Nå, noen år senere, ville det noe lengre svaret vært at psykoterapi er en prosess hvor målet er å komme til seg selv; i den forstand at vi kan være tilstede med kropp og sinn, følelser og emosjoner, tanker og forestillinger; at det er sammenheng og konsistens, at ingenting faller utenfor. 

Psykoterapi handler slikt sett ikke om å behandle psykiske lidelser, for hvem lider ikke? Lidelse er en del av å være menneske, men når lidelsen overstiger en terskel for hva vi klarer å håndtere alene, trenger vi hjelp til å håndtere det. Da må vi av og til søke inn i et terapirom for å finne "shelter from the storm" og der kan vi, forhåpentligvis, finne et rom, en relasjon, hvor lidelsen vi bærer på kan møtes, tas i mot og reguleres.

Psykoterapi er ikke normativt; det handler ikke om riktig eller galt. Det handler om væren, om søken etter mening, om å få lov til å være den du er; i lag med et annet menneske som ser deg og møter deg for den du er, der og da. Det er et utviklingsprosjekt hvor det som en gang stivnet, den gråten du aldri hadde et sted å legge, den latteren og det smilet du aldri viste noen, den skammen som gang på gang ødelegger selvfølelsen din, kan finne et uttrykk og hvor du vil bli møtt, uansett hvem og hva du er; uansett hva som ligger tilbake i livet ditt, med en ting: ubetinget kjærlighet. Det kan ikke være galt å være den du er, men det kan være vondt, skamfullt, morsomt, skrudd, absurd og veldig, veldig rart.

Jeg er bekymret for at vi, i det psykiske helsevernet, risikerer å snu et sentralt problem på hodet: vi prøver å utvikle spesifikke terapier for ulike diagnoser/sykdommer/psykiske lidelser, i stedet for å utvikle psykoterapi for mennesker. Ja, vi kan kalle en tilstand for depresjon, men det individuelle uttrykket, det levde livet som ligger bak, kan aldri standardiseres, kan aldri settes i en fastlagt ramme. Og jeg tror vi heller må tilpasse psykoterapi til det spesifikke mennesket, framfor å tilpasse det til den spesifikke lidelsen eller diagnosen.

Risikoen med fokuset på diagnoser og lidelser er å kaste barnet ut med badevannet; vi risikerer å miste av synet det mennesket som lider, i våre forsøk på å strømlinjeforme og effektivisere psykoterapi til et punkt hvor vi mest mulig effektivt "angriper" eller "behandler" det som er "galt", "feil", "sykt", "patologisk" eller hva vi måtte kalle det. De menneskene vi møter, risikerer å bli objekter, framfor subjekter.

Og nei, jeg har ikke alle svarene på hvordan en slik forståelse av psykoterapi skal passes inn i det psykiske helsevernet, men jeg vet at hvis vi mister av synet det grunnleggende humanistiske synet på mennesket, så mister vi det som gjør psykoterapi til et unikt og vakkert prosjekt for både terapeuten og klienten. Og jeg er konserntillitsvalgt fordi jeg tror det er viktig at dette grunnsynet på psykoterapi representeres på et systemnivå; at vi klarer å tilpasse systemet på en slik måte at det er mulig å skape dette terapirommet jeg beskriver.

Så får dette stå som en start, hvor målet er å skrive mer om de utfordringene jeg møter, både på et system- og et individnivå, i kommende tekster. For hvilke konsekvenser får en slik forståelse av psykoterapi for de spørsmålene vi må stille og finne en løsning på; om prioritering, om kompetanse, om dimensjonering og om autonomi, for å nevne noen av dem. Dette er sentrale spørsmål i virksomheten både som terapeut og som tillitsvalgt og jeg håper denne bloggserien kan bidra til å belyse noen av mine svar på dette.