Psykolog midt i matfatet

Middagsbuffet

Å jobbe som kommunepsykolog i Vågan, er som å jobbe midt i psykolog-matfatet.

Det er knyttet stor grad av ærefrykt og følgelig selvsensur til å skulle være med å skrive blogg her på psykologforeningen sine nettsider. Akkurat nå er det som en «battle» mellom de gode og onde selvinstruksjonene mine, men ettersom jeg skriver kan det jo se ut til at de gode har overtaket.

I morges våknet jeg opp og tenkte at dette blogginnlegget skulle hete «psykolog midt i matfatet»! Å komme på den tittelen føltes som en forløsning. Det var jo det jeg ville med å si ja til å bidra med blogg – fremsnakke alle mulighetene som psykologyrket gir – hvilket enormt privilegium det ofte føles som. Hvordan jeg syns det har blitt litt borte når vi diskuterer mangler i systemet og samfunnsmessige utfordringer.

Jeg er ikke blind for de enorme utfordringene vi står over for – særlig i spesialisthelsetjenesten.

"

Jeg vil fremsnakke alle mulighetene som psykologyrket gir. 

"

Derfor trenger vi også å se det gode, fine og håpefulle i det vi holder på med. Jeg vil være en stemme i det landskapet når psykologhverdagen ofte kan være utfordrende og tung. Det er viktig for studentene også som skal bli den nye generasjonen psykologer, at det formidles håp i balanse med bekymring.

Pessregn og storm

Disse betraktningene tenker jeg altså å komme med fra det ytterste havgap her jeg sitter på kontoret i Svolvær og skriver i «pessregn» og storm. Søringen som har blitt distriktpsykologiens frontkjemper (ha! - det var en passe grandios selvbeskrivelse). Men altså – psykolog midt i matfatet kaller jeg meg og det er så klart en metafor (og vi ELSKER jo metaforer).

I århundrer – ja til og med årtusener har det bodd folk midt i dette fiskematfatet. Noen av de eldste bosetningene av folk man har funnet ute på Værøy og her i det som fra gammelt av ble kalt Vågar i Lofoten, er så gamle at vi ikke er sikre på hvordan folk rent fysisk klarte å ta seg hit.

Her jobber jeg som kommunepsykolog på femte året (som psykolog på tiende året) og jeg utvandra ikke bare for å sitte mitt i fiskematfatet – men også for å få meske meg med nesten ubegrenset frihet i psykologgjerningen.

Og jeg kaller det en gjerning, litt som prestegjerningen eller legegjerningen når man jobber alene sånn i distriktet. Noen syns kanskje det høres skummelt eller kvelende ut – det er det faktisk ikke. Jeg syns det er et stort ansvar ja, men aller mest en gave og en stor mulighet.

I «min» kommune - Vågan i Lofoten - bor det 10 000 innbyggere. Det er tro det eller ei ikke en liten men en mellomstor kommune i norsk målestokk (enn så lenge før eventuell kommunereform). Vi bor langt unna de tunge utdanningsinstitusjonene, de store sykehusene og de sentrale fagmiljøene. Dyktige kollegaer på Lofotsykehuset (DPS) ligger en time unna – det er ikke langt.

Jeg får endelig en kollega i nabokommunen Vestvågøya (også en time unna) fra januar og blir ikke eneste kommunepsykolog i Lofoten. Og i Vesterålen har jeg jo hatt kommunepsykologkollega på Sortland en stund (bare to og en halv time unna). For ikke å snakke om mine fantastiske kommunepsykologkollegaer over Vestfjorden i Bodø (bare en liten flytur unna).

Hvordan kan så dette føles midt i matfatet rent psykologfaglig sett når det er så langt unna – så skrint? Fordi det er samtidig er så nært og så rikt – det er midt i der folk lever livene sine (ja jeg vet det er en floskel), og jeg får lov til å bretter opp erma og «ta for meg» ut i fra det som virker psykologfaglig mest hensiktsmessig.

"

Jeg får lov til å brette opp erma og ta for meg.

"

Aldri alene

Og så jobber jeg jo heller ikke alene – som psykolog ja, men ikke uten hjelp og støtte fra andre høyst kvalifiserte kollegaer; helsesøstre, jordmor, spesialpedagoger, barnevernspedagoger og leger. Femogtjue kollegaer på familieenheten der jeg jobber har jeg å spille på som jeg samarbeider med og får dele kompetansen med. Det er bare en dørterskler og skillevegger mellom oss og dermed god flyt mellom tjenestene for brukerne, altså folka i kommunen.

Her om dagen tenkte jeg virkelig på det med Maslows behovspyramide da jeg satt og grua meg til å skrive blogginnlegg – at jeg ofte føler jeg har nådd toppen av den innenfor faget mitt i denne jobben. Forrige uke var for eksempel litt sånn her: En dag snakker jeg og forebyggende rådgiver om bruk av Psykologisk førstehjelp i form av- «grønne tanker, glade barn» med alle ansatte i en av de største barnehagene her. Dagen etter ringer en pårørende i en kriseteamsak og trenger en time, og jeg kan gi det på dagen. Så har jeg gruppeveiledning med helsesøstrene hvor vi jobber med kognitiv atferdsterapi og identifiserer negative selvinstruksjoner i jobben.

Mangfoldig arbeid

Så planlegger jeg sammen med tverrfaglig sped- og småbarns team styrermøte for alle barnehagestyrere og kommunalsjef. Det skal handle om hvordan vi på familieenheten kan samarbeide bedre med barnehagene om å se og jobbe med barn i risiko. Så er det samtale med ungdomsjenta som trenger hjelp til å sorterer tanker og følelser rundt det at mamma er dødssyk hvor alkoholen er blitt jentas trøst for tida.

Og den gravide som ikke har snakket om at hun var svangerskapsdeprimert med forrige barn før hun sa det til jordmor nå og jeg kobles på for å samarbeide med henne om trygging og forebygging.  Og så er det veiledning med fosterforeldrene til den lille fostersønnen som er ruseksponert og trenger hjelp med regulering. Og dette var absolutt ikke alt jeg var innom på en uke en gang.

Ja det er mye å fordele seg på – men det kjennes så rett!

Det er mye men det er mye med mening. Jeg snakket med en av fastlegene om det her om dagen at vi vasser i alt mulig av folks livsutfordringer, men det er nettopp nærheten til hele menneskets tilværelse som gjør det meningsfullt og mulig å bære. 

"

Jeg ble psykolog fordi jeg fascineres av folks historier og liv. 

"

Jeg ble psykolog fordi jeg fascineres av folks historier og liv. Jeg vil jobbe midt i dette psykologiske matfatet av historier og liv – og «fesk». Og det føles ikke ensomt, det føles ikke farlig og det føles ikke overveldende, det føles helt, helt rett!

Kommentarer

Takk, Lene!

Takk for at du fronter frihet og mangfold i kommunejobben! Og ikke minst den daglige gleden over å gjøre en forskjell og kunne være "hands on" sammen med andre. Alenefølelsen (som man kan være redd for) forsvinner fort i den tverrfaglige jobbingen!

Stort å være psykolog.

En psykolog her og en psykolog der, psykologkollegaer på fastlandet og lengre nord. Det høres stort ut, og det høres flott ut å være den eneste psykologen i mange tusen menneskers omkrets.

Jeg synes det er trist. Trist fordi det er så mange som trenger hjelp, trist fordi de som trenger hjelp blir avspist med lang ventetid og ikke kommer lengre enn til legekontoret. Trist fordi kommunene heller satser på psykiatriske sykepleiere, sosionomer og andre som har tatt etterutdanning i psykiatri som behandlere av alvorlige psykiske lidelser. Trist at psykologer i Nord-Norge blir super-eksklusivt å få behandling av.

De blir helst brukt som utredere og ikke behandlere. De fleste som har vært i behandling vet at det kan dukke opp nye ting under behandling og den diagnosen som først ble konstantert kan forandre seg til andre diagnoser eller tilleggsdiagnoser etterhvert.
Etter å ha vært i behandling i spesialisthelsetjenesten i 2,5 år i Oslo for så å flytte hjem å bli plassert hos en sykepleier så vet jeg hva jeg snakker om. Det er som å bli sendt tilbake til steinalderen.

Psykiatrien i Lofoten henger maaange år etter og jeg tror ikke det står bedre til i resten av Nord-Norge. Praktisk talt står det nesten ett halvt land uten kompetanse innenfor psykiatri når man ser på hvor mange psykologer det fins i forhold til innbyggere.

Jeg håper sterkt på flere som deg Lene Sommerseth Hansen, men tror heller vi får se flere nedleggelser, færre psykologer og flere utbrente sosionomer som tar etterutdanning i psykiatri fordi "det er så interessant".

Jeg er en av de "heldige" som klarte å få behandling av en avtalespesialist for mine plager. Men jeg synes ikke at jeg skal føle meg heldig.

For å snu det hele på hodet så lurer jeg på om den som våkner på operasjonsbordet føler seg heldig når han/hun våkner etter en operasjon? Jeg tror ikke det. Det er nemlig en selvfølge at den som opererer kan sine ting, og ikke er f.eks en psykolog som har tatt "etterutdanning" i kirurgi.

Megan

Takk Dr. Ilekhojie for at du hjalp meg. Jeg var gift i 4 år, og på det femte året snappet en annen kvinne mannen min bort fra barna og meg. Jeg led før jeg møtte Dr. Ilekhojie på nettet, og jeg valgte å prøve henne og overraskende sendte jeg bare bildet til henne og mannen min, og etter 48 timer som hun fortalte meg, så jeg mannen min komme til meg og barna og det var grunn til at jeg anbefaler alle som har et forholdsproblem å kontakte denne mektige kvinnen og få kjæresten tilbake til deg selv. Trenger hjelp? WhatsApp Dr Ilekhojie på 2348147400259

Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.