I fortsettelsen av mitt prosjekt med å framsnakke privilegiet det er å være kommunepsykolog, har jeg denne gangen kommet til temaet kjærlighet. Det kom liksom til meg i romjula da jeg på Facebook-siden ”Psykologer” leste et innlegg av  psykolog Kristine Tofte. Aller helst skulle jeg ha gjengitt hele innlegget her, men jeg nøyer meg med et kort utdrag og regner med at det er greit for alle:

” Å like kan me kanskje snakke fritt om, men kva om eg seier kjærleik? At eg finn kvar enkelt pasient verdt å bli glad i. At kvar einaste som opnar seg, med piggar eller motvilje, skam eller overdetaljerte oppramsingar, kvar einaste som til sist kjenner seg sårbare og eksponerte, er menneske som eg møter med kjærleik. Fordi eg blir oppriktig glad i ein annan som våger så mykje.

Det er den ordlause (bokstaveleg talt, for me seier ikkje "eg er glad i deg" til pasientane) kjærleiken, som helbreder eit menneske som ikkje trur seg elskverdig.

Kva gjer det offentlege helsevesenet med vekstvilkåra for kjærleik?
Kva gjer produksjonskrav og behandlingsmøter og krav om tentative diagnoser etter andre samtale med kjærleiken”

Gode vekstvilkår

Innlegget var mye lenger, men jeg syns utdraget fanger essensen av hva det handlet om og jeg kjente meg veldig igjen i hennes betraktninger. Innlegget beskrev essensen av det jeg setter aller høyest med jobben min som kommunepsykolog: At det er rom for å pleie og beholde kjærligheten til faget mitt fordi rammene for arbeidet gir gode vekstvilkår.

"

Gode vekstvilkår for meg, er å få lov til å møte en pasient raskt etter en henvendelse og ta det derfra.

"

Gode vekstvilkår for meg er å få lov til å møte en pasient (barn/ungdom/voksen) raskt etter en henvendelse og ta det derfra – etter at jeg har vurdert hva som trengs, enten det vil vare i to eller ti timer. Få lov til å lytte til en historie, spørre, ramme inn, drøfte og undre seg uten å tenke på hvilken diagnose jeg må sette etter andre time. Få lov til å dra på møte med barnehagen og fysioterapeuten uten å lure på hvilket tiltak jeg skal registrere det som. Ta den telefonen til en samarbeidspartner uten å måtte bruke like lang tid på registreringen av den som det selve samtalen tok. Bruke en ettermiddag på personalmøte i en barnehage for å snakke om hvordan man kan arbeide med bevisstgjøring av tanker og følelser hos de minste – uten å tenke på om jeg kan krysse av i en boks for det det.

Stikke huet inn hos kollegaen i PPT som er samlokalisert og samorganisert i vår Familieenhet og si fra at pedagogisk leder i  ”Majas” barnehage ringte og lurte på om jeg også kunne være med fordi de var så bekymra. Foreldrene hadde gitt samtykke - og min kloke erfarne kollega sier at så klart – det var lurt, jeg kaller deg inn på oppstartsmøte!

Gode vekstvilkår er å planlegge foreldreveiledningskurs med en kollega fra barnevernet og måtte sette folk på venteliste fordi det er så populært men kunne trøste dem med at neste kurs starter om bare to måneder.

Det er liksom ikke sånn at jeg går rundt hver dag og klyper meg i armen over at alt er så fantastisk. Men når jeg setter meg ned og oppsummerer sånn som nå, tenker jeg at jeg burde jo unne meg et lite klyp hver dag.

Lovbestemt tjeneste

I disse dager gleder jeg meg over at det skal bli et lovbestemt krav om psykolog i kommunen , at Psykologforeningen har gitt ut rapporten ”Psykisk helse i alt vi gjør” for oss kommunepsykologer – og at Helsedirektoratet øker midler til satsningen på ordningen. Vi er jo ikke ferdige. Denne gjerningen er fortsatt i støpeskjeen.

Og når vi går veien videre i utformingen syns jeg vi skal holde denne fanen om vekstvilkår for kjærlighet høyt. Vi skal jobbe folkehelseretta, tidlig intervensjon, med veiledning og ikke mure oss inne på kontorene våre og bare holde på med individualterapi. Men vi må heller ikke falle i diagnose-, vedtaks- eller rapporteringsgrøfta som spesialisthelsetjenesten har gått helt på tryne i.

"

Vi må heller ikke falle i diagnose-, vedtaks- eller rapporteringsgrøfta som spesialisthelsetjenesten har gått helt på trynet i.

"

Jeg produserer jo masse hver dag – og jeg kjenner på en driv til å gjøre det, men det er et sånt godt driv – ikke et sånt kvelende ”rapporteringskrav” eller ”vi må holde budsjettet»- driv (og det til tross for en kriseramma kommuneøkonomi).

Dødelig sykdom

I dag var jeg hos manuellterapeut med min artrosebefengte rygg (dårlig gener – kan ikke skylde på alderen). I de fem årene jeg har bodd her i nord har jeg jevnlig gått til Roar – noe  ganger er det lenge mellom hver gang – i perioder en gang i uka. Kontakten med Roar er en av de tingene som holder meg i gang – sånn ryggmessig altså. Jeg skal ikke påstå at vår kontakt gir Roar gode vekstvilkår for kjærlighet til manuellterapi – MEN det er et godt bilde på en parallell kontakt jeg har med en gutt og familien hans som har kommet til meg de siste tre årene.

I perioder lite, i perioder mer. Han har en potensielt dødelig sykdom som på et tidspunkt før den var blitt oppdaget holdt, på å ta livet av han. Det skapte en traumatisk opplevelse for han og for de nærmeste, og det skapte angst. Det er ikke så rart når man må leve med visshet om at det verste du har opplevd, når som helst kan skje igjen.

Les andre blogger av Lene Sommerseth Hansen

Det gir meg så utrolig gode vekstvilkår at jeg får lov til å møte han og hans familie akkurat når de trenger det – og så lenge de trenger det. Det er vilkår for jobben som ikke kan måle seg med så mye annet! For å bruke Kristine Tofte sine ord igjen: ”kvar einaste som til sist kjenner seg sårbare og eksponerte, er menneske som eg møter med kjærleik. Fordi eg blir oppriktig glad i ein annan som våger så mykje.”.

Jeg avslutter med et dikt som jeg syns illustrerer både den kjærligheten (les: ordløse bekreftelsen) pasientene mine ofte trenger – og som jeg har rom i min arbeidshverdag til å gi dem. Samtidig er det en god illustrasjon på den kjærligheten(les: ordløse bekreftelsen) jeg trenger i min arbeidshverdag for å føle meg bra – for å gjøre noe bra! Den får jeg gjennom gode vekstvilkår.

Fortell meg!

Fortell meg

at jeg er noe

at jeg kan noe,

at jeg betyr noe.

Fortell meg det.

Ikke fortell meg

det jeg gjorde,

eller det jeg kunne gjort,

eller det jeg burde

eller skulle gjort

Nei, ikke

fortell meg det.

Fortell meg heller

at jeg er noe,

at jeg kan noe,

at jeg betyr noe.

Fortell meg heller det.

Jeg trenger det,

skjønner du,

jeg trenger det så sårt.

Jeg trenger

en søyle av trygghet

å lene meg mot

gjennom livet.

Jeg trenger det,

skjønner du,

for det er såværhardt å leve!

Ragnhild Bakke Waale

Takk Kristine Tofte – for at du våget å skrive så svulstig og så presist om kjærligheten i pasientkontakten og til psykologrollen.

Gode vekstvilkår for kjærlighet til psykologien – ah for en nydelig setning! Men det er altså sånn det er å være Kommunepsykolog for meg. Og ble dette for mye kliss for deg så bare vent til neste gang…….da går jeg løs på Kommunepsykologen og ensomheten!