For snart fem år siden begynte jeg i en nyopprettet psykologstilling på Radiumhospitalet i Oslo. Stillingen hadde blitt til i et samarbeid mellom Oslo Universitetssykehus og Kreftforeningen, og var den første i Radiumhospitalets 78 år lange historie. Under omvisningen på avdelingen første arbeidsdag ble jeg fortalt at det allerede på midten av 90-tallet var satt ned et utvalg som konkluderte med at det var et skrikende behov for psykolog på sykehuset. Det skulle likevel ta nærmere 20 år før de gode intensjonene ble til virkelighet.

"

Pasienten hadde innsett at han kom til å dø og jobbet aktivt med å forsone seg med det.

"

Allerede den første uka kom det en ung pasient inn på mitt kontor. Han hadde en alvorlig kreftsykdom med svært dårlige prognoser. Pasienten hadde innsett at han kom til å dø og jobbet aktivt med å forsone seg med dette. Men til tross for dårlige fremtidsutsikter var det likevel ikke sykdommen han ønsket å snakke om. Etter den siste medisinske kontrollen hadde legen konkludert med at det ikke var noe mer å gjøre, og sendt ham hjem med formaning om å ”akseptere sin skjebne”. Selv om pasienten visste at han trolig ikke ville klare å fullføre mastergraden han var begynt på, og mest sannsynlig ville dø før hans første barn ble født, opprørte det han voldsomt at legen nærmest påla ham å akseptere dette. Han oppfattet det som et krav om å godta at livet ikke ble som han hadde håpet. Og var det en ting han aldri kom til å godta, var det at livet ville være over før han fylte 30, og at datteren skulle vokse opp uten en far.

Samtalen med legen

Pasienten døde kort tid etter, mot sin egen vilje og med et pålegg fra en lege som han aldri evnet å etterkomme. Jeg har i ettertid hatt flere samtaler med legen, som naturligvis bare ønsket å gi den unge gutten et godt råd. Likevel ble rådet gitt mot bedre vitende. Legen var rett og slett ikke klar over konsekvensen disse enkle ordene fikk for pasienten. Dette handler ikke om mangel på empati, men om mangel på kunnskap om denne guttens behov. Enten vi fyller rollen som pårørende, lege eller psykolog, er bevissthet rundt de ordene vi bruker i samtale med mennesker i sårbare faser av livet, ofte avgjørende for hvordan den enkelte håndterer sin sykdom. Noe av det viktigste vi som hjelpere derfor kan gjøre, er å legge til rette for et språk som styrker mestring, og ikke maktesløhet. Den gruppen jeg tror har størst forutsetning for å utgjøre en forskjell på dette området, er oss psykologer.

Gå til mer informasjon om klinisk helsepsykologi.

I takt med en rivende medisinsk utvikling har antall kreftoverlevere  økt kraftig de siste årene. I 2001 var det omlag 150 000 som levde med sykdommen i Norge (Kreftregisteret, 2014). På bare 11 år har dette tallet økt med over 50%. Dette skyldes både at antall diagnostiserte krefttilfeller har økt, men også at folk lever lenger med sykdommen. Ser vi tallene i et større historisk perspektiv har antall nye krefttilfeller årlig økt fra ca. 4000 i 1960 til om lag 30 000 i 2012. Økningen til tross, det gledelige er at stadig flere overlever sykdommen. På mange måter kan man si at kreft har gått fra å være en dødelig sykdom, til å bli en kronisk sykdom. På denne måten står vi naturlig overfor helt andre utfordringer i dag enn det vi gjorde bare for 10 år siden.

Overlates til seg selv

For det er ikke bare behandlingen av kreft som har blitt mer effektiv. Systemet rundt pasienten skal stadig effektiviseres. Dette ser vi blant annet i oversikten over antall sengeplasser og gjennomsnittlige liggedøgn på norske sykehus, som er drastisk redusert de senere årene. Flere skal behandles poliklinisk og færre skal oppholde seg i avdelingene. Der pasienten tidligere fikk tid til å bearbeide inntrykkene på sykehuset, overlates de nå i større grad til seg selv. De gode samtalene med sykepleierne på post, og de mange spørsmålene man jevnlig fikk besvart på legens daglige visitter, blir oftere byttet ut med effektivitet og tidlig hjemsending. Dette avstedkommer en rekke nye behov.

"

Der pasienten tidligere fikk tid til å bearbeide inntrykkene på sykehuset, overlates de nå i større grad til seg selv.

"

Det er derfor gledelig at Norsk psykologforening nå løfter dette fagfeltet frem i lyset. Våren 2013 ble det nedsatt et ad-hoc-utvalg i klinisk helsepsykolgi, hvor jeg sammen med en gruppe langt mer erfarne psykologer fikk gleden av å delta. Gruppen har møttes jevnlig gjennom de to siste årene, hvor arbeidet i mars i år kuliminerte i det som var den første nasjonale konferansen om klinisk helsepsykologi i Norge. Interessen for konferansen var formidabel og ble fulltegnet lang tid i forveien. Dette bekrefter ikke bare en bred interesse for feltet, men det sier også noe viktig om den utviklingen vi ser i helse-Norge.

Les om nasjonal allianse for helsepsykologi i somatikken.

Selvskreven yrkesgruppe

På min gamle arbeidsplass har psykologen nå blitt en selvskreven yrkesgruppe. Gledelig er det også at antall psykologer er tredoblet siden jeg begynte. Selv om tre psykologer på langt nær er nok, er økningen likevel et tegn på at yrkesgruppen er i ferd med å få rotfeste i somatikken. Etter å ha deltatt på konferansen, snakket med engasjerte kollegaer og overvært interessante foredrag med representanter fra flere spennende miljøer, er det ingen tvil om at kompetansen på klinisk helsepsykologi i Norge både er bred og svært solid. Nå gjenstår det bare at flere får vite om hva som beveger seg der ute. Det holder ikke at kunnskapen er høy, hvis de ulike miljøene ikke kommuniserer eller vet om hverandre. Jeg jobbet selv som klinisk helsepsykolog i tre år, uten å en gang vite at jeg var det. Det var først da jeg deltok på utvalgets første møte, hvor jeg ble spurt om hvor lenge jeg hadde jobbet som klinisk helsepsykolog, at jeg innså nettopp det – at jeg selv var en klinisk helsepsykolog. Denne bloggserien, Facebooksiden som nylig er opprettet og det videre arbeidet Psykologforeningen har lagt opp til omkring disse temaene, er derfor viktige bidrag for å gi dette fagfeltet det løftet det fortjener.

Tilbake til den unge pasienten jeg møtte i min første uke som psykolog på Radiumhospitalet. Jeg tror ikke nødvendigvis våre samtaler var avgjørende for hvordan han taklet sin sykdom. Men jeg vet at det hjalp ham å bli møtt med forståelse og refleksjon rundt det han fryktet mest. Og ikke minst var det viktig for ham å vite at noen hadde tid til å romme hans mange bekymringer. I den siste samtalen vi hadde før han døde takket ham meg for det han kalte for den ”verbale dødshjelpen”. For ham handlet våre samtaler om å finne frem til de rette ordene, slik at han kunne klare å gå inn i døden med styrke, og ikke bare redsel. Om det å gjøre de små språklige justeringene, slik at det var lettere å skape en struktur i det som han oppfattet som det komplette kaos. Og ikke minst; hjelp til å ta inn over seg det som var skjedd, slik at han kunne klare å omdefinere den tiden han hadde igjen fra «ventetid» til «levetid».

Se virkeligheten i øynene

De språklige synonymene for «aksept» er mange. I Norsk synonymordbok nevnes blant andre «anerkjenne», «klarere» og «tillate». Rent språklig er det liten forskjell på disse ordene. Men i praksis er forskjellen enorm. Jeg kunne se hvordan skuldrene til den unge mannen nærmest senket seg da jeg lanserte ordet «erkjenne» fremfor «aksept». Å erkjenne er å se virkeligheten som den er, uten å ta stilling til om du godtar den eller ikke. Om en likevel velger å akseptere, får være opp til den enkelte. Det er uansett ikke vår jobb som hjelpere å pålegge våre pasienter å gjøre noe vi selv kanskje ikke ville klart.

Stian Tobiassen Stian Tobiassen har erfaring som klinisk helsepsykolog fra Radiumhospitalet i Oslo. Der begynte han i 2010 i den første psykologstillingen i sykehusets historie. Han er i dag under spesialisering i klinisk voksenpsykologi, og jobber for tiden på Sørlandet Sykehus. Tobiassen ga i 2014 ut boken "Oppdrift - om sorg og vekst" på Aschehoug forlag. Boken er skrevet sammen med Ada Sofie Austegard, og omhandler blant annet de brutale barnedrapene i Baneheia i 2000. Tobiassen er medlem av utvalget i klinisk helsepsykologi og redaktør for helsepsykologibloggen.