Ydmykt redde verden

Hånd med jordklode. Foto: YAY Micro

Jeg er stolt og glad over å være medlem i en forening som setter seg hårete mål og har store ambisjoner. Da landsmøtet vedtok ”Forebygging for barn og unge” som nytt hovedsatsningsområde, tenkte jeg at dette både er nytenkende og modig. 

For når det understrekes at Folkehelseinstituttets definisjon av forebygging skal legges til grunn, betyr det at man ønsker å dreie fokuset fra prevalensnivå (allerede eksisterende forekomst) til insidensnivå, hindre nye tilfeller av psykiske vansker. Dette kommer til å kreve mye av oss.

Bare så det er sagt: Jeg kjenner ingen som mener at vi ikke skal drive behandling. Uansett hvor hardt vi prøvde, så ville det aldri være mulig å forebygge alle psykiske lidelser. Og uansett hvor mye vi behandler, så vil behovet aldri bli dekket. Så selvsagt skal vi behandle. Mye, lite, ofte, lenge, kort. Behandling virker. Det vet vi. Så en polarisert debatt mellom forebygging og behandling trenger vi ikke, synes jeg. Selvsagt skal vi gjøre begge deler.

Påvirkningsfaktorer

Men vi vet altså at behandling ikke har noen effekt på folkehelsen, så for å imøtekomme samfunnets behov må vi øke fokuset på forebyggende arbeid. Det kan være greit å minne seg selv om at helsen ikke først og fremst produseres i helsesektoren, men der folk lever sine liv. På landsmøtet viste presidenten i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard, helsemodellen til Whitehead og Dahlgren, som illustrerer nivåer av påvirkningsfaktorer som spiller inn på helsen vår.

Påvirkningsfaktorene strekker seg fra generelle samfunnsforhold til egenskaper ved enkeltmennesker: Fra økonomi, miljøbetingelser og politisk styresett, via levekår, arbeidsforhold og sosial kapital, til individuelle levevaner og helseatferd, som igjen er formet av genetikk, beskyttelsesfaktorer og sårbarhet.

Les også: Forebygging, sa du? Kan psykologer det da?

Trå varsomt

Hvis vi som psykologer skal inn på meso- og makronivåer for å påvirke helsedeterminantene, bør vi trå varsomt frem. De fleste av disse arenaene er utenfor helsesektoren. Og med en gang man tråkker inn på andres bed våkner profesjonskampen. Alle fags eksistensgrunnlag rokkes ved når andre mener noe om dem. Så hvis vi virkelig vil ut og redde verden, så må vi gjøre det med en stor grad av ydmykhet for de andre som allerede driver med forebygging. Og da må vi sette oss litt inn i hva de andre er opptatt av å få til.

Hva er egentlig de fagetiske retningslinjene og visjonene til sykepleierne, vernepleierne, sosionomene og pedagogene? Hva er det vi som psykologer mener at vi kan bidra med, og hvordan kan vi best utfylle de andre faggruppene?

Gode eksempler

Dernest trenger vi de gode eksemplene, og det trenger vi hjelp til å samle inn! Jeg ønsker meg en skikkelig dugnad, hvor både psykologer og alle andre yrkesgrupper som driver forebyggende arbeid kommer med eksempler på hvordan man gjør det.

Vi trenger ikke eksempler på tidlig intervensjonsarbeid, det har vi masse av. Men hva gjøres på selektert og universelt nivå? Hvem driver arbeid i risikogrupper? Hvem jobber med tiltak som treffer alle? Hvordan måler dere effekten av det dere gjør? Er det noen som driver systematisk med brukertilbakemeldinger, og hvordan gjør dere dette? Er det noen som har gode eksempler på tverrfaglig samarbeid hvor profesjonene utfyller heller enn konkurrerer med hverandre? Er det noen av dere som fokuserer på belastningene i samfunnet, og ikke bare på hvordan vi mennesker håndterer belastningene?

Noen har allerede bidratt med dette arbeidet, tusen takk! Nå håper jeg at dere andre også kan la dere inspirere, så vi kan fylle ut listen med gode eksempler til etterfølgelse.

Bli med på dugnad!

Kommentarer

Ydmykt redde verden

Hei,

det med forebyggende arbeid er alltid interessant. All den tid Norsk psykologforening i praksis definerer en psykolog som en person som virker som terapeut i det offfentlige helsevesenet, ønsker jeg at noe av den ovenfor omtalte ydmykheten kanskje kan rettes mot ei generelt oversett gruppe psykologer som *utelukkende* arbeider forebyggende:


Organisasjonspsykologene.

Ydmykt redde verden

Dette er et interessant innspill, organisasjonspsykologene glemmes ofte!

Jeg vil gjerne at du utdyper dine tanker om dette, Rolf M.B. Lindgren, hvis du har tid?

Jeg har lenge tenkt at selv om det finnes mange ulike org. psykologer, så tror jeg ofte at org. psykologenes motiver blir stilt spørsmåltegn ved. Jeg har selv en bijob i organisasjoner utenfor helsesektoren, og har i mange år jobbet med lederutvikling og kommunikasjonsferdigheter. Dette er det ikke ofte jeg snakker om, for jeg blir så fort "uglesett" av klinikerne, og gidder ikke helt ta diskusjonen. Muligens feigt av meg, når jeg tenker etter. Det virker som om mange tror at hvis man feks jobber i næringslivet, så jobber man utelukkende med å gjøre folk i stand til å håndtere belastninger de ikke burde tålt, feks ved stressmestringskurs, og at man dermed er umoralsk og hjelper kapitalistene til å tjene mer penger. Sånn sett blir det fort en idologisk diskusjon. Jeg sier ikke med dette at å være motivert av penger er umoralsk, jeg sier at det er mange ulike motiver som ligger til grunn i arbeidet. Blant annet er det mye god forebygging med å gjøre ledere i stand til bedre å ivareta sine ansatte, og ved bevisstgjøring av fordeler og ulemper ved en gitt organisasjonskultur. Jeg har feks sett direkte resultater på nedgang i sykefraværet.

Mulig jeg tar feil her, men synes ikke jeg kan huske så mange organisasjonspsykologer som snakker om viktigheten av sitt forebyggende arbeid? Det er jo sikkert like mange forskjellige organisasjonspsykologer som det er terapeuter? Kanskje det finnes ulike "retninger" innenfor organisasjonspsykologer også; hva er feks de faglige diskusjonene mellom organisasjonspykologer? Kan du skrive litt om dette?

Ydmykt redde verden

Hei, interesant innspill! Dette fikk vi lyst til å komme i møte.

Spesialister i kllinisk pedagogikk er en faggruppe som psykologer kan ha god nytte av å samarbeide med for å kunne nærme seg de ”hårete” målene som nå er satt av foreningen! Vår profesjon har spesiell kompetanse i å drive arenafleksibel tenkning. Pedagogikk som vitenskapsgren er jo nettopp basert på kunnskap om hvordan lek, læring og utviklingsprosesser fremmes og hemmes på system, gruppe og individnivå. Profesjonen vår har særlig kompetanse på hvordan barnehage, skole og utdanningsløp er knyttet til psykisk helse, på en måte som både kanaliseres i behandlingsarbeid, men også i det forebyggende folkehelsearbeidet.

Kort presentasjon av oss: Spesialister i klinisk pedagogikk har masterutdanning i pedagogikk/ spesialpedagogikk med påfølgende spesialistutdanning i barn og unges psykiske helse i regi av RBUP. Vi innehar breddeforståelse, kompetanse knyttet til arbeid på tvers av sektorer og enheter, og kompetanse og erfaring med utredningsarbeid, veiledningsarbeid, og terapeutisk arbeid fra ulike deler av helsetjenesten.

Spesialister i klinisk pedagogikk er en faggruppe som er forankret i en normalforståelse av utvikling, og hvor skjevutvikling og symptomutvikling innebærer å integrere både biologiske, psykologiske, sosiale og pedagogiske forhold. Profesjonen arbeider i hovedsak i spesialisthelsetjenesten for barn og unge (BUP). Imidlertid rekrutteres stadig flere til kommunal sektor.

Samhandlingsreformen sender ut klare politiske signaler om betydningen av å forebygge uheldig utvikling hos barn og unge. Et eksempel på en av våre store folkehelseutfordringer er hvordan barn og unge strever i møte med skolesystemet. Disse har økt risiko for å utvikle psykiske helseproblemer, falle ut av skoleløpet og senere bli mottakere av ulike trygdeytelser og forbli kronifiserte pasienter både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Den tradisjonelle medisinskfaglige behandlingsmodellen har vist seg for smal og lite tilpasset møte med slike helseutfordringer.

Skal man lykkes med å drive mer folkehelseorientert arbeid og bruke barnehager og skoler som arenaer for bedre psykisk helse, kan man ikke utelukkende satse på diagnostisk- og individorientert kompetanse. Man kan heller ikke, slik vi ser det, satse utelukkende på flere psykologer. Men satser vi i stedet på mer omfattende samarbeid mellom psykologer og faggrupper som vår som ”kan” arenaene hvor barn og unge befinner seg, kan vi sammen lykkes i målet om å hjelpe flere, på et langt tidligere tidspunkt.

Så ja-takk, vi tar så gjerne i mot flere psykologer og stiller oss mer enn gjerne til rådighet som samarbeidspartnere, veiledere og brobyggere i møtet med barnehager og skoler!



Ydmykt redde verden

Så inspirerende! Tusen takk for innspill, Liv Mette Strømme! Likte det du skriver om arenafleksibelt arbeid, et nyttig begrep som intuitivt ga mye mening. Og med tanke på at helse og det levde liv i barnehage og skoler henger så tett sammen, så er det åpenbart at her må det mange kluter til for å lykkes. Fikk ideer til mange til spennende samarbeidsprosjekter, så dette skal jeg ta med meg videre. Igjen, takk for innspill, det var nettopp dette jeg ønsket meg med innlegget.

Ydmykt redde verden

Jeg blir litt oppgitt, kanskje, over at organisasjonspsykologer blir sett på som klinikere som jobber i organisasjoner.

Mange av oss driver ikke med stressmestring. Vi jobber som prosjekteldere, vi designer organisasjoner, vi jobber med organisasjonskultur, eller vi jobber med seleksjon ved ansettelser. Eller med flysikkerhet, eller med design av kontrollpaneler.

Alt dette *kan* dreie seg om å lage arbeidsplasser hvor folk blir utnyttet til siste trevl. Det dreier seg normalt om å få så mye som mulig ut av folk innenfor rammer som folk kan trives og vokse i. Vi kan ha ganske stor innflytelse på hva vi gjør.

Men i den grad vi jobber direkte en til en med mennesker i organisasjoner: Vi hjelper da folk til å bli flinkere til å si fra til sjefen at nå er det nok. Vi hjelper sjefer å skjønne når det er nok.

At vi ikke pleier å kalle dette for å jobbe forebyggende behøver ikke bety annet enn at det ikke er et ord vi pleier å bruke. Vi jobber med å skape resultater, men at det innebærer jo at vi jobber med å redusere antall klienter. Altså at vi jobber forebyggende.

Hvis ikke *forebyggende* betyr noe helt spesielt for kliniske psykologer, som å gjøre en siste innsats før innleggelse, så er det ingen tvil om at organisasjonspsykologisk arbeid er forebyggende arbeid.

Ydmykt redde verden

Takk for utdypende kommentarer, Rolf!
Tar det med meg videre, nyttig påmminning om variasjon i psykologers arbeisoppgaver.

Ydmykt redde verden

Takk for svar på innspillet, Heidi S. Tessand! Hyggelig at vi kan inspirere hverandre, det er lovende for et godt framtidig samarbeid! Vi ser fram til det!!

Ydmykt redde verden

Dette med ydmykhet interesserer meg.
Tenker for eksempel: Hvor mye bør psykologutdanningen omfatte?
Skal psykologen være som poteten, altså kunne brukes til alt?
Hvordan tenker man seg at andre profesjoner bør/skal definere hva en psykolog står for?
Kan noen gi en god beskrivelse av hva psykologisk lavterskeltilbud egentlig består i?
Er hybris en reell fare også for psykologer?


Ydmykt redde verden

Du stiller viktige spørsmål, Ronald, og jeg er selv usikker på hva jeg tenker om dette.
Vi har de beste forutsetninger for å hjelpe våre beslutningstakere til at ta gode avgjørelser på hvordan forebygge psykiske vansker, fordi vi kan mye om psykologi. Jeg mener derfor at vi bør streve etter å bli gode og tydelige kunnskapsleverandører. Men hvor mange arenaer vi skal inn på, hvor mye "potet" vi skal være, hvor mye vi skal mene, og hvor gode vi er på det, er jeg usikker på. Det er derfor vi må gå noen runder for å å se på hva fokusområdene våre skal være, spisse oss inn på det som er spesifikt psykologfaglig, slik at vi faktisk sikrer at kvaliteten på det vi skal bidra med blir god. Litt av alt kan fort bli dårlig arbeid.

Samtidig må vi passe på at det beste ikke blir det godes fiende. Vi kan mer om psykologi enn de fleste andre, så dette må vi tørre å gå inn i.

Når det gjelder hva et godt lavterskeltilbud er, tror jeg det er mange svar. Helsedirektoratet har jo en definisjon, men ikke alle jobber etter dette. Lett tilgjengelighet, raskt igangsetting av hjelp, rask definiering av hvor skoen trykker og lite henvisningsrutiner er vel noe av nøkkelen. Jeg opplever vel spørsmålet ditt mer som en retorisk refleksjon, men mener at hvis vi skal utvikle lavterskeltibudene, så trenger vi en klargjøring på målgruppe og effekt av tiltak.

Emneord: forebygging

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.