Om å snakke om vold

Gutt med pappkasse over hodet

«Jeg er her fordi dere holder på å drepe hverandre, sa jeg. Og jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor.»

Den siste tiden har det vært flere reportasjer om vold og gjengkriminalitet blant ungdom. Kidsa går med gønnere og røyker hasj. NRK korrigerte riktignok tallene fra 100 gjenger, til 100 personer med gjengtilknytning, men likevel: Løsningen som presenteres er mer politi og strengere straffer. Fra mitt arbeid med ungdom med alvorlig atferdsproblematikk mener jeg at det siste disse guttene og jentene trenger er straff, isolasjon og en ytterligere opplevelse av utenforskap. Da har vi tapt – både individet og som samfunn.

To brødre som stadig prøver å drepe hverandre. De harde, trassige blikkene møter meg fra sofaen og bekreftet at jeg minst er hjelper nummer fem i rekka. Det gjør det ikke akkurat lettere å ha en samtale om vold.

"

De harde, trassige blikkene møter meg fra sofaen og bekreftet at jeg minst er hjelper nummer fem i rekka

"

Som behandlere må vi ofte håndtere temaer som ligger langt fra vår egen hverdag, og forholde oss til fenomener vi har vondt for å forstå. For meg var vold en av disse tingene.

Litt upraktisk siden jeg var fersk terapeut i Multisystemisk terapi (MST), et tiltak for familier med ungdom med alvorlige atferdsproblemer. Volden kom i mange varianter, fra foreldre mot barn, fra ungdom mot foreldre eller mellom søsken. Jeg hatet det.

En sårbar gutt 

Det skremte meg at F tok kvelertak på lillebroren til han besvimte. Og når saksbehandleren i barnevernstjenesten sa at slåssingen endte på legevakten med sting og bruddbehandling, og at lillebror truet både F og mor med kniv, knep jeg øynene sammen og spurte om det ikke var for høy risiko for et hjemmebasert tiltak..? «Tenk flytting til institusjon, atferd høy» skrek det i hodet. Men saksbehandleren ga meg også fortellingen om en sårbar gutt med en vanskelig oppvekst som opplevde avvisning og utestenging på de fleste arenaer.

– Skolen utviser ham for tredje gang nå, sa hun. – andre foreldre vil at han skal vekk. Jeg lovet meg selv at jeg i det minste skulle møte ham først.

I den trange leiligheten satt de altså, tenåringene som skulle hjelpes. Den ene med nesa i mobilen, den andre med hetta over hodet og blikket, isblått, rett i meg. Jeg tok sats, og det eneste jeg tenkte var at her har vi ingenting å tape, noen av oss. Alternativet jobbes ut på barnevernskontoret as we speak; søknad om langvarig plassering - Fylkesnemda neste.

I arbeidet mitt med brødrene laget vi planer for hvordan de skulle klare å deeskalere konflikt. Vi brukte Solfrid Raknes sin hjelpehånd, og vi snakket om toleransevindu og traumetriggere. Alle i familien hadde sin private «forlat situasjonen og vent»-plan som de skulle bruke i kriser.

Dem mot røkla

F fortalte et stykke ut i behandlingen at lillebror hadde ropt; «forlat situasjonen og vent!», og alle hadde brutt ut i latter. Jeg tror verktøyene bidro til å hjelpe familien med å få kontroll over voldsbruken. Men jeg tror det viktigste vi gjorde var å utforske hva som var bakenforliggende og opprettholdende faktorer til volden, gjøre det forståelig, gi det et språk. At vi kunne snakke åpent om hvorfor vold var en løsning. Hva som var positivt og funksjonelt ved å slå. Respekt. Brorens frykt, han skulle ikke trosse meg.

 

"

Det er aldri noen som har vært så jævli opptatt av å snakke om dette før

"

Og senere om hvordan pappa slo, uten foranledning, det ble verre om vi gråt, vi gjorde aldri noe galt når pappa var der, turte ikke. Det var også et annet berettiget sinne der, mot alle som sviktet i systemene rundt, et velferdssystem som sviktet moren deres, en skole som brukte utvisning, tap av friminutt, fotfølging og ignorering som tiltak for å håndtere guttene. Opplevelsen av å avvises på alle arenaer, det var dem mot røkla. Vi tømte hele sekken med bevisste og ubevisste grunner til å fortsette å slåss, og jeg spurte og spurte og spurte til F begynte å smile og sa; det er aldri noen som har vært så jævli opptatt av å snakke om dette før, de andre har vært mest sure, egentlig.

Jeg tror ikke de andre har vært så sure. Men jeg tror kanskje de har vært redde. Og det kan være kort mellom redd og sur. Man får et behov for å få saker og ting under kontroll. Jeg var usikker mange ganger i løpet av den første tiden. Går det egentlig an å skrive i en analyse at «det er lurt å slå, for da får jeg respekt fra andre». Tenk om jeg styrker oppfatningen deres om at vold er akseptabelt? Jeg svelget ferdig formulerte setninger om hvor skadelig det var det de holdt på med, hvor høy risikoen var for at F ville tilbringe det neste året på en institusjon. Selv om jeg aldri har hatt suksess med den strategien i andre sammenhenger, var stadig vekk trangen der til å snakke dem til fornuft. Men fra den gryende interessen de deltok i samtalen med, registrerte jeg at de følte seg sett, og det gjorde meg tryggere.

 

"

Har det vært bra å ha en voldelig pappa?

"

Om ikke annet hadde jeg en allianse, og det ble tydeligere både for meg, og dem, tror jeg, hvem som skjulte seg bak all aggresjonen. Ved slutten av samtalen spurte jeg guttene hvordan de så for seg å være far selv. Hva ville de for sine barn. Har det vært bra å ha en voldelig pappa? – på en måte, ja, svarte F. – på en annen måte ikke.

– Det vil jeg at dere tenker på til neste gang, sa jeg. Hvorfor det, og hvorfor ikke?

Møte i konfliktrådet

Et halvt år senere møtte jeg i konfliktrådet med F, en sak fra før jeg møtte ham. Jeg hadde ingen formell rolle, han ba meg bare delta som en slags moralsk støtte. Eller kanskje han var stolt over hva han skulle gjennomføre, og ville ha meg der som vitne til begivenhetene.

De to familiene på hver sin side av bordet, F nederst i kroken, overfor hans offer K, megleren ved enden og jeg som eneste tilskuer, nærmest døra ved siden av en politimann i uniform som skulle holde ro og orden. Han var absolutt aktuell. Når man samler to familier med både personlige og kulturelle feider som strekker generasjoner tilbake, er temperaturen høy fra første avvisende håndtrykk. Når den ene gutten har skadet den andre så hardt at bare tilfeldighetene sørget for at det ikke endte med drap, er lufta tett.

Det tålte megleren godt, og i dette rommet var jeg vitne til en tenåringsgutt som entret rommet med et tjukt skall av selvsikkerhet ble tvunget til å lytte til sitt offers historie. Om K sin mor, som trodde sønnen var død da hun løp bort til ham på fortauet, løftet det blødende hodet, at hun hadde blitt så preget av hendelsen at hun fortsatt var sykemeldt. Ks lillebror, som ikke turte gå til skolen lengre, av frykt for F og vennene hans. Om K, som hadde store konsentrasjonsvansker og må ta opp flere fag. F fikk også fortelle. Uten avbrytelser, og den tøffe tonen var borte. Det var en stille og skamfull gutt som satt der, og kjente på følgene av hva han hadde gjort.

Guttenes blikk

Hva som utløste den voldsomme krangelen mellom partene, har jeg glemt, men det som skjedde da foreldre og onkler stod lent mot hverandre og ropte og slo i bordet, kommer jeg alltid til å huske. Nederst i virvaret møtes plutselig guttenes blikk – de ser på de voksne og tilbake, F strekker hånden mot den andre og han tar den i mot – jeg kan høre at de sier; vi ordner opp i dette. Og de voksne stilner. Og jeg bare, fullstendig uforberedt, kjenner tårene strømme. F spør meg litt forundret i gangen etterpå, hva skjedde der, da? – jeg ble bare så rørt, svarer jeg. Dere løste jo hele floken, dere er jo fremtiden, dere to.

 

"

Fullstendig uforberedt, kjenner jeg tårene strømme

"

Disse erfaringene har dempet moralisten i meg i møtet med mennesker som utøver vold. Uansett hvor provoserende, vanskelig og ubehagelig det er å snakke om vold er det nettopp det vi må. Helt fritt for anklage, nysgjerrig og med enkelt språk.

Det betyr ikke at en voldsutøver skal slippe konsekvenser av handlingene hen har begått – det skal bare ikke komme i form av kjeft, utestenging eller straff. Med mindre det er aller siste utvei. For den beste måten å hjelpe noen fra å fortsette å bruke vold er å vekke følelsen av tilhørighet og forpliktelse overfor samfunnet rundt. Koble dem på igjen; hjelp dem å ta de andres perspektiv, erkjenne hva de har påført av skade, og få en mulighet til å gjøre opp. Men for å komme dit må de først få lov til å forstå seg selv, bytte ut skammen med selvmedfølelse og få hjelp til å prøve ut nye strategier. Bruke sinnet sitt konstruktivt. På den måten bygges fremtidens borgere.

Kommentarer

Emneord: barn og unge , vold

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.