Det vi vil skal være sant

Kvinne med rosa bind for øynene

Som den sterkeste i et forhold er det fort gjort å ikke se den andre. 

Der var han plutselig. Dukket ut av løvverket, skjøv forsiktig de hengende plantene unna og kom mot meg på stien. Ansiktet, brunt, furet og glatt, det grå skjegget, blikket som sveipet over hagen, gartnerens blikk, sjekket om alt var på stell. Jeg ble så opptatt av å oppføre meg upåfallende, at jeg trolig fremstod som alt annet. Flakket med øynene, hendene var på rare steder, og det som skulle være et smil og «good morning», ble mest en grimase og noe norskklingende mumling.

Slavemøte

Sånn skulle jeg altså oppføre meg i det tilfeldige møtet med en tidligere slave. Som en tosk. Etterpå kjente jeg på en dyp skam, som jeg med hodet kunne resonnere meg frem til var produkt av en stygg kollektiv skyldfølelse over noe hverken jeg eller min generasjon kan klandres for, men som føltes så sann at det ble nødvendig å finne mer ut av det. Noe guiden vår sa ringte fortsatt i ørene som en alarm; «de fleste valgte å bli boende her på plantasjen, også etter at de fikk friheten». «Fikk friheten», som om den var hans å gi.

Det forundret meg at guiden, i samme åndedrag som han beskrev de skrekkelige forholdende på plantasjen, ikke uten en viss stolthet, kunne fortelle at på akkurat denne plantasjen levde slavene under langt bedre forhold enn på bomullsfarmene. De hadde et system der de fikk utdelt arbeidsoppgaver som skulle gjøres i løpet av dagen, og når det var gjort kunne de fritt bruke tiden sin til fangst, fiske eller dyrke sin egen mark. Sannheten var, sluttet jeg, at slavene som 12 timer daglig stod med gjørme til livet og spadde amerikansk sump om til rismarker med hendene, side om side med alligatorer, slanger og andre lumske kryp, egentlig ikke hadde det så verst.  Kun 6 av 100 slaver levde til de var 60 år. Men livskvaliteten var i følge guiden vår, sterkt underdrevet. De valgte jo tross alt å bli.

Les også

Blind flekk

Hva er det som gjør at vi gang på gang trekker den feilslutningen at om noen blir værende i et begrensende, lite utviklende eller skadelig forhold betyr det at de er fornøyd med tingenes tilstand? For slaveeierne, som kun bodde på plantasjen i blomstringen, tidlig på året mens luften var sval, fargene klart rosa, rødt, hvitt, med duften av magnolia - tydeligere når det nærmet seg sommer, var dette et sted for rekreasjon og fest. De samlet sine nære og vippet knirkende i gyngestolen på verandaen med en kald drink. De gikk under store parasoller og nystrøkne klær, stiv bomull. På samme måte som vi gjør det i dag, tråkker rundt i gresset og skvetter når vi møter en av dem i hagen. 

"

De gikk under store parasoller og nystrøkne klær, stiv bomull

"

 

Slavenes tilstedeværelse må ha medført et ubehag for enkelte, for dem som la merke til de glisne hyttene, jordgulvet som ble til gjørme i regnet, tynningen i rekkene fra da de besøkte farmen året før. Er det egentlig rett å eie et annet menneske? Men kognitiv dissonans lar seg som kjent løse ved å finne en forklaring som trygger oss på at det er greit som det er.

De har det jo bedre her enn på nabofarmen. De ble jo. Selv om de «fikk» frihet. Slavedriftens konsekvenser for enkeltmenneskene ble en blind flekk hos de hvite, så gjenstridig at amerikanere jeg har snakket med, anser det som lett overdrevet det som skjedde den gangen. Og at de svarte snart må slutte å «dra rasekortet»  i en hver sammenheng, det medfører bare splittelse. Så blind at sørstatsflagget stadig blir heist i nattens mulm i Charleston, på ett og annet av byens offentlig bygg.

Skjevhet i makt

Jeg tenker på den menneskelige tendensen til å unngå å se dem vi utnytter for å kunne opprettholde vår egen komfort. De maktforhold vi alle utgjør den ene eller andre siden av, som begrenser og skader. Det er forresten en fin linje der, mellom å påpeke skjevhet i makt og utnevne den svakeste til et offer. Hvordan kan jeg snakke om det, egentlig?

Med min hvite middelklassebakgrunn, og klønete skvetting i hagen, er jeg like sugd opp i mitt eget perspektiv, min egen kulturelle referanseramme, og egne blinde flekker. For det er lett å se guidens manglende evne til perspektivtaking, under den kjekke capsen, garantert stemte Trump, alle fordommene mine som passer med alt han sier.

"

Hvor gode er vi til å se samene, au-pairene, flyktningen?

"

 

Men hvor gode er vi, til å se samene, au-pairene, flyktningen? Håndtverkeren som sover på et kjellergulv med ti andre menn? Hvor gode er vi til å se pasienten i stolen foran oss, og være bevisst den skjevhet som eksisterer mellom meg og henne. Sjekker vi ut hvordan det vi gjør påvirker den andre? Eller venter vi at hun vil si ifra om dette ikke er bra, i verste fall kan hun jo bare finne en annen behandler.

Gjøre sykere

En psykolog vil aldri eie et annet menneske, og heller ikke bruke den fysiske makten plantasjeeierne kunne utsette sine arbeidere for. Men mange opplever like fullt å legge livet sitt i en annens hender i det øyeblikket de entrer terapirommet. En ung jente skrev nylig i en blogg «du mener jeg er syk. Og du har rett, for du er psykolog». Vi kan hjelpe folk å bli friske, vi kan styrke dem i å mestre et vanskelig liv, vi kan gi håp. Men vi kan også gjøre mennesker sykere, mennesker som stoler på oss, som ikke ser noe alternativ, som opplever å miste taket i møtet med deg eller meg. Og vi må ikke tro at det vi gjør virker bare fordi pasienten fortsetter å møte til timen.

Kommentarer

Tvangspsykiatri må forbys, for å si det mildt

I verste fall begår også psykologer tvangspsykiatri eller overlater pasienten til andre som begår tvangspsykiatri. Tvangspsykiatri påfører oss mye mer elendighet enn psykologer og annet psykiatrisk personell forstår, for å si det mildt. Tvangspsykiatri må forbys, for å si det mildt.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.