Jeg - en helsestasjonist!

Spedbarn med «attitude»

Jeg er en helsestasjonist, og det er jeg stolt av.

På tampen av ferien kom jeg over et essay skrevet at Ole Jacob Madsen i Morgenbladet med tittelen Helsestasjonismen. Det hisset jeg meg litt opp over, for å si det mildt.

Problemet var ikke Madsens beskrivelse av sin subjektive opplevelse på helsestasjonen – den er han i sin fulle rett til å ha uten at andre skal mene så mye om den. Det var analysen han hadde av helsestasjonen som skapte «engasjement» hos meg.

For å oppsummere litt for dere som ikke har lest artikkelen. Madsen beskriver i essayet en dårlig opplevelse på helsestasjonen i oppfølgingen av sitt eldste barn- som ved 12 måneder ikke hadde begynt å krabbe/gå. Helsestasjonen tilbød henvisning til fysioterapeut (som er en del av helsestasjonstilbudet). Fysioterapeuten konkluderte med at han ikke fant noe fysisk galt, men tilbød seg likevel å komme i barnehagen og observere barnet i en annen setting. Det endte med at barnehagen (og foreldre vil jeg anta) fikk tips til øvelser som skulle stimulere gutten, og ved 18 måneder kunne han gå. Madsen reagerte ikke på at helsestasjonen gjorde for lite – snarere at dette «ikke funnet» ble reagert på,  og ikke minst forklaringene han fikk på hva det kunne skyldes at hans gutt ikke reiste seg/viste tegn til å gå ennå.

 

"

Jeg elsker det helsestasjonen er ment å være

"

Snørr og barter

Helsesøster hadde snakket om guttens selvfølelse i barnehagen – fysioterapeuten hadde sagt noe om at de i samspillet kanskje var for raske til å bære han rundt og gi han ting så han ikke trengte bevege seg. I verste fall klønete og forvirrende formulert – i beste fall en måte å se barnets somatiske fungering i sammenheng med omgivelser og samspill. Men like fullt innenfor et forebyggende perspektiv – altså før noe antas som galt eller behandlingstrengende – men det tror jeg dessverre ikke Madsen satt igjen med følelsen av – og DET er dumt. I lys av dette spurte han retorisk:” om den stadige utvidelsen av helsestasjonens ansvarsområde vil nå et metningspunkt der de åpenbare bedringene i folkehelsen blir mindre og faren for at velmente målinger tipper over i overbehandling og sykdomskremmeri».

Og det er her jeg mener Madsen blander snørr og barter – eller ganske enkelt avslører dårlig kjennskap til helsestasjonen som folkehelsetiltak samt prinsippene for tidlig intervensjon og forebygging.

Altså mitt engasjement og dertil kroppslige reaksjoner rundt temaet skyldes jo at helsestasjonen ligger mitt psykologfaglige hjerte nært. Jeg elsker det helsestasjonen er ment å være (men ikke alltid får til å være). Etter å ha jobbet i flere år med barn og familier som har hatt det så ulidelig ille (på Aline-  og Frydenberg barnevernsenter i Oslo) kunne jeg velge å gå ned i avgrunnen av desillusjoner og utbrenthet eller løfte hodet litt mot noe håpefullt (misforstå meg rett – jeg elsket min forrige jobb).

Les også:

Nær og kjær arbeidsarena

Kommunepsykologrollen og helsestasjonen ble noe av løsningen. I min jobb i dag er helsestasjonen en nær og kjær arbeidsarena. På familieenheten her jeg jobber er jeg blant annet samorganisert med helsestasjonen. Ungeskrik er daglig bakgrunnsmusikk. Vi har felles venterom, helsesøstrene er mine kollegaer. Vi har prosjekter sammen og jeg har veiledning med dem og vi samarbeider om familier. Nylig hadde jeg for eksempel undervisning på foreldreforberedende kurs sammen med helsesøster Runa og jordmor Torunn. Det er skikkelig artig. Der sitter forventningsfulle mammaer og pappaer med kulerunde mager og vil lytte og spørre og reflektere om helt vanlige bekymringer, tanker og følelser. Og jeg får snakke om det psykologiske foreldreskapet, og det er så gøy!

 

"

Primært er jo tilbudet der for barnet

"

Men tilbake til Madsen og hans frykt for «helsestasjonismen». For å ta dette med forebygging først: I motsetning til Madsens refleksjoner, er ikke prinsippet med forebygging på helsestasjonen primært at barnet skal fanges opp tidlig for ikke å avvike fra normalen fordi dette blir trøblete for samfunnet. Primært er jo tilbudet der for barnet – slik at ulike utviklingsutfordringer kan fanges opp tidlig og eventuelt avhjelpes slik at det blir minst mulig til hinder for barnets livsutfoldelse. Jeg syns det er leit at Madsen opplever dette som en vendetta mot mangfold og forskjellighet. Om ikke annet er det noe helsestasjonen har mislyktes i så er det kommunikasjonen med han som forelder. Han skriver:  «Internasjonalt peker man ofte på kommersielle interesser som drivkrefter, men i velferdsstater som Norge kan overbehandling like gjerne skyldes nye former for overtro, der en stadig skjørere psyke for enhver pris skal skjermes fra risikoen for å føle seg annerledes eller få selvbildet satt på prøve. Og der statistiske avvik fra normalen søkes bekjempet i forebyggingens navn, noe som kan illustreres med det jeg selv opplevde under konsultasjonen på vår lokale helsestasjon».

Overtro?

Igjen blir det litt mye snørr i barten. Forebygging er ikke behandling, og man kan si mye om det vi driver med på helsestasjonen, men overtro? Jeg visste ikke at det var det de drev med i Helsedirektoratet, på Folkehelseinstituttet eller Madsens egen arbeidsplass – Psykologisk institutt –som er noen av instansene som er førende med sin forskning for det helsestasjonens oppgaver er bygget på.

Så til dette med psykologi på helsestasjonen: Madsen skriver blant annet: «To tiår etter Rose kan det se ut som om det psykologiske blikket vandrer fritt i institusjoner som helsestasjoner.» Vi er enige om noen ting Madsen og jeg – det psykologiske blikket vandrer litt for fritt på helsestasjonen - men dette mener jeg skyldes for liten tid og mulighet for helsesøstre til å fordype seg i psykisk helse og ikke for mye av det. Det skyldes også for lite tverrfaglighet! I alle år har det vært lege knyttet til helsestasjonsvirksomheten – jeg mener psykologene har en tilsvarende viktig rolle. Til Madsens forsvar stiller han også seg selv dette spørsmålet: «Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, eller om denne oppfatningen skyldtes for lite eller for mye opplæring i barnepsykologi (mener han utviklingspsykologi?): på helsesøsterutdanningen.»

Problemet er bare at resten av essayet avslører at Madsens antagelse er at det er for mye. Er det kanskje Madsen som lider av litt overtro?

 

"

Min erfaring med helsesøstre er at det er en særdeles oppegående faggruppe

"

La det være sagt med en gang: Min erfaring med helsesøstre er at det er en særdeles oppegående faggruppe som er vant til å jobbe selvstendig. De er vitebegjærlige og har høy faglig integritet. Men de har altfor lite rom og aksept for den faglige oppdateringen innenfor feltet psykisk helse som de ønsker og som jeg mener de trenger. Min erfaring er at de ønsker å lære mer, de ønsker å føle seg mer kompetente og mindre famlende, men hverken utdanning eller praksis, retningslinjer eller ressurser/prioriteringer gir dem muligheten til det.

Psyke og soma

Helsesøstre anno 2016 møter langt sjeldnere barn med mangelsykdommer enn med vansker knyttet til sin psykiske fungering. Men slik jeg ser det er utfordringen at selv om oppgavene har endret seg blant annet fordi vi har så godt somatisk helse (en av de lengste levende i verden), henger utdannelse og helsemyndighetens anbefalinger for innholdet i forhold til den psykiske helsa igjen i fortida. Ikke minst gjør definisjonen av helsebegrepet det. Som i helsesystemene generelt, deler man opp helsebegrepet i psyke og soma. Psykisk helse har således ikke blitt en fullverdig og integrert del av tenkningen rundt helsestasjonstilbudet. Mange foreldre opplever kanskje at det er liten tid til, eller helsesøster mangler kompetanse om noen av de temaene de virkelig ønsker å prate om: Bekymringer for barnets evne til regulering, samspill, samlivsutfordringer eller vansker knyttet til egen psykisk helse og hvordan det påvirker barnet.

 

"

...psykisk helse og utvikling hos gravide og sped- og småbarn får for lite oppmerksomhet  

"

 

Hadde den kompetansen vært mer integrert og likeverdig i utdanningen og utformingen av helsestasjonstilbudet, mener jeg kvaliteten på tilbudet hadde vært bedre. Det mener også det ledende fagmiljøet for sped- og småbarns psykiske helse i Norge (Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse i Norge, ved Rbup sør-øst). Dette var medvirkende til at de tidligere i år ga ut en bok som heter «Helsestasjonstjenesten– Barns psykiske helse og utvikling» (Holme H., Olavsen E.S, Valla L. og Hansen M.B Red., 2016, Gyldendal akademiske forlag). Jeg har vært med å skrive et kapittel i den boka (men jeg får ikke noe royalties så det er ikke derfor jeg nevner den) jeg nevner den fordi det er en skikkelig god og grundig bok.

Den er skrevet av et trettitalls ulike fagpersoner og oppsummerer den nyeste forskningen innenfor utviklingspsykologi, sped- og småbarns psykiske helse og utvikling, og hvordan dette kan påvirke innhold og utøvelse av helsestasjonstjenesten.Boka ble altså til nettopp fordi dette fagmiljøet (Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse) syns at psykisk helse og utvikling hos gravide og sped- og småbarn får for lite oppmerksomhet i helsestasjonsarbeidet frem til nå. 

Nasjonale retningslinjer

Og det vil den dessverre gjøre en stund fremover også er jeg redd. På grunn av min erfaring og kunnskap om de minste barna – og mitt engasjement og arbeid med helsestasjonen –  ble jeg som eneste psykolog spurt om å sitte i en arbeidsgruppe for Helsedirektoratet som skulle utvikle de første nasjonale retningslinjene for helsestasjonen (en annen gruppe har laget retningslinjer for skolehelsetjenesten og den hadde også en psykolog). Tidligere har det bare eksistert veiledere for kommunene og utfordringene med dette har vært for runde formuleringer om hva tjenesten skulle inneholde slik at tjenesten har hatt et for stort sprik i innhold og kvalitet landet over. Det har vært vanskelig å føre tilsyn på bakgrunn av dette og gjort klagemulighetene for brukerne dertil dårlige.

Jeg gikk løs på arbeidet med ærefrykt (Helsedirektoratet liksom!), iver og overmot – og ble dessverre ganske skuffet. En skulle tro at de første nasjonale retningslinjene ville lene seg tungt på ny viten om hvordan småhjernen formes av belastninger tidlig i livet, om betydningen av mors (og fars) psykiske helse tidlig i livet, på store studier som viser at atferdsvansker hjelpes best tidligst mulig og at samlivsbrudd med konflikter skaper stress hos barn i mange år etter at konflikten er over for de voksne. I stedet opplevde jeg at det fortsatt var overvekt av videreføring av det somatiske fokus fra myndighetenes side. Vektingen av fagpersoner i utvalget viser jo også det:

Konservative og på etterskudd

Jeg var den eneste med spisskompetanse på psykisk helse. Resten av gruppa bestod av to leger, fem helsesøstre (sykepleiere) en fysioterapeut og en jordmor (sykepleier) og meg. Jeg måtte tre ut av arbeidet etter to år grunnet svangerskapspermisjon, og mitt arbeid ble overtatt av en dyktig kollega. Det var flinke folk i utvalget innenfor sitt område og flotte helsesøstre som var opptatt av psykisk helse for sped – og små, men muligheten til å gjøre de store endringene var liten. Retningslinjene  er nå ute på høring, og selv om det er et større fokus på  psykisk helse nå, opplever jeg at retningslinjene er konservative og på etterskudd i forhold til ledende kompetansemiljøers anbefalinger.

 

"

..parameterne for spedbarn er veldig vide innenfor mange utviklingsområder, og da særlig på psykisk helse

"

Jeg mistenker at Madsen glemmer at parameterne for spedbarn er veldig vide innenfor mange utviklingsområder og da særlig på psykisk helse (motorikk er en del av dette, språk, samspill, regulering m. m) nettopp fordi normalitetsbegrepet er så vidt. Jeg kjenner meg ikke igjen i Madsens frykt for at normaliteten har blitt en «snever standard som ekspertene profitterer på å håndheve”,  i hvert fall ikke når det gjelder helsestasjonen. Problemet er snarere at parameterne blir så vide (så mye regnes innenfor normalen/vanlig), at vi ofte ikke klarer å fange opp utviklingsvansker tidlig slik intensjonen er. Til det trengs det masse kunnskap og klinisk skjønn -  og tverrfaglighet(!) mener jeg (og flere med meg). Og her kommer altså vi psykologer inn. Vi kan bidra til at det psykologiske blikket ikke vandrer fritt, men sammen med andre fagpersoner og foreldre gjøre det vi ser hos barnet forståelig.

Fra 1.1.2017 innebefatter samhandlingsreformen også psykisk helse, og det økte lovpålagte ansvaret til kommunene gjør helsestasjonen til en sentral aktør i ivaretakelsen av gravide-, sped- og småbarns psykiske helse. Og her kommer jeg med min fremsnakking og appell til dere: Psykologer som har lyst til å jobbe med håp, forebygging og samarbeid med en superinteressert faggruppe, helsesøstre og jordmødre, unger og foreldre – kom og bli en helsestasjonist! Jeg er sikker på at Madsen blir glad hvis flere bidrar til å befeste psykologisk kunnskap så den ikke løper så fritt.

 

"

Føler vi oss stigmatisert av å gå til fastlegen med helt «vanlige/normale» plager?

"

Helt til slutt : I en lang forsvarstale for noe som er så utrolig viktig: vårt geniale, universelle, kommunale, gratis, offentlige helsetilbud (herunder psykiske helsetilbud) til de aller minste borgerne i samfunnet: Hjelp på laveste mulige nivå er for meg det motsatte av det Madsen problematiserer – hjelp av en helsesøster er helt innafor «normalen», det er vanlig og det skal helst føles trygt. Føler vi oss stigmatisert av å gå til fastlegen med helt «vanlige/normale» plager? Hvorfor skal dette være annerledes for barn på helsestasjonen?

Må tåle en falsk positiv i ny og ne

Men aller viktigst: Kanskje må vi foreldre som er innenfor «normalen», de ressurssterke og friske, innafor grafer og parametere tåle å bli utsatt for en falsk positiv i ny og ne for den godes sak – fordi vi kan tåle det. Carl Alfred Dahl – nyhetsleder for økonomiredaksjonen i Aftenposten  –  skrev som far en kronikk om dette i forbindelse med at han hadde blitt møtt med spørsmål om han slo barna sine på helsestasjonen. Han skrev så klokt:

«For å si det sånn det er om noen skulle være i tvil: Barnepleieren på fødestua, er ikke først og fremst der for mor og far. Det er heller ikke helsesøsteren, læreren eller barnevernspedagogen. Av og til svikter mor og far. Når det skjer, er disse menneskene de viktigste som finnes i barns liv. Rett og slett. Alle som har tatt på seg slike jobber må forstå dette. Men enda viktigere: Alle foreldre må forstå det også.»

Ah – det er så godt poengtert – jeg har forstått akkurat det.

Jeg eier virkelig betegnelsen helsestasjonist, og jeg eier den med stolthet!

Kommentarer

Høyterskel – lavterskel – overterskel

Lene Sommerseth Hansen er en åpenbart stolt og engasjert kommunepsykolog som brenner for helsestasjonen som hun er samorganisert med i Vågan kommune i Lofoten. Derfor ser det ut til at mitt essay i Morgenbladet «Helsestasjonismen» fra 29. juli der jeg bruker egne erfaringer fra 1-årskontrollen for å komme med noen kritiske anmerkninger til dens arbeid får henne til å se rødt, og ikke bare gir henne emosjonelle, men kroppslige reaksjoner(!) Jeg vet ikke om jeg her kan fjerne all pine, men jeg skal gjøre et forsøk.

Et vesentlig poeng i Hansens innlegg er at jeg gjennom min kritikk avslører dårlig kunnskap om helsestasjonen, især fordi den driver med helsefremmende og forebyggende arbeid, mens jeg ser ut til å tro at den driver med behandling. Det kan jeg herved dementere.

Den mest åpenbare grunnen jeg kan se for Hansens feilaktige inntrykk er at jeg bruker en del plass på å diskutere temaet «overbehandling» i mitt opprinnelige innlegg. Godt mulig at jeg burde vært klarere på dette punktet, men det er likevel så mange holdepunkt at jeg har vanskelig for å tro noe annet enn at Hansens engasjement og raseri har gjort henne til en noe vrangvillig leser.

For det første fremgår det flere steder i teksten at jeg er innforstått med at helsestasjonen arbeider forebyggende. Jeg siterer Folkehelseinstituttet sin rapport som slår fast at helsestasjonens gjentatte kontroller «gir et godt utgangspunkt for forebyggende arbeid». Mens litt senere skriver jeg: «Og der statistiske avvik fra normalen søkes bekjempet i forebyggingens navn, noe som kan illustreres med det jeg selv opplevde under konsultasjonen på vår lokale helsestasjon.» Jeg har vanskelig for å se hvordan disse to setningene kan leses på en annen måte enn at jeg er kjent med at helsestasjonen bedriver forebyggende arbeid.

For det andre finnes ikke ordet «overforbygging» på norsk, hverken språklig eller som faguttrykk. Det er mulig Hansen får lov å skrive nær sagt det hun vil på bloggen sin, men et slikt nyord vil neppe ha passert desken i en avisredaksjon. I etterpåklokskapens lys kunne jeg sikkert ha hatt med et begrep som «overdiagnostisering» også, selv om det heller ikke er helt treffende her, men så ble det nå engang bare hetende «overbehandling» i teksten.

For det tredje er begrepet «overbehandling» unnfanget for å fange inn etiske problemstillinger som oppstår i fagfelt som medisin og psykologi knyttet til feilbruk av ressurser. Overbehandlingen henger således tett sammen med faren for at grupper eller enkeltindivid som trenger det mest ikke får den hjelpen de kunne ha fått på grunn av dette. At ikke det skulle være maktpåliggende for helsestasjonen og diskutere sin ressursbruk og nytten dens tiltak har selv om den jobber forebyggende har jeg vanskelig for å tro. Her fikk jeg for øvrig også støtte i avisen to uker senere av lege og forsker Eirik Joakim Tranvåg som henviste til mitt innlegg og skrev: «Store sosiale ulikheter i helse eksister også i Norge, og det er en allmenn politisk og faglig aksept for å redusere disse. Gjennom sitt første leveår kalles alle barn inn til ti kontroller, noe som er foreslått videreført i utkastet til nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, som var ute til høring i vår. Gitt det faktum at de aller fleste barna som kontrolleres er friske, er det fristende å tenke at effekten av helsekontrollene kunne vært større dersom mer av ressursene hadde vært brukt på risikogrupper. Det kan virke som om argumenter om alder og føre-var-prinsippet brukes for å opprettholde totalundersøkelsen av barn. Helsestasjonsvirksomheten må måles etter de samme prioriteringskriteriene som resten av helsevesenet: nytte, ressursbruk og alvorlighet.» (https://morgenbladet.no/ideer/201...estasjonisme-og-helseprioriteringer) Jeg sitter ikke med noen fasit på hva som er rett her, men det var slike prinsipielle spørsmål jeg blant annet hadde i tankene da jeg skrev essayet.

Etter å ha slått fast min inkompetanse finner Hansen det også betimelig å gjøre seg morsom på min bekostning når hun siterer meg på det følgende «Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, eller om denne oppfatningen skyldtes for lite eller for mye opplæring i barnepsykologi på helsesøsterutdanningen» og etter ‘barnepsykologi’ smetter Hansen inn «(mener han utviklingspsykologi?» attpåtil med et smilefjes bak? Jeg er imidlertid redd ‘the joke is on’ Hansen i dette tilfelle. Hvis hun bare hadde tatt seg bryet med å gjøre et enkelt Google-søk på ‘barnepsykologi’ er det første treffet som kommer opp fra Store Norske Leksikon der det vitterlig står: «Barnepsykologi, den gren av den psykologiske vitenskap som beskjeftiger seg med barns atferd og sjelelige opplevelser. Se utviklingspsykologi.» Selvsagt er sistnevnte begrep mer innarbeidet, men jeg synes altså det mindre brukte ‘barnepsykologi’ var mest presist for et generelt uttrykk om psykologien om barn.

Et annet moment som Hansen hisser seg opp over er når jeg skriver «i velferdsstater som Norge kan overbehandling like gjerne skyldes nye former for overtro». Det er nytt for henne at det er det man driver med i helsestasjonene, og for så vidt på min egen arbeidsplass, Psykologisk institutt. Her er det godt mulig at majoriteten av leserne vil dele Hansens oppstandelse, men «ja» jeg mener faktisk det i betydningen ‘naiv, og blind tro’, men selvfølgelig i tospann med vitenskapelighet, forsknings- og erfaringsbasert praksis o.l.. Mulig jeg kunne ha valgt et mer presist ord som ‘doxa’ i betydning «de sidene ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt, som de ikke finner grunn til å spørsmål ved». Overført på helsesøstre kan et slikt yrkesdoxa være at det er bekymringsfullt når noe er statistisk unormalt. Å forsøke avdekke slike ‘doxa’ hører med til enhver profesjon med respekt for seg selv.

Hansen avslutter sin forsvarstale for helsestasjonen med følgende appell: «hjelp av en helsesøster er helt innafor «normalen», det er vanlig og det skal helst føles trygt. Føler vi oss stigmatisert av å gå til fastlegen med helt «vanlige/normale» plager? Hvorfor skal dette være annerledes for barn på helsestasjonen?» Men det er ikke dette som er poenget mitt (og jeg følte meg heller aldri stigmatisert på vegne av sønnen min eller meg selv som foreldre); snarere er budskapet mitt det omvendte. I dag er det normalt i betydning alminnelig å få hjelp av en helsesøster – men bør det være det når de aller fleste barn er friske, og vi dermed belaster et stadig voksende helsebudsjett, samtidig som vi vet at det er mange risikogrupper som kunne vært hjulpet bedre om vi hadde flere ressurser?

Et annet hovedpoeng var å vise hvordan «det psykologiske blikket» kan komme på avveie med helsestasjonen som et kasus og her er det ikke usannsynlig at Hansens engasjement for økt psykologisk kompetanse i helsestasjonen kan bidra til å befeste det slik hun er inne på, og føre til en mer avveid bruk. Så tross i våre tilsynelatende uenigheter her er det godt mulig at vi har et felles mål der «more» blir til «less».

Litt enig, fortsatt engasjert - ikke emosjonell.

Hei Ole Jacob!

Så bra at du svarte - og ikke minst at du skrev et essay om et tema det er lite blust og debatt om. Jeg fikk et godt innspill på mitt innlegg på Psykologforeningens facebooksider og jeg syns deler av svaret mitt der - også passer her så jeg gjentar noe av det her.

Aller først - la oss legge dette ordskiftet om hissighet og emosjonalitet litt død. Jeg "bad jo om det" - men så det ikke hersker noen tvil: svaret mitt er skrevet med fagkunnskap og erfaring som bærebjelke - ikke emosjoner.

Jeg er enig i en rekke av betraktningene dine om at det er forbedringspotensiale ved helsestasjonen og at det er flere ting ved måten helsestasjonsprogrammet er lagt opp på i dag som det er grunn til å sette spørsmålstegn ved. Det var også et av mine hovedpoeng i teksten. Jeg syns det er bra at foreldre har innvendinger, tilbakemeldinger og stiller kritiske spørsmål, uten det er tilbudet lite verdt. Det er synd at du ikke sa dette direkte til de du møtte, men det er ikke alltid så lett som du påpeker.

Det du gjør i essayet som jeg ikke følger deg på er å komme med en påstand om samfunnets motiver med helsestasjontjenesten som en maktinstitusjon hvis motiv er å pushe barn og foreldre inn i en normalitetskategori fordi det er det beste for samfunnet. Der skilles våre tolkninger av hva som er motivet bak dagens utforming av tilbudet.

Jeg tror derimot vi er ganske (?) enige i at fag og kompetanse hjelper mot uforstand og dårlig praksis. Det er både uforstand og dårlig praksis i deler av helsestasjontjenesten, men jeg mener ikke at det skyldes økt fokus og kunnskap om psykisk helse derimot for lite av det. Det somatsike fokuset med grafer og kurver er fortsatt veldig dominerende. Du skriver at "i dag er det normalt i betydningen allminnelig å få hjelp av en helsesøster" som om dette er noe nytt eller "mer" vi har begynt med. Det er det ikke - kontrollene har vært like mange i en årrekke nå - og da ser jeg ikke poenget med at dette er en ny eller økende tendens i samfunnet. For tredve år siden hadde man sågar en husmorvikartjeneste knyttet til helsestasjonen som hjalp til hjemme etter at man hadde født og som rykket inn hvis mor var syk for å hjelpe familien. Vi hadde altså mer helsestasjon - ikke mindre. Det er viktig å stille spørsmål ved prioriteringer i et stadig mer presset helsesystem - og du spør om ikke det er dumt å bruke så mye pennger på så mange friske barn. Problemet er bare at skal vi oppdage uhelse tidlig nok må vi jobbe universelt. Særlig med de minste barna hvor utviklingen går så fort. Hvordan skal vi klare å identifisere de som trenger det eller oppdage risikofaktorer hvis vi ikke møter barn og foreldre? James Heckmann som har vunnet Nobelprisen i økonomi og som er psykolog, har satt opp flere samfunnsøkonomiske modeller for dette. Og budskapet er - universaltiltak (=alle) er billigere enn reparasjonstiltak for noen. Det er denne kunnskapen helsetasjonsprogrammet er bygget på. Dette var mine hovedpoeng.

Når helsestasjonen fungerer bra, så er den et genialt folkehelsetiltak uten sidestykke i verden. Jeg mener at mer psykologisk kunnskap inn i tjenesten vil kunne bedre på noen av de manglene du peker på så den psykologiske kunnskapen ikke vandrer fritt. Psykologi inn i helsestasjonen er ikke løsningen på alle utfordringer, men den inneholder mye kunnskap om god kommunikasjon og der går det for ofte galt på helsestasjonen, noe jeg forstår at du opplevde. Med et bedre fundert psykologisk blikk inn på helsestasjonen mener jeg dessuten vi vil være i stand til å gi et mer differensiert tilbud etter behov når vi oppdager dette - vi vil bli mer presise i den forsterka oppfølginga.

Takk for innspill og debatt - uten essayet ditt hadde jeg jo aldri kommet på begrepet Helsestasjonist!

Om makt og avmakt

Takk for tilsvar, Lene! Ja, du «ba om det!» :) Men helt fint for meg at vi prøver «å dempe» oss, og i en saklig tone forsøker å finne reelle enigheter og uenigheter.

Du skriver at det er synd at jeg ikke sa dette direkte til de jeg møtte, men legger samtidig til at det ikke alltid er så lett. Nei, det er ikke så lett, både fordi jeg var der som foreldre, ikke som fagperson, og da er min strategi som regel ganske pragmatisk – ingen ønsker vel å bli sett på som «vanskelig»? Den andre grunnen er jo disse tankene oppsto mer som refleksjoner i etterkant, og var ikke nødvendigvis noe jeg hadde umiddelbart tilgjengelig der og da. Men behovet mitt for å skrive noen betraktninger om det kom vel først og fremst at jeg tenkte praksisen med å henvise til fysioterapeut på grunn av manglende gåing og krabbing ved 1-årsalderen, og deretter å gjøre observasjoner og komme med øvelser i barnehager, samt å bekymre seg for min sønns selvfølelse, alt ut fra statistisk avvik på en normalitetskurve var såpass forunderlig at jeg synes det var interessant å lufte det i offentligheten. For eksempel lurte jeg på om dette var standard praksis eller om jeg hadde blitt utsatt for en lokal helsestasjon som var særdeles ivrig i tjenesten, eller tilfeldigvis ikke hadde viktigere ting å gjøre i denne perioden osv. Og om ikke dette kostet ressurser som kunne vært brukt bedre. Det var og er ikke noe angrep på helsestasjonen som sådan – rent personlig opplever jeg kontrollene som nyttige og de mange samtalene med helsesøstre om mine barns utvikling som både betryggende og givende, og som jeg sa i en nylig diskusjon om det samme i Facebook-gruppen Psykologer, det ville vært temmelig usympatisk og ren stormannsgalskap om jeg krevde helsestasjonen nedlagt ut fra en enkeltepisode.

Ellers ser jeg ikke bort fra at du har rett i at det er for lite fokus og kunnskap om psykisk helse på helsestasjonen. Min interesse akkurat på dette punktet er nok primært en akademisk kjepphest jeg lenge har hatt, å studere og problematisere hvordan psykologiske begrep, tankesett, praksiser o.l. spres i samtidskulturen (gjerne omtalt som «den terapeutiske etos/kultur»). Og da ble jeg fascinert (og litt skremt) av hvordan fysioterapeuten åpenbart grep til tilknytningsteori og helsesøsteren selvfølelsestenkning for å forklare det uforklarlige – som om psykologien var det som reddet dem fra ikke å ha noen forklaringer eller forsvare hvorfor intervensjonene var nødvendig. Det er nok noe nytt, selv om helsestasjonstjenestens tilbud som hjemmebesøk har vært der lenge. Og jeg er heller ikke ukjent med den andre siden av problemet – f.eks. at nybakte mødre og fedre fort blir overlatt til seg selv og raskest mulig skal ut av fødeavdelingene på grunn av stort trykk – der man før fikk mer tid og oppfølging.

Hva gjelder maktdimensjonen der du sier at du ikke følger meg så jeg ikke helt sikker på om du har forstått meg rett (ikke meningen å høres belærende ut her, men kan ikke si det på noen annen måte!). Jeg forsøker ikke å antyde noen konspirasjon, eller si at helsestasjonen utelukkende er motivert av samfunnets konformitetskrav som regjerer i bakgrunnen, og gjør helsestasjonens utall målinger, veiinger, observasjoner, undersøkelser m.m. til en serie overgrep. Jeg advarer eksplisitt med henvisning til Nikolas Rose mot en slik lesning i essayet, men bruker enda mer plass på det i boken (Forvaltning av makt og moral i velferdsstaten, Gyldendal Akademisk, 2016) som teksten er basert på. Så kommer nå et langt sitat fra meg selv i kapitlet (og jeg advarer leserne mot at det kommer til å bli både innfløkt og ende i tilnærmet ingenting!) :)

«Hvordan kan så Rose sin framstilling av psykologiens vitebegjærlig blikk for barnet best oppfattes? Det mest nærliggende vil kanskje være å lese Rose maktkritisk – det vil si at normaliteten er blitt en hegemonisk standard som psykologene profitterer mer eller mindre direkte på å håndheve, ettersom de vil bli høyt etterspurt. Og de som faller utenfor normaliteten, blir gjenstand for en tvang gjennom ulike intervensjoner, det være seg observasjoner, tester, diagnoser eller behandlingsformer. Rose (1999, s. viii) advarer imidlertid mot en slik lesning av hans utpregede genealogiske undersøkelse av psykologiens inntreden i den moderne staten: «Det er lett å misforstå argumentet, og tro at jeg framsetter en kritikk ut fra en idé om den upassende instrumentaliseringen av en udefinerbar menneskelighet» [min oversettelse]. Poenget hans er snarere omvendt. Nye former for regulering undertrykker ikke subjektiviteten, men produserer faktisk subjekter – menn, kvinner og barn – som er i stand til å bære frihetens byrder. Psy-ekspertisen utviklet seg fra midtre del av 1800-tallet i tilknytning til en kultur av liberal frihet. Samtidig understreker Rose at psy i dag, 150 år senere, har fått en helt spesiell posisjon i den vestlige samtidskulturen, som feirer verdier som «autonomi» og «selvrealisering», som er utpreget psykologiske i sin form og struktur. Verdier som dette både grunnlegger og begrenser vår forestilling om hva det vil si å være et menneske og leve et fritt liv. Nåtidens mennesker er på et sett forpliktet til å være frie på denne psykologiske måten. Med det mener Rose (1999) at uansett hindringer på veien må hvert enkelt menneske gjøre livet sitt meningsfullt, som om det utelukkende var resultat av individuelle valg foretatt i overensstemmelse med et selvrealiserende biografisk prosjekt. For å forstå Roses underliggende betraktningsmåte her tror jeg vi må trekke inn hans fremste intellektuelle forbilde, den franske filosofen Michel Foucaults egne maktanalyser av den moderne statens utvikling. Et viktig gjennomgangstema hos Foucault (1983, s. 214) er således forholdet mellom individet og staten:

Jeg tror ikke vi skal tenke på «den moderne staten» som en enhet som ble utviklet eksternt til individene, og som ignorerte dem og deres eksistens, men snarere som en sofistikert struktur hvor individene kan integreres, men på én betingelse: at individualiteten blir formet på en ny måte og underlagt et sett av helt bestemte mønstre [min oversettelse].

For Foucault er ikke staten å forstå som en størrelse som primært står i veien for individets autonomi, den er snarere en nødvendig betingelse for det moderne subjektets frihet. Men som vi skal se, har denne friheten også en pris, som han selv også innrømmer, nemlig å underkaste seg gitte føringer for hvordan subjektiviteten skal utfolde seg. Friheten som skjenkes, er med andre ord ikke en frihet til hva som helst. Det er denne grunnleggende tvetydigheten hos Foucault vi må ha med oss for å forstå Roses egne undersøkelser av psykologiens rolle i framveksten av «det private selvet». Og i min delte erfaring med den norske helsestasjonen i 2010-årene.»

Den populære, men vulgære forståelsen av Foucault er at hans mange undersøkelser og bøker fra ulike maktinstitusjoner dokumenterer ulike former for overgrep og undertrykkelse av avvikere etc. Men det han i realiteten er interessert i mener jeg er hvordan makten produserer ulike former for subjektivitet gjennom historiens gang. Makt for Foucault er noe grunnleggende produktivt og begrensende på engang. Den er en nødvendig betingelse for de tilsynelatende frie livene vi lever i moderne vestlige samfunn, men prisen å betale er at vår individualitet blir formet på en bestemt måte. Ting kunne vært annerledes, men er vanskelig både å gjennomskue og oppnå, men det vi kan gjøre er å bli klar over variasjonen i det å være menneske gjennom historiske epoker etc., og lære av fortiden at ting ikke trenger å se ut som det gjør i dag. Det er med andre ord fåfengt å drømme om noe liv hinsides helsestasjonen – uten samfunnsinstitusjonene som former våre kropper og sinn opphører vi på mange måter å være mennesker, men den makten helsestasjonen regjerer over kan forvaltes på en annen måte. Kanskje… For jeg vet ikke helt om noen har kommet til dette stadiet ennå. :)

Emneord: barn og unge

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.