Jeg så, men gjorde ingenting

Tape foran kvinnes munn

De siste ukenes mediedekning om mobbing har vært omfattende. Mange forteller egne mobbehistorier. Jeg var ikke av dem som ble mobbet eller mobbet selv. Jeg var en av dem som så på uten å gjøre noe for å stoppe det.

Forrige uke spilte vi inn en podcast for VG helg . Programleder Marte Spurkland inviterte UNICEFs Kristin Oudmayer, skuespiller Marte Engebrigtsen og meg til en samtale om blant annet mobbing. Innledningsvis snakket vi om hvor vi var på rangstigen som ungdom. Jeg tror jeg var i midten på ungdomsskolen, og muligens på toppen på videregående. Jeg hadde i alle fall en slags definisjonsmakt, hadde mange venner, og rakk ofte opp hånden i timen. Jeg var ikke den som sa noe stygt til noen, men jeg hadde venner som gjorde det.

Vondt i magen

Jeg husker at hvis noen av de kule gutta var spydige mot noen, så var jeg en av dem som fniste og så ned. Jeg husker at når en av dem vi ikke likte så godt nærmet seg oss som sto i ring i skolegården, så gjorde jeg ingenting for å åpne en plass. Jeg vet at jeg ikke mente noe vondt med det, men jeg får skikkelig vondt i magen av å tenke på det nå.  

Mye av debatten handler om skolenes unnfallenhet. Vi vet at mange skoler mangler systematikk i arbeidet med å forebygge mobbing, og har for dårlige rutiner hva gjelder å fange opp og følge opp både mobbeofre og mobbere. Det er kritikkverdig.

"

Slenger vi dritt ved middagsbordet, er vi dårlige forbilder for ungene våre.

"

 

Noe av debatten handler om at ungene speiler de voksnes atferd. Det er også viktig. Jeg har hatt familiesamtaler og hørt foreldre si de styggeste ting om naboer, lærere og folk de ikke liker. Slenger vi dritt ved middagsbordet er vi dårlige forbilder for ungene våre.

Men selv om mobbing er de voksnes ansvar, mener jeg også det må være lov snakke om barns ansvar, i alle fall ungdommers. Det må være lov å snakke om den største gruppen: de som verken mobber eller blir mobbet, men som er som jeg var. En av de som ikke var direkte slem, men som så at andre var det, eller som stilltiende deltok selv.

Lærer Bjørndals metode

Mange kjenner tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, nå kommentator i Aftenposten, Trine Eilertsens historie fra 2011 om lærer Bjørndals metode . Læreren som for 30 år siden kalte sammen de kuleste og mest populære elevene, sa til dem at han forventet mer av dem enn av de andre elevene, og at han ønsket at de skulle ta ansvar for å få slutt på mobbingen. At de skulle de mobberne kutte ut. Lærer Bjørndal var et geni, mener noen. Han drev med skampåføring av uskyldige, mener andre.

Forrige uke skrev rektor Bjørn Bolstad ved Ringstabekk skole i Bærum en fiktiv 2016-utgave av denne 30 år gamle historien . Hva hadde skjedd med lærer Bjørndal i dag? Bolstad skildrer at rektor sannsynligvis hadde fått opphissede telefoner fra foreldre som hadde minnet han på opplæringslovens §9a som sier at det er skolens ansvar å sørge for et godt psykososialt skolemiljø, og at det er rektors plikt å følge opp dette. Foreldrene ville hevdet at det ikke er deres barns oppgave å stanse andres barns mobbing av andres barn.

Jeg synes dette er veldig interessant. For på den ene siden er det åpenbart at skolene skal ta mobbing alvorlig, særlig med tanke på hvor alvorlige konsekvenser mobbing har både for enkeltindividet og samfunnet. På den annen side må ikke ansvarliggjøringen av offentlige instanser gå på bekostning av individets medansvar. Er det riktig som rektor Bolstad skriver; har vi et samfunn der individets rettigheter ofte vektlegges sterkere enn individuelle eller kollektive plikter?

Individuell og kollektiv plikt

På skolen min tror jeg de populære elevene var like populære blant lærerne som blant elevene. Det var det en slags delt makt mellom de godt likte elevene og og lærerne.

"

Det var de populære som ble beskyttet.

"

Jeg er helt sikker på at når de populære elevene slang med leppa, så lærene mer gjennom fingrene enn hvis mindre populære elevene gjorde det samme. Grunnfag i sosialpsykologi. Jeg er ganske sikker på at de elevene jeg husker at ble mobbet, ikke ble beskyttet av lærerne. Det var de populære som ble beskyttet. Muligens utilsiktet, men likevel.

Bør elever som ikke mobber til en viss grad ansvarliggjøres? Ja, som en del av den individuelle og kollektive plikt. Jeg heier på lærer Bjørndals metode som et supplement til systematisk arbeid på skoler, og større involvering av foreldre. Mobbing er et samfunnsproblem. Jeg har dårlig samvittighet for det jeg ikke gjorde på videregående, og det skulle bare mangle. Litt skyldfølelse skader ikke. Jeg er mer inkluderende nå enn jeg var før.

Kommentarer

De stilltiende foreldrene

Takk for et godt og velskrevet innlegg. I dette bildet hører det også med foreldre som enten ønsker at barna skal innta en lederrolle og ekskludere andre som ikke skal være med, eller som stilltiende er lettet over at barna deres er med i den gjengen som mobber og utestenger andre. Mellom foreldre til barn som mobber og fryser ut, er det ofte et sosialt samhold og stilltiende aksept av det barna gjør som godt vennskap dem i mellom. Dette gjør slike situasjoner ugjennomtrengelige for samtale om det som egentlig skjer mellom barna, og forsøk på samtale blir bare mer ydmykende for barna og familiene som fryses ut. Positive lederskikkelser blant barna i skolen som tar ansvar kan være en mulighet, men slike lederskikkelser blir det færre og færre av når bøllene blir idealet som aktivt eller stilltiende fremelskes av foreldrene til de aksepterte i klassen. De stilltiende foreldrene som lettet ser at deres barn går klar av utfrysingen må tørre å engasjere seg og snakke med foreldrene til bøllene. Dette er nesten umulig for de som fryses ut å gjøre alene.

Emneord: barn og unge

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.