En passe god forelder

Liten jente på huske.

Det holder å være passe gode foreldre. Vi trenger ikke å være perfekte.

På en foreldreblogg som reklamerer med at den er «garantert fri for kakeoppskrifter og interiørtips» skriver bloggeren CasaKaos  om tegn på at man er erfaren forelder: Vi dropper å være så strenge med oss selv. Vi vet at vi ikke trenger å se på barna hver gang de sier «se på meg!». Vi får ikke lenger dårlig samvittighet hvis vi sjekker Facebook i ny og ne på lekeplassen. Vi slutter å google barnas sykdommer. Vi velger våre kamper; noen ganger fungerer bilvinduet utmerket som dør. Vi vet at det ikke er krise hvis barna spiser for mye makaroni og ketsjup i perioder, de får i seg det de trenger av næringsstoffer på litt lengre sikt.

Invaderende ekspertise

Bloggeren beskriver noe mange foreldre etter noen års erfaring kan leve med: Det holder å være passe god. Vi trenger ikke å være perfekte. Donald Winnicotts begrep «good enough parenting» er viktig i denne sammenhengen. For 42 år siden skrev Winnicott at han var bekymret for at den vanlige mor og far var truet av en stadig mer invaderende ekspertise som ville optimalisere foreldrerollen.

Det ser ikke ut som at ekspertene fulgte hans råd om å kjenne sin besøkelsestid. Aldri har det vært flere eksperter og foreldreveiledningsprogrammer som nå. I 2010 skrev Madsen og Høstmælingen i et debattinnlegg i Aftenposten -  Ekspertene må tøyles  - at en undersøkelse viser at 7 av 10 foreldre er usikre på foreldrerollen, og at alle ekspertrådene kan bidra til å øke denne usikkerheten. Og i 2014 skrev professor Lars Smith  en svært interessant artikkel  som både belyser foreldres intuitive omsorgsatferd som utgangspunkt for veiledning, og åpner for at en mulig slagside kan være at veiledning til foreldre som ikke trenger det kan forstyrre det intuitive.

Det rulles ut foreldreveiledningsprogrammer i stor skala, og mange har vist god effekt. PMTO, De utrolige årene, ICDP, mindfullnesskurs, Circle of security. Vi finner tilbudene i hele Norge, både på helsestasjonen, i PPT, i barnevernet og i spesialisthelsetjenesten. I tillegg har vi utallige ekspertspalter i aviser, ukeblader og tidsskrifter. Psykologer er naturlige og selvsagte bidragsytere på mange arenaer. Det er umulig ikke å få med seg råd om hva som antakelig er det beste for barn, og nettet flommer over av diskusjonsfora med foreldre som søker gode råd.

Slagside

Det gode med universelle tiltak er at de også treffer selekterte grupper som trenger råd og veiledning for å komme tilbake på rett spor. Men slagsiden kan blant annet være for høy selvbevissthet hos foreldre som ikke trenger det. Et av Smiths poeng er at den intuitive respons hos adekvate foreldre går så raskt at man ikke er den bevisst, og kanskje kan den økte bevisstheten rundt det man gjør senke den naturlige reaksjonshastigheten. Smith artikkel har skapt debatt i forskermiljøene, og hans hypoteser bør definitivt testes.

For kan veiledning til «gode nok» foreldre være uheldig? Hva skjer når vi bruker teori og metoder som vi vet fungerer for de som strever, og tilbyr dem til «alle»? Når veileder vi for mye, og heller burde bedt foreldrene å ta en kaffe med et par venninner og diskutere barneoppdragelse med dem? Hva skjer hvis myndighetene - med de beste intensjoner - gjør det obligatorisk med foreldreveiledningsprogram for alle på helsestasjonen? Hvilket forskningsgrunnlag har vi i så fall å vise til når vi skal gi råd til myndighetene i disse spørsmålene?

Foreldreveiledning over alt?

Selv har jeg delte meninger om dette. Jeg mener at psykologien bør gjøres tilgjengelig for så mange som mulig, men er redd for at det beste blir det godes fiende. For et par tiår siden var det to bøker om barneoppdragelse i butikkene, nå er det tusenvis, men foreldre har ikke blitt tryggere på rollen sin. Jeg vil ikke at psykologer skal holde kortene til brystet, jeg vil at vi skal dele psykologien, men ikke hvis folk blir usikre på om de er gode nok som de er. Jeg har tro på at universelle tiltak er riktig og viktig, men jeg savner en bredere debatt om eventuelle slagsider.

På hver sin måte er bloggeren ovenfor, Winnicott, Madsen, Høstmælingen og Smith stemmer inn i denne debatten. La oss diskutere mer! Skal for eksempel foreldreveiledningsprogrammer innføres på alle helsestasjoner, og hva er fordeler og slagsider ved dette? Selv skal jeg skrive spesialistoppgave om «Circle of security for alle» sammen med kollega Ingrid Kjærnes, og håper at det kan være med å bidra i debatten. 

Kommentarer

En passe god forelder

Ytterst interessant og høyaktuelt tema å ta opp - takk for det!
Jeg selv er 'gammel' småbarnsmor til en jente på 2 år, har opprinnelig utdanning innen pedagogikk og er nå psykolog (og jobber med ungdommer, som oftest har hatt en trøbbelte oppvekst)... vel resepten på en overtenkende mor ;)
Men jeg har lyst å vri litt på perspektivet her:
Jeg tror ikke problemet - eller løsningen - her, finnes innen diskusjonen hvorvidt vi i dag bombarderes med for mye informasjon, og hvorvidt vi bør gjøre informasjon tilgjengelig eller 'skjerme' folk. Vi lever i dag i informasjonssamfunnet (om vi spør våre gode kolleger sosiologene og filosofene) og det er vel et vilkår ift. alt i dag; vi har tilgjengelig informasjon i overflod... Jeg tror løsningen finnes i å lære oss å forholde oss til å leve i nettopp en slik tidsalder; m.a.o. får vi nok heller lære oss, som enkeltindivider, å kjenne etter hva som er rett for oss og ta valg etter det!
Så i stedet for som psykologer å bruke vår energi på å vurdere hvorvidt vi bør blande oss opp i hele 'paranting' temaet eller ikke, da finner jeg det høyaktuelt at vi som faggruppe gir fokuset et vri til også å handle om akkurat det å ta beviste foreldervalg, som er 'passe' for oss. Det, ser jeg for meg, vil også sette fokus på psykologiske tema som selvfølelse (eller selvværd, som det så fint sies på dansk), selvtillit og mye annet, vi som faggruppe vet noe om :)
- og da til slutt; egentlig tror jeg ikke usikkerheten hos folk i dag ift. forelderrollen kommer av for mye informasjon, men snarere er grunnen, at vi i dag lever i små-familier; vi er ikke lenger selv del av en større søskenflokk og har ikke vært med å oppdra mindre søsken lenger fx. og er derfor ganske 'blanke ark' når vi selv blir foreldre - men det er jo en helt annen diskusjon ;)

Håper fler vil bidra med kommentarer til dette viktige tema!

Camilla Pedersen

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.