Hilsen fra en kjendishummer

Hummer

Aller mest går jeg rundt og føler meg som en godt likt hummer – altså en eksklusiv vare av prima kvalitet – litt som en kjendis.

Hallo fra nord!

Jeg tenkte å fortsette mitt prosjekt med å framsnakke kommunepsykologjobben, og denne gangen særlig det å jobbe i distriktet. Akkurat dette med distriktet ligger naturlig nok mitt hjerte nær ettersom jeg er født, oppvokst og har studert i Oslo.

34 år bodde jeg i verdens fineste lille storby før jeg prøvde noe helt nytt: Lofoten – Svolvær og Vågan kommune! For dem som er totalt blotta for kunnskaper om norsk geografi, er Lofoten den øyrekka på værkartet helt nord i Nordland fylke (Norges nest største fylke for øvrig). Det er 44 kommuner i Nordland – omkring 15 prosent av disse har kommunepsykolog.

Når jeg møter psykologkollegaer fra Oslo i ulike faglige eller sosiale fora, har jeg i de fem årene jeg har bodd her stadig blitt møtt med spørsmålet om det ikke er ensomt – å jobbe alene sånn i distriktet.

Jeg har også snakket med kollegaer som har sagt at det høres skikkelig hyggelig ut å jobbe som kommunepsykolog, men «jeg ville ikke takla å jobbe så aleine uten noen å drøfte med når man trenger det».

"

..av alle følelser jeg har hatt siden jeg begynte i jobben for fem år siden, har ikke ensomhet vært mest fremtredende

"

Det som er så rart, er at av alle følelser jeg har hatt siden jeg begynte i jobben for fem år siden så har ensomhet vært lite fremtredende. Nå vet jeg ikke om det er slik at definisjonen på ensomhet for en psykolog er å være eneste psykolog på jobben men for meg er det hvert fall ikke sånn. Jeg kan bli ensom av at folk ikke forstår mine faglige refleksjoner eller verdsetter min spisskompetanse, ikke skjønner hva jeg kan bidra med eller jobber for – DET er det sjelden jeg opplever i distriktet her.

Takknemlige pasienter

Aller mest går jeg rundt og føler meg som en godt likt hummer – altså en eksklusiv vare av prima kvalitet – litt som en kjendis. Fordi jeg representerer en kunnskap folk trenger og folk vil ha møter jeg mye takknemlighet. Folk syns det er helt topp når jeg kommer på et møte i barnehagen eller underviser om psykisk helse på ungdomsskolen. Kollegaene mine sier nesten daglig at de setter pris på kompetansen min. Pasientene er takknemlige for å få time.

Det er dårlig grobunn for ensomhet i det der.

"

Kollegaene mine sier nesten daglig at de setter pris på kompetansen min

"

I en arbeidssituasjon hvor man ikke sitter mitt i flokken sin (av andre terapeuter) blir man dessuten skikkelig god på å samhandle med andre og søke mot de fagfelleskapene som er. Og selv her på den ytterste nakne ø hvor jeg befinner meg, er det mange fagpersoner å koble seg på. For et par uker siden var jeg for eksempel i Bodø for å møte kommunepsykologkollegaer i Nordland.

Fly, ferger og bil

Tre av oss hadde fløyet for å dra på møte – Anita fra Meløy kommune hadde «bare» tatt to ferger og kjørt (i til sammen tre og en halv time) for å møtes. Dagen før var jeg på fagdag i Vesterålen (kjempekort reisevei - bare en ferge og biltur til sammen 1,5 timer) med ansatte fra regionale BUP, helsestasjoner, barnevern og foreleser fra Nederland. Stort faglig utbytte – gledelige gjensyn på tvers av fjorder og fjell.

Når Mari nå begynte som kommunepsykolog i nabokommunen (bare en time unna) inviterte jeg henne til å hospitere hos meg et par dager, sånn som Kathrine i Bodø gjorde med meg da jeg kom for fem år siden. Vi passer liksom litt ekstra på hverandre her i kommune(distrikts)Norge – og er rause med hverandre.  

Psykologstudent Helena Svedenborg vant Psykologforeningens skrivekonkurranse for psykologstudenter med blogginnlegget «Jeg har bare litt vondt i magen jeg» . Les det! Temaet for konkurransen var «Hva er din drøm som psykolog?».

Svedenborg skildrer dilemmaet mellom å være en realist og å være en drømmer som psykolog:

«Uroen i magen har lagt seg. Den har stilnet. Kanskje gått i dvale. Den er der fortsatt, men er ikke like plagsom. Kanskje er det fordi jeg har unnlatt å tenke på denne skrivekonkurransen. Ikke orket å tenke på min drøm som fremtidig psykolog. Funnet meg til rette med at ikke alle kan være brennende idealister, med skyhøye mål og drømmer. Noen realister må det da være i psykologbestanden også»… «Jeg var nok mer idealist før. I en alder av 25 år stusset jeg plutselig over hvor jeg ville og hva jeg ville. Og ikke minst, hva som var realistisk. I møte med temaet «Din drøm som psykolog», ble jeg bokstavelig talt stum. Hva skulle det være? Det var så mange som mente så mye om mangt. Hva skulle være min fanesak? Hvor skulle mitt glødende engasjement stamme fra».  

Drømmen om å hjelpe

Jeg vil komme med den djerve påstanden at våre kollegaer legene fortsatt er en yrkesgruppe hvor mange (flere enn oss?) har beholdt drømmeren i seg! Drømmen om å hjelpe – de har en gammel tradisjon med å reiser ut i distriktene på alle mulige utposter, og ut i verden til elendige forhold. I legestanden ansees det som tøft, beundringsverdig og djervt å reise ut dit ingen andre er - men ensomt?

Per Fugelli var i sin tid kommunelege på Røst (kommune her i Lofoten) og har gjort flere betraktninger rundt det givende livet og legegjerningen på det som virkelig ER den ytterste nøgne ø.

På Røst fant han gjerningen og flokken sin – og de bestod ikke av andre leger.

"

Jeg trenger mine kloke, gode kollegaer i BUP og VOP

"

Bent Høie inviterer i sin kronikk i siste utgave av Psykologtidsskriftet psykologer til å bli med på noe spennende med å velge å jobbe i kommunen. Der er jeg og Bent helt enige – men jeg må benytte anledningen til å minne han på at veien å gå er ikke å støvsuge spesialisthelsetjenesten for fagfolk (særlig ikke i distriktet) – jeg trenger dem også for ikke å føle meg ensom. Jeg trenger mine kloke, gode kollegaer i BUP og VOP for at det skal være spennende og ikke nervepirrende å jobbe i denne gjerningen.

Jeg inviterer...

Og jeg vil gå enda lenger enn Bent, og invitere dere kjære kollegaer til noe mer enn noe spennende. Jeg vil invitere Helena Svendborg og andre psykologstudenter som ikke har lyst til å velge bort idealisten for realisten til en mulighet til å følge drømmen om gjerningen – jeg inviterer til en vei ut av ensomheten! Og skal du først velge noe spennende så dra dit du virkelig kan være en kjendishummer. Dra til distriktet! 

Jeg avslutter med et dikt av Rolf Jacobsen som er skikkelig patriotisk til landsdelen jeg bor i – men jeg leser det også som en strålende metafor for å velge noe nytt – noe annerledes.

«Gå mot vinden kjære psykologkollega - du får rødere kinn»!

Nord

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel, sommernatten solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.