God psykisk helsehjelp er mer enn terapi

Sosioøkonomiske variabler, som boforhold og økonomiske levekår, er av særlig betydning for personers fysiske og psykiske helse, deres verdighet og mulighet for deltakelse i det sosiale liv. Vet vi nok om det, vi som organiserer hjelpetilbudet i psykisk helsevern?

Retten til den høyest oppnåelige fysiske og psykiske helsetilstand sees på av mange som en fundamental menneskerett som er uunnværlig for et individs evne til å utøve andre menneskerettigheter. Retten til helse er nedfelt i flere menneskerettighetsdokumenter, blant annet gjennom artikkel 12 i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og artikkel 24 i barnekonvensjonen. FNs komitè for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har utarbeidet en såkalt General Comment om retten til helse. Denne rettigheten innbefatter ikke bare tilfredsstillende helsetjenester, men også underliggende determinanter for helse som påvirker det enkelte menneskets livsvilkår. Dette fordrer et bredt sammensatt helsevern.

Hva sier forskningen?

Det er unødvendig å si det, men psykisk helse er mer enn riktig balanse av nevrotransmittere i hjernen og fravær av automatiske negative tanker. At det er en sammenheng mellom sosioøkonomiske faktorer og fysisk og psykisk helse er i dag godt dokumentert. Rapporten Bostedsløse i Norge 2005– en kartlegging anslo at det fantes 5500 bostedsløse i Norge, og at bostedsløshet er forbundet med helsetilstand – 60 prosent er rusavhengige, 38 prosent vurderes å ha en psykisk sykdom og 15 prosent har en somatisk sykdom eller fysisk funksjonshemming. Som de fleste sannsynligvis vil være kjent med fant SINTEFi sin Analyse av tvang i psykisk helsevern at 43 prosent av pasienter som er innlagt under tvunget psykisk helsevern ikke har egen bolig, og det antydes at bruk av tvang i psykisk helsevern er nært knyttet til bostedsløshet og fattigdomsproblematikk.

I undersøkelsen Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp i regi av Helsedirektoratet. rapporterte 45 prosent at de hadde en så dårlig fysisk helse at det gikk ut over evnen til å fungere i dagliglivet. 58 prosent rapporterte om psykiske plager. I

Levekårsundersøkelsen 2005 fant man at mottakere av trygd og sosialhjelp har omlag fire ganger så høy risiko for å oppleve betydelige psykiske helseplager sammenlignet med resten av befolkningen. I studien Mental disorder among refugees and the impact of persecution and exile: some findings from an out-patient population , som ble utførtblant 231 flyktninger som mottok hjelp ved tidligere Psykososialt senter for flyktninger i Oslo, fant man at arbeidsledighet var en særlig potent risikofaktor for angst og depresjon og total GAF-skåre. Mental Distress, Economic Hardship and Expectations of Life in Canada among Sudanese Newcomers viser at flyktninger som har økonomiske problemer i eksil, har tre til fire ganger så stor risiko for å oppleve søvnvansker, depresjon og påtrengende minner, sammenlignet med flyktninger som ikke har økonomiske vanskeligheter.

Et spørsmål om verdighet

Sosioøkonomiske variabler, som boforhold og økonomiske levekår, er altså av særlig betydning for personers fysiske og psykiske helse, deres verdighet og mulighet for deltakelse i det sosiale liv. Dessverre finnes det ennå lite kunnskap om kausalitet. Det finnes derimot noen prospektive og longitudinelle studier som antyder at sosiøkonomiske problemer fører til dårligere fysisk og psykisk helse. Men tentativt er det rimelig å anta at det finnes et gjensidig forhold, hvor sosiøkonomiske problemer kan føre til dårligere helsetilstand og dårlig helse kan i igjen føre til vanskeligere sosioøkonomiske forhold. Fra et psykologisk ståsted er det interessant å merke seg at det har vært spekulert om kognitive og emosjonelle faktorer medierer, i det minste delvis, sammenhengen sosioøkonomisk status og fysisk helse. Spørsmålet har vært tatt opp i rapporten Understanding the Association Between Socioeconomic Status and Physical Health: Do Negative Emotions Play a Role?

Denne kunnskapen bør ha konsekvenser for hvordan vi organiserer hjelpetilbudet i psykisk helsevern. Det er gjennomgående mange ulike yrkesgrupper som jobber innenfor feltet, men det virker likevel til å være lite preget av tverrfaglighet. Derimot kan det virke til at det, med noen få fundamentale unntak (diagnostisering, tvangsvedtak og medisinering), råder en alle-kan-gjøre-alt mentalitet i store deler av psykisk helsevern.

Behov for tverrfaglighet

Et tilfredsstillende tjenestetilbud i psykisk helsevern fordrer økt og reell tverrfaglighet. Vi må i større grad differensiere ulike yrkesgruppers arbeidsoppgaver. Det er lite fokus, om noe i det hele tatt, på arbeid med kontekstuelle og struktrulle problemer i grunn- og videreutdanningen av psykologer, leger og annet helsepersonell. Men heldigvis finnes sosialarbeiderne som er spesifikt utdannet for å ivareta nettopp slike aspekter.

Dessverre virker det som det er mer prestisjefylt for sosialarbeiderne å ta ”kliniske” etterutdanninger for å kunne jobbe psykoterapeutisk, enn å ivareta sosialfaglige problemstillinger. Relasjonelle og terapeutiske ferdigheter er viktig for alle som jobber med psykisk helse, og jeg argumenterer ikke for at sosialarbeidere ikke skal kunne ta videreutdanning og jobbe som terapeuter. Men de er den eneste faggruppen i psykisk helsevern med spisskompetanse på sosialfaglige problemstillinger og slik kunnskap er sårt tiltrengt.

Et helhetlig helsetilbud i psykisk helsevern ivaretar sosialfaglige problemstillinger på lik linje med medisinske, psykologiske og psykososiale aspekter.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.