Carl Rogers er kjent som opphavet til klient-sentrert terapi, eller, i en større kontekst, humanistisk psykoterapi. I hans tekster skinner en genuin varme, omsorg og respekt for menneskene som velger å kaste seg ut i en terapeutisk relasjon, og en forståelse av det terapeutiske endringsprosjektet, som er det nærmeste jeg har kommet til å lese en definisjon av hva endring i terapi handler om.

Rogers’ vektlegging av at terapeuten må kjenne seg selv og streve etter å være et helt, genuint menneske med en sensitiv, positivt ladet oppmerksomhet rettet mot den andre, klinger gjenkjennende i mine ører. Dette, mener Rogers, vil gjøre det mulig for den andre å bli kjent med seg selv som et helt, integrert og autonomt menneske.

Om endring i terapi

Carl Rogers. Foto: wikispaces.com

I hans artikkel «What we know about psychotherapy» avslutter han med en subjektiv beskrivelse av terapeutens og klientens opplevelse av endring i terapi. De få sidene han bruker på det, burde være obligatorisk lesning for alle som skal forsøke å være terapeuter. Jeg tillater meg å sitere noe av det han skriver om klientens endringsreise:

«But now that I’ve shared with him some of this bad side of me, he despises me. I’m sure of it, but it’s strange I can find little evidence of it. Do you suppose that what I’ve told him isn’t so bad? Is it possible that I need not be ashamed of it as part of me? I no longer feel that he despises me. It makes me feel that I want to go further, exploring me, perhaps expressing more of myself. I find him a sort of companion as I do this – he seems really to understand.

You know, I feel as if I’m floating along on the current of life, very adventurously, being me. I get defeated sometimes. I get hurt sometimes, but I’m learning that those experiences are not fatal. I don’t know exactly who I am, but I can feel my reactions at any given moment, and they seem to work out pretty well as a basis for my behavior from moment to moment. Maybe this is what it means to be me. But of course I can only do this because I feel safe in the relationship with my therapist. Or could I be myself this way outside of this relationship? I wonder. I wonder. Perhaps I could.”

Rogers sentrale tese ligger i tanken om det å bli et helt menneske gjennom å bli kjent med oss selv i gode (terapi)relasjoner. I disse relasjonene, finner vi hjelp til å komme til oss selv, som et helt, pustende, rytmisk tilstedeværende menneske i den flyten som er livet.

Noen (få) spørsmål og svar

Hvilken betydning har Rogers forståelse for konseptet psykiske lidelser?

Jeg klarer ikke å se at det å forstå psykiske lidelser som en sykdom som jeg, som terapeut, skal “helbrede”, “fikse”, “behandle” eller gjøre noe med, er et konsept som er bærende. Hvordan skal vi kunne avgrense denne såkalte sykdommen i mennesket? Hvor er grensene for den depressive lidelsen mot det «normale», «sunne» eller «friske? Rogers peker mot en forståelse av mennesket som en integrert helhet, hvor alle våre følelser og reaksjoner må finne sin plass og sitt sted og hvor det ikke er mulig å tenke noe som sykt eller friskt.

Hva gjør en slik forståelse med terapeutens fokus i møtet med den andre?

Det gjør at vi fokuserer på menneskets livshistorie, ikke dets sykdomshistorie. Det gjør oss oppmerksom på at å fokusere på sykdomshistorie, er å gjøre vekk med deler av det som er den andre. Det gjør også at jeg sjelden eller aldri tar i bruk diagnostiske verktøy for å utrede den andre.

Ikke minst gjør det at jeg er tilstede i mine terapirelasjoner som det pustende, tenkende, følende og kroppslige mennesket jeg er. For å sitere en evaluering fra en av mine klienter (med hennes tillatelse). Hun jobber selv i helsevesenet og har møtt mange terapeuter:

“Det jeg syns beskriver deg best som terapeut i motsetning til andre terapeuter, er hvordan du “kler på deg” rollen som terapeut ...du skremte meg de første timene vi hadde. Hos deg fant jeg ingen terapeut - forkledning, jeg klarte heller ikke se fasaden eller se bak terapeutmasken. Du var deg selv. … Så den beste måten å beskrive deg på er at du er helt vanlig menneske som er utdannet terapeut.”

Det som er annerledes i møtet med mine klienter kontra møter med venner eller familie, er at jeg er tilstede i en terapirelasjon for å hjelpe den andre. I relasjoner til venner og familie, kan jeg også være det, men jeg er der primært av andre grunner. Hjelperrollen tildeler meg også et annet ansvar enn det jeg har i vennskapelige relasjoner, men som jeg har skrevet om i teksten  Brukermedvirkningens janusansikt , som handler om forvaltningen av det ansvaret må være et felles prosjekt.

Men hva blir terapi da? Blir ikke det en endeløs utforskning av den andre, uten mål og retning, fokus og mening?

Nei. De aller fleste mennesker søker seg inn i et terapirom fordi de opplever et behov for hjelp. Noen vet veldig godt hva de trenger hjelp til, atter andre aner ikke hva de egentlig trenger hjelp til, annet enn at det livet de lever nå, ikke føles håndterbart eller OK (som et eksempel kom en av mine klienter med følgende bestilling: «Jeg vil bli en person»). Rogers setter klienten i sentrum og viser tillit til at klienten har kommet til oss av en grunn og at hvis det mennesket får en god nok relasjon, vil det bruke den relasjonen til det de har behov for - uten at hverken de selv eller jeg trenger å vite hva dette er på et bevisst nivå.

Men hvordan avgrenser du terapirelasjonen i tid og omfang, da?

Jeg gjør ikke det. Behovet til mine klienter avgrenser terapirelasjonen og avslutter terapirelasjonen. Sagt på en annen måte: Jeg avslutter ikke klienter, de avslutter meg. Og nei, det betyr ikke at terapiforløp er uendelig i tid. Jeg er tydelig overfor mine klienter at min jobb er å bli overflødig i deres liv, men at de skal få lov til å ha meg i livet deres så lenge de har behov for det. Og hvis jeg er av den oppfatning at det ikke synes som de har behov for meg lenger, så tar jeg opp den diskusjonen med dem.

Går det an å planlegge en terapi da?

Ikke i innhold. Hva som kommer i løpet av vårt felles prosjekt, vet hverken jeg eller klienten. Allikevel er det fullt mulig å ha en god ide om hvor lang tid dette antageligvis vil ta. Min estimering av dette baserer seg på primært to forhold: hvorvidt de har hatt gode nok tilknytningsrelasjoner tidligere i livet samt her og nå, kombinert med omfanget av reaksjoner (symptomer).

De som har vært utsatt for omfattende relasjonell traumatisering (svikt i tilknytningsrelasjoner fra spedbarnsalder) kombinert med omfattende og alvorlig traumatisering (vold, seksuelle overgrep, tortur og slikt) vil ta lengst tid. Nærværet av stabile tilknytningsrelasjoner både her og nå og tilbake i tid, tilsier at et terapiforløp kanskje ikke vil være langt (i.e. under 30 konsultasjoner), da det mest av alt vil handle om å hjelpe de å håndtere reaksjoner på mer eller mindre aktuelle situasjoner samt at vi kan fokusere på å hjelpe dem å bruke sitt nåværende nettverk på en god måte. Dette er forøvrig en vesentlig mer komplisert vurdering enn den sjablongsmessige jeg gjør her, bare så det er sagt.

En dedikasjon

Takk til Per Harbitz og Christopher Lien, mine veiledere på videreutdanningen, for å ha hjulpet meg til å holde fast i og å ikke glemme dette perspektivet. Takk til Terje Larsen, læreanalytikeren min, for å ha vist meg dette perspektivet i praksis.