krevende oppgave, men det kan bli lønnssomme samfunnsborgere av "de som ingen kan redde".

traumer

Barndomstraumer og mange andre traumer er å finne i teori hos Frans Ruppert bl.a. På nettstedet www.konstellasjoner.no finner man mer om dette og også om hvordan metoden er for å gripe fatt i disse traumene, man kan melde seg på en utdanning i dette, eller gå i behandling hos noen. Nettstedet er verdt å besøke.

Emneord: brukere , terapi , vold

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.