I følge «den gylne regel» skal det være en større kostnadsvekst i psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg, enn i somatikken. Hvordan kan denne «regelen» forstås og brukes? 

La oss bruke Helse Sør-Øst som eksempel: Overskuddet som Helse Sør-Øst driver med (rundt 500-600 millioner) er ikke i nærheten av å være tilstrekkelig til å skulle bære investeringene som helseforetakene trenger å gjøre. Nå kan det kanskje høres rart ut, tatt i betraktning at 500-600 millioner er veldig mye penger. Samtidig skal vi ta høyde for at driftsinntektene til HSØ (tildelinger over Statsbudsjettet samt refusjoner for behandling, for å gjøre det enkelt) er oppimot 70 milliarder. Prosentvis er altså ikke 500-600 millioner mye i den størrelsesorden vi her snakker om. Og for å ha sagt det (og i tilfelle konserndirektøren i HSØ skulle lese dette, så blir han ikke sinna på meg): Investeringsnivået i HSØ er allerede historisk høyt. Det er bare ikke høyt nok.

Les også min blogg: Hvordan forstå helseforetakenes finansieringssystem

Investeringer eller kutt

Den gylne regels mantra er at det skal være en større kostnadsvekst i psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg enn i somatikken. Samtidig er HSØ i en situasjon hvor det antageligvis i flere år framover vil være et vesentlig behov for kostnadskutt for å sikre at vi klarer å gjøre de investeringene vi har behov for å gjøre. Og disse investeringene handler om bl.a. nye sykehusbygg i Vestre Viken og Innlandet, å få til en moderne, bærekraftig IKT-struktur og å sikre at vi har medisinsk-teknisk utstyr som holder tritt med den faglige utviklingen. I dette økonomiske klimaet har jeg vanskeligheter med å se hvordan den gylne regel forstått som kostnadsvekst alene, kan gjennomføres. I beste fall tror jeg heller det blir snakk om minst mulig kostnadskutt.

Hvordan kan vi møte en slik situasjon?

Selvsagt skal vi jobbe med å effektivisere, i den forstand at vi skal sørge for at de menneskene som trenger hjelp, får den hjelpen de trenger og at hjelpen er effektiv, tilstrekkelig, relevant og kostnadseffektiv. Det er rom for effektivisering også i psykisk helsevern og rusbehandling. Men vi trenger å rette spesiell oppmerksomhet mot denne sektoren for å sikre at det faglige ikke blir skadelidende.

Gå til Tor Levin Hofgaards blogg i Dagens Medisin: Høie og «den gylne regel»

Forslag til indikatorer

Jeg tror det hadde vært mulig å følge opp intensjonen i den gylne regel ved hjelp følgende indikatorer:

• Bemanningsvekst: Det er utvilsomt at behandling i psykisk helsevern og rusbehandling er knyttet til ansatte. I motsetning til i deler av somatikken har vi lite, om noe, medisinsk-teknisk utstyr eller medikamentelle/kirurgiske nyvinninger som kan hjelpe oss. Det at det skal være en større bemanningsvekst i psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg enn i somatikken virker for meg å være en ide som er vel verdt å diskutere. Premisset må være at vi da ser på bemanningsvekst på de områdene hvor det er viktigst å få til et tilstrekkelig godt tilbud: poliklinikker og ambulante tjenester.
• Spesialistandel: Å se på fordelingen av spesialister (leger og psykologer) kontra andre faglige ansatte tror jeg er en klok vei å gå. Jeg tror ikke det vil være mulig å sette et endelig forholdstall, men jeg tror det er mulig å si noe om at andelen spesialister kontra andre grupper må være vektet i retning spesialister for at vi skal kunne si at vi leverer spesialisthelsetjeneste. Bakgrunnen for dette er at det er spesialistene som skal drive både kvalitetssikring, inntaksvurderinger, veiledning og behandlinger (bl.a.) og det er derfor behov for et ikke ubetydelig antall spesialister for å sikre dette.
• Lengden på polikliniske konsultasjonsserier: Det er en risiko for at klienter avsluttes i terapi før det egentlig er faglig heldig eller/og ønskelig grunnet stort press på å ta inn nye klienter. Når vi i tillegg har jobbet med å bygge ned døgnplasser til fordel for poliklinisk og ambulant oppfølging (en riktig utvikling), må summen av dette bli at den gjennomsnittlige lengden på polikliniske konsultasjonsserier på en poliklinikk som et absolutt minimum bør være på samme nivå som for noen år siden og mest sannsynlig at den har økt. Dette hadde det vært interessant å se på.

Byråkratisering

Poliklinikkene i psykisk helsevern og rusbehandlinger får en refusjon fra Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) etter et takstsystem for ulike aktiviteter. Det vil være relevant å gjennomgå denne ordningen med tanke på hvorvidt det er refusjoner for de aktivitetene vi ønsker mer av. Den negative siden av dette er at det kan føre til økt byråkratisering fordi et refusjonssystem for å ha tilstrekkelig effekt, naturlig nok må brukes. Det betyr at noen må registrere aktiviteten (terapisamtale, samarbeidsmøte, ambulant arbeide, pårørende arbeide m.m.) og det er ikke enkelt å gjøre det i DIPS (=journalsystemet som brukes i Helse Sør-Øst). Det kan hende vi bør se på om vi har tilstrekkelige administrative ressurser på poliklinikken til å gjøre slike registreringer, slik at fagfolkene ikke trenger å skaffe seg svart belte i DIPS.

Jeg mener videre at det hadde vært en god ting å se på hvordan helseforetakene gjør vurderinger av rett til helsehjelp. Vurderingene gjøres med utgangspunkt i en henvisning (som oftest fra fastlege) og er inngangen til spesialisthelsetjenester. Jeg er bekymret for at presset på å unngå ventelister og fristbrudd, kan bli så stort at dette spiller inn på en uheldig måte i de faglige vurderingene som gjøres. Det å bruke prioriteringsveilederne på en god måte og å sørge for lik praksis på tvers av helseforetakene, kan motvirke dette.

Et kvalitativt godt tilbud

Det kan også være interessant å se på det prosentvise avslaget på henvisninger mellom sammenlignbare poliklinikker, som jeg tror varierer en god del. Det å se på hva som gjør at dette varierer og om disse variasjonene er faglig rimelig eller ikke, hadde vært en interessant øvelse. Det kunne også åpnet en diskusjon om hvordan vi kunne håndtert det hvis konklusjonen ble at variasjonene ikke er rimelige – er det i så fall presset på ikke å ha ventelister og fristbrudd som slår inn, ulike faglige vurderinger og forståelser av prioriteringsforskriften eller andre ting?

Sentralt i min tankegang ligger en ide om at de gode faglige vurderingene må ligge til grunn for et kvalitativt godt helsetilbud. De faglige vurderingene skal selvsagt ikke løsrives fra den økonomiske og praktiske virkeligheten vi lever i. Men vi kan heller ikke havne i en situasjon der den økonomiske og praktiske virkeligheten overstyrer de faglige vurderingene. Da har både vi som jobber i helsevesenet, pasientene og samfunnet for øvrig, spilt falitt og vi står igjen med et helsevesen som sakte, men sikkert, risikerer å tømmes for sin grunnleggende mening: Å hjelpe mennesker