Helseforetakene i Norge er finansiert over Statsbudsjettet. Midlene går til de fire regionale helseforetakene som igjen deler pengene mellom helseforetakene som de selv eier. Helse Sør-Øst er Norges største regionale helseforetak og eier 10 helseforetak. Ni av dem driver pasientbehandling (det 10. er sykehusapotekene). I tillegg har Helse Sør-Øst forpliktende samarbeidsavtaler med private, ideelle sykehus hvorav to av dem, Lovisenberg og Diakonhjemmet, driver med behandling innenfor psykisk helsevern og/eller rus..

Les også min bloggtekst:  Den gylne regels ublide møte med den økonomiske virkeligheten.

Én pott

Når Helse Sør-Øst får sine midler fra Helse- og omsorgsdepartementet (som er det departementet som effektuerer utbetalingen av midlene fra Statsbudsjettet), kommer disse midlene i én pott. De er ikke, som det er i mange andre statlige virksomheter, delt i en drifts- og en investeringsdel.

Det er derfor ikke mulig for politikerne å skille mellom midler som går til drift og midler som går til investering når de snekrer sammen Statsbudsjettet.

Vanskelig skille

Det er flere grunner til dette. En av de viktigste er at et slikt skille ville vært kunstig: De tre største områdene for investeringer i sykehus er IKT, bygg og medisinsk-teknisk utstyr (MTU). Alle disse investeringsområdene griper i større eller mindre grad direkte inn i drift. Det er en avhengighet mellom f.eks. MTU og drift som gjør det vanskelig å operere med et klart skille.

En annen grunn er ønsket om å holde helseforetakene (og dermed de regionale helseforetakene) ansvarlig for helheten i egen økonomi. Som kjent, har det tidligere vært til dels store utfordringer knyttet til økonomien ved helseforetakene, i den forstand at de har gått med store underskudd. Ett av formålene med foretaksreformen (= da sykehusene ble overdratt fra fylkeskommunene til staten) var å få kontroll på økonomien. Denne delen av reformen har for øvrig vært vellykket.

Når ett av helseforetakene i Helse Sør-Øst skal bygge, f.eks. slik det nå gjøres i Østfold, så gjøres dette langt på vei på samme måte som når privatpersoner bygger (utover at de færreste av oss har et totalbudsjett for huset vårt på 5.5 milliarder slik det er i Østfold). Vi må ta opp lån (og helseforetakene kan kun ta opp lån i staten, derfor må bevilgninger til bygg gå over Statsbudsjettet) og dette lånet skal betales tilbake. I tillegg får vi noe av byggets kostnader som direkte tilskudd fra staten.

Må drive med «overskudd»

En konsekvens av dette systemet er at helseforetakene må drive med «overskudd», i den forstand at de må bruke mindre penger på drift (altså lønn, medisiner, slike ting), enn de får tildelt. Det er dette overskuddet som gir mulighet til å ta de store investeringene som må gjøres i bl.a. IKT, MTU og bygg. Overskudd i helseforetak handler altså ikke om å gi penger tilbake til eier (staten), men å skape mulighet for å investere.

I en slik forstand fungerer helseforetakene i Helse Sør-Øst som en familie med felles økonomi.Det er det samlede overskuddet til familien som gir mulighet til å investere i nytt sykehus i Østfold, samtidig som Sykehuset Østfold også må drive med overskudd fordi de selv må betjene lånekostnadene av det nye bygget. Det er også det samlede overskuddet i Helse Sør-Øst som gir mulighet for å investere tungt i nye IKT-systemer og å bygge opp regionale, standardiserte løsninger for dette.

Forenklet fremstilling

Den beskrivelsen jeg gir av finansieringssystemet, er en vesentlig forenkling, men det er viktig å skjønne disse aspektene for å skjønne det videre. Den framstillingen jeg gir er for øvrig heller ikke ment å være en tilslutning til at dette er den eneste riktige måten å fordele midler til sykehusene på.

Allikevel er det denne måten det nå er satt dette opp på og det er denne modellen vi må forholde oss til. Hvorvidt det finnes andre og/eller bedre måter å gjøre det på, ligger utenfor denne teksten og delvis utenfor min økonomiske forståelse.

(1)