Traumebevissthet gir helse

Scrabble.

Traumer kan med fordel være tema i helsepsykologisk virksomhet, ikke bare når pasienten kommer til samtale med bestilling om traumebehandling. 

”Jeg merket da jeg hilste på deg at du har færre fingre på høyre hånd,  har det med krigen å gjøre?” spurte jeg midtveis i samtalen.

”Nei”, svarte han, ”det skjedde etter jeg var kommet til Norge og bodde i asylmottaket”.

Han grep sjansen jeg bød han til å fortelle. Han hadde fått en infeksjon i hånden på en arbeidsplass, der jeg så for meg at HMS ikke var prioritert. Han gikk til legen den ene dagen, og fikk beskjed om å møte på sykehuset kl. 8 dagen etter for å operere. Han møtte som avtalt, timene gikk og ved lunsjtid neste dag spurte han en av sykepleierne om det snart var hans tur. Sykepleieren svarte at han ikke skulle operere likevel, men ha samtale med legene kl. 15. Da møtte han en rekke av hvitkledte og fikk beskjed om at amputasjon var nødvendig, og at de kunne gjøre det med en gang. Mannen beskrev følelsen av at den ti etasjer høye bygningen raste i hodet hans, og han dro hjem. Et par dager senere var han klar nok for den uunngåelige amputasjonen.

”Barna deres var ganske små, da dere flyktet”, sa jeg.

”Jeg har mareritt bare en gang i året nå”, sa han.

”Snakker du med noen om det?” spurte jeg.

”Litt med kona av og til”, sa han

”Hva med dem du møter i helsetjenesten?

”Nei”.

Smerter og fatigue (= følelse av trøtthet, kraftløshet og mangel på motivasjon) var de største plagene ved den kroniske sykdommen hans. Smertene i nakken, skuldrene og ryggen fikk han ikke bukt med.

”Ingen medisiner har hjulpet, men jeg skal prøve noen nye her”, konstaterte han.

”Du har jo mye å bære på skuldrene dine”, sa jeg, ”det kan være både en fysisk og en mental smerte”

”Ja”, sa han engasjert. ”Den mentale er verst”.

Modum Bad arrangerte nylig sitt årlige seminar. Denne gang med tittelen ”Traumebevissthet gir helse”.  Det minnet meg om betydningen av å kommunisere om traumer i helsepsykologisk virksomhet, ikke bare når pasienten kommer til samtale med bestilling om traumebehandling. Hvordan kan den som aldri får rom til disse temaene, tre inn i institusjonene med forventning om å få snakke om smerten i livet?

"

Hvordan kan den som aldri får rom til disse temaene, tre inn i institusjonene med forventning om å få snakke om smerten i livet?

"

Oppmerksomt til stede

Kliniske samtaler på rehabiliteringsinstitusjonen MS-Senteret i ”Hakadal” hører til i en større helhet. Pasientene kommer inn på gruppeinntak, noe som bidrar til en trygghet for mange. En følelse av å være i samme båt. De blir tatt i mot av personalet på velkomstmøter og får tidlig i oppholdet  individuelle samtaler med sykepleiere, fysioterapeuter og nevrolog.

Når psykologsamtalene finner sted, er det allerede investert mye i begynnelsen av kontakten mellom pasienten og senteret. Dette innebærer at første samtale der kan bli mer som andre samtale i for eksempel privatpraksis. Mannen som opplevde beskjeden om amputasjon som at hele blokka falt i hodet på han, hadde ikke en relasjon til legene som formidlet budskapet. Ei heller til sykehuset som institusjon. Slik han husker situasjonen, uten å klandre noen, ble han ganske alene i prosessen med å ta inn over seg innholdet i legenes konklusjon. I tillegg var ikke hjemmet hans like trygt som hjemmet han senere etablerte. Han beskrev asylmottaket i positive vendinger, men husker også at mange der var engstelige. Innenfor den rammen, skulle han ta vare på seg selv i dagene og nettene fram mot amputasjonen.

Gå til andre blogger om klinisk helsepsykologi.

Traumebevissthet hos helsepersonell innebærer at vi forholder oss aktivt til hele mennesket, er oppmerksomt til stede i de respektive møtene, blant annet med bevissthet om hva hver enkelt vi møter har med seg  av erfaringer. Å lese tilgjengelig journal og henvisningspapirer før det første møtet kan være en god investering. ”Selvsagt”, tenker du kanskje nå. Om litt kan vi begge stå i skvis mellom å lese journal vedrørende neste pasient eller skrive notat fra forrige samtale. Hva vi velger, får betydning for kommunikasjonen med neste pasient eller neste møte med den forrige. 

Kulen på albuen

Informasjon er ikke gitt, før den er forstått. Hadde jeg hatt tilgang til journalene fra fastlege og sykehus der vurderinger ble gjort, konklusjoner ble trukket og informasjon ble formidlet, kan det godt hende helsetjenesten har dokumentert at informasjon om mulig amputasjon ble gitt allerede av fastlege, at timene med venting på sykehuset inneholdt flere beskjeder om endring av planen og at teamet av leger ga informasjon på forståelig vis med empati og oppfølgingsspørsmål som for eksempel ”Hva tenker du om dette?” 

"

Kulen var der fortsatt, men angsten var ikke lenger en verkebyll på samme måte.

"

Det kan altså godt hende at informasjon var gitt mange ganger, men i situasjonen mannen var med ferske krigstraumer, til daglig omgitt av mange andre i tilsvarende situasjon, opplevde han i stor grad å bli overlatt til seg selv med alt fra forestående amputasjon og erfaring med bombing. Han er ikke så opptatt av akkurat dette i samtalen med meg, men gjentar flere ganger at det er så lite informasjon å få. Underforstått at han ikke føler seg tatt på alvor. I dag gjelder det kulen på albuen og dokumentasjon han har etterspurt gjentatte ganger fra NAV. Kanskje også NAV har dokumentert at informasjon er gitt, men mannens opplevelse av usikkerhet og venting er stadig sterk. Vi snakket litt om kulen. Jeg understreket at en lege må svare på det medisinske, men at vi kunne snakke om bekymringene hans.

”Man blir jo litt redd”, sa han.

”Du er kanskje redd for at det er kreft”, sa jeg

”Ja!”, sa han, med et blikk som formidlet ”takk”.

Kulen var der fortsatt, men angsten var ikke lenger en verkebyll på samme måte. Han sa han hadde spurt om vurdering av kulen i flere legebesøk, uten å oppleve å få svar. Det kan godt hende han spør om dette også neste gang han skal til legen, men jeg tror ikke han er like preget av bekymring i dagene frem til neste legebesøk. Det er også mulig å tenke seg at vi har satt en dør på gløtt for ergoterapeuten. Med litt lavere nivå av bekymring, kan det hende at det å snakke om meningsfulle aktiviteter i hverdagen oppleves noe mer relevant. Det gjenstår å se. Å dele gleder, eller å snakke om det som gir glede, kan gi dobbel glede. Å dele en sorg eller snakke om smerte, kan gjøre sorgen og smerten mindre.

Døra på gløtt

Systematisk arbeid basert på den biopsykososiale modellen er meningsfullt. Psykologarbeid i rehabiliteringsinstitusjon gir daglige muligheter for å bidra i kliniske møter med pasienter og regelmessige tverrfaglige drøftinger. Når vi lykkes, bygger den ene fagpersonens møte med pasienten på det forrige møtet pasienten hadde med en annen fagperson.

Å investere i begynnelsen av kontakten, å møte pasienten med empati og å gi informasjon på en måte som den kan bli forstått, er et ideal innenfor alle deler av helsetjenesten. Kanskje det var først etter mange år i et nytt land denne mannen kjente seg trygg nok og ble klar for å formidle hvor engstelig han egentlig var for kulen på albuen, hvor belastende smertene i ryggen og nakken virkelig var og hvor utmattet han faktisk føler seg.

Kanskje det først var nå han ga helsepersonell muligheten til å bidra, slik vi kunne på MS-Senteret. Først satte noen døra på gløtt for psykologen, ved å foreslå samtale som tiltak for pasienten, på en måte som pasienten kunne ta det i mot på. Som helsepsykolog fikk jeg enda mer kraft og mot etter seminaret til Modum Bad i Gamle Logen om ”Traumebevissthet gir helse”.

Om forfatteren

Kari Frank er spesialist i klinisk samfunnspsykologi og har tatt spesialistutdanning i klinisk arbeidspsykologi. Hun arbeider som helse- og sosialfaglig leder ved MS-Senteret ”Hakadal”.  Der har hun siden 2009 har hatt en klinisk psykologstilling. I tillegg har hun drevet privatpraksis i fem år. Tidligere har hun jobbet på helsestasjon og i PPT og vært seniorrådgiver i Helsedirektoratet bl.a. med saksansvar for psykologrekruttering til kommunene. Hun jobbet i flere år på Glittreklinikken med rehabilitering av lungesyke. Hun har sammen med nevropsykolog Kjersti Træland-Hanssen gitt ut selvhjelpsboken ”Du ser jo så godt ut! Kronisk sykdom bak fasaden” på forlaget Gyldendal Akademisk.

Kommentarer

Emneord: helsepsykologi , traumer , vold

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.