Hvis jeg lykkes med å skape tillit, blir jeg minnet på motsvaret til tillit; nemlig ansvaret. Det at andre, om det er klienter eller de mange tusen ansatte jeg er valgt til å representere overfor Helse Sør-Øst, velger å stole på meg, er en konstant og nødvendig øvelse i ydmykhet.

Den viktigste relasjonen vi som mennesker står i, er relasjonen til oss selv. Derfor handler tillit også om min egen opplevelse av at jeg har verdi og det er dette vi refererer til som selvtillit. Det viser til en trygghet på og i meg selv; at jeg har en opplevelse av å være en aktør i mitt eget liv. Det å ha selvtillit er viktig hvis vi skal klare å skape gode liv for oss selv og andre. Det er viktig hvis vi skal tåle ansvaret det er å ha tilliten andre har gitt deg.

Tillit bygges på åpenhet, ærlighet og respekt. Derfor forsøker jeg å være åpen og ærlig om hva jeg selv tenker, føler og opplever og respektfull overfor at jeg ikke er eller kanskje ikke har vært i den posisjonen den andre er i. Sagt på en annen måte: Jeg forsøker å være tilstede som meg selv, fullt og helt, lyttende og nysgjerrig på den andre; forventningsfull til hva vi sammen kan skape.

Som terapeut møter jeg mennesker hvor relasjonen de har til seg selv, er preget av utrygghet og følelser av verdiløshet, maktesløshet og håpløshet. De har få, om noen, illusjoner om kontroll og innflytelse over eget liv. Deres selvtillit kan best måles med negativt fortegn. Hvis de skal klare å gjenvinne tillit til seg selv (eller, for noen av dem, for første gang bygge opp tillit til seg selv) må utgangspunktet i vår relasjon være en opplevelse av at jeg har tillit til dem. Bare slik kan jeg hjelpe dem til å bygge selvtillit og dermed muligheten til å skape et godt liv.

Jobber ikke i det hinsidige

I mitt terapirom finnes det en hovedregel: Jeg jobber ikke i det hinsidige. Det betyr at hvis jeg skal klare å hjelpe noen til et bedre liv, må de være i live. Hvis det er et problem, må vi ta tak i det aller først. Den regelen reiser ett sentralt spørsmål: Hva skal jeg gjøre de gangene klientene mine strever med å holde seg i livet? Hvordan kan jeg møte et menneske hvor spørsmålet om det å leve eller ikke er høyst reelt; på en slik måte at det bygger tillit?

Sentralt i hvordan jeg svarer, er aksepten av at for mange er det fullt forståelig at spørsmålet om hvorvidt de skal være i livet eller ikke, aktualiseres. Med det levde livet de har bak seg, ville noe annet nesten vært rart. Og kanskje viktigst, er aksepten av at valget er deres, ikke mitt. Jeg har ikke rett til å bestemme om de skal leve eller ikke.

Det verbale svaret mitt til de som lurer på om de skal leve eller ikke; er enkelt: Jeg er trygg på at det går an å få til et bedre liv. Det betyr ikke at veien fram til et bedre liv er enkel; heller er veien ofte lang, strabasiøs og krevende. Og jeg vet det kan oppleves naivt å sette meg opp mot mørket de har med seg og be dem om å investere så mye tillit i meg og oss som det kreves, for at vi skal klare å skape en vei ut av uføret – men det at det oppleves slik, betyr ikke at det er slik. For noe har skapt dette mørket; noe har rasert selvtilliten deres og noe har gjort at de aldri fikk mulighet til å bygge opp selvtillit. Og selv om livet deres fram til nå ikke har gitt dem mulighetene de hadde trengt og fortjent, så skaper ikke fortiden framtiden. I nuet ligger potensialet for at framtiden ikke må bli en kopi av fortiden.

Nullpunkt

Dette mørket i møtet med klienter kunne også vært beskrevet som et kaos. Et sted hvor all mening har brutt sammen, hvor følelsene er så intense at de ikke lar seg regulere. Et sted hvor fortid, framtid og nåtid flyter i ett, et nullpunkt hvor alt og ingenting er til stede samtidig. Og det jeg tar med meg inn i dette, er min erfaring og kunnskap, min trygghet og vilje til å romme deres fortvilelse, håpløshet og maktesløshet. Og det kan vi bruke til å skape mening; til å skape form. Dermed kan det som før var mørke og kaos, bli til noe som kan bæres, som kan forstås, som kan reguleres. Det vi engang var, kan bli noe vi har, noe vi kan handle på og gjøre noe med, i stedet for noe vi er prisgitt.

Det å møte på det mørket og kaoset hos andre, kan være vondt, voldsomt og det kan skape følelser av håpløshet og maktesløshet hos meg. Jeg kan bli redd for at det mennesket jeg jobber i lag med skal ta sitt eget liv. Og det å klare å romme de følelsene, uten å handle på dem, kan være svært krevende. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært mange ganger hvor jeg for min egen del gjerne skulle ha lagt inn pasienter på tvang. Men hvis jeg velger å gjøre det, hva signaliserer jeg da? Handler ikke håp om å ha en følelse av å ha et valg? Og hvis jeg velger å legge pasienter inn på tvang fordi jeg er redd for at de skal ta sitt eget liv, signaliserer jeg ikke da mistillit, en manglende tiltro til at vi og de selv klarer å finne det som er riktig for dem?

Å bli glad i mennesker

Det mest krevende i jobben min som terapeut er å våge å bli glad i mennesker jeg vet jeg kan miste. Paradokset er at hvis jeg ikke våger å bli glad i dem, hvis jeg ikke våger å bry meg og å la de bety noe for meg, er sjansen for å miste dem, enda større. For det som gjør det mulig å stå i mørket og kaoset, håpløsheten og maktesløsheten, er nærheten, varmen og omsorgen; for det skaper tillit og det er den viktigste barrieren mot at de tar sitt eget liv. Kun gjennom å stole på den andre, på meg selv og oss, kan vi ta vare på håpet og la det vokse og da kan vi skape en relasjon som muliggjør å bygge en vei ut av mørket og kaoset. Av den grunn, er det svært sjeldent jeg legger noen av mine klienter inn på tvang.

Bare så det er skrevet: Jeg er ikke motstander av tvungent psykisk helsevern. Jeg mener det i noen situasjoner er faglig og etisk riktig å opprette tvungent psykisk helsevern; jeg tror dog at vi i helsevesenet gjør det for ofte. For meg er grensen relativt tydelig: hvis den andre er klart realitetsbristende, ikke klarer å ta vare på noen av de basale behovene og ikke evner å samtykke til eller samarbeide på noe fornuftig vis, så er veien kort til å be om å opprette tvungent vern. Det er heldigvis svært sjeldent at de kriteriene er oppfylt og jeg er stolt over hvor ofte jeg og klientene mine finner andre, og bedre, veier.

Skal en slik terapirelasjon være mulig, betinger det at jeg har tillit i det systemet jeg jobber i. Uten det svekkes min mulighet til å vise klientene mine det samme. Og da svekkes effekten av terapi og engasjementet jeg har for å være terapeut. Jeg er, med andre ord, avhengig av at systemet jeg jobber i, gir meg tid, rom og støtte til å jobbe i terapiforløp som kan vare i årevis (jeg har klienter som har gått i terapi hos meg i mer enn 5 år).

Langtidsterapi vs kortidsterapi

Spørsmålet om å drive langtidsterapier, er kontroversielt. Mitt svar er at hvis systemet mener vi ikke skal gjøre det, så får de si at vi ikke skal gjøre det, selv med de menneskene hvor det er den eneste sannsynlige løsningen på deres utfordringer. Derfor blir konsekvensen for meg at enn så lenge systemet velger å gi et tilbud om terapi til mennesker som har slike behov, så må vi i noen tilfeller drive langtidsterapier. Og så er det mitt ansvar som terapeut å synliggjøre behovet for, og effekten av de terapiforløpene jeg bedriver, og det skal jeg selvsagt gjøre hvis jeg blir bedt om det.

Det bringer meg over i en annen sentral utfordring: Jeg jobber i et system som har begrensede ressurser og prøver å dekke et behov som langt på vei er uendelig. Da kommer spørsmålet om prioritering, hvor jeg er opptatt av én ting: Vi som fagfolk må ikke stå i skyggene og forsøke å gjemme oss. Vi må våge å synliggjøre hva vi gjør; hvorfor det vi gjør er riktig og viktig. Nei, det psykiske helsevernet verken kan eller skal drive langtidsterapier med alle som kunne ha trengt det. Også der må vi gjøre en prioritering – men jeg er opptatt av at svarene på hvem som skal få det tilbudet, må komme fra oss som er fagfolk.

Jeg valgte å ta på meg vervet som konserntillitsvalgt blant annet fordi jeg oppriktig tror og mener at det er viktig at vi tar ansvaret det er å stå i de vanskelige debattene, de vonde prioriteringene og at vi må bruke faget til å skape et bedre system – både for oss som jobber i det og for de som er brukere av systemet. For hvem andre enn oss kan skape et system som gjør det mulig å gi de som trenger det den hjelpen de trenger, når de trenger den? Hvem kan bedre enn oss være med på å lage et system som muliggjør tillit, både mellom terapeut og klient, men også mellom systemet og terapeuten?

Looking for another place 
Somewhere else to be 
Looking for another chance 
To ride into the sun 

Ride into the Sun , The Velvet Underground

(R.I.P. Lou Reed)