Sinte brukere, matte hjelpere

To personer kommuniserer med bokstelefon. Foto: YAY Micro

Jeg har nølt med å publisere denne teksten, fordi jeg er redd å bli tolket som en sutrete hjelper. Som om det er hjelperne som er ofrene. Jeg er også redd for å få kjeft av folk der ute. Altså brukerne. Eller klientene? Pasientene? Uansett hva man kaller mennesker som strever og trenger hjelp, så kan det oppleves feil.

Forståelig nok, for ingen liker å bli fremstilt som objekter. Som om det er dem og oss.

Jeg er oppriktig opptatt av å høre på og involvere brukerne, også barn og ungdom, og har skrevet to tekster her på bloggen med brukermedvirkning som tema. ( Hele mennesker og Proffe brukerstemmer ). Den enkleste måten å komme i dialog med mange brukere av helsevesenet på, er sosiale medier. Jeg følger med på Twitter, Facebook, i blogger, nettavisenes kommentarfelt og ulike brukerorganisasjoners gjøren og laden på nettet. Brukerstemmene har ofte imponerende kunnskap om psykisk helse.

De brenner for temaer som selvmord, mobbing, bruk av tvang, manglende brukermedvirkning, alternative behandlingsmetoder, traumer, og krenkelser i psykisk helsevern og skolesystemet. De har beundringsverdige mengder av pågangsmot og utholdenhet, og bruker mye tid på å fronte disse viktige sakene. I tillegg har de en ting felles: De er forbanna.  

De sinte snakker

Mental Helse Ungdoms leder, Adrian Lorentsson, sa til meg: ”Du vet da vel, Heidi, det er ingen som melder seg inn i en brukerorganisasjon eller skriver på sosiale medier hvis de er fornøyde med hjelpa de har fått i helsevesenet. Det er bare de som er sinna som snakker.”

Det kjenner jeg igjen. Jeg føler meg ofte maktesløs hvis jeg har fulgt diskusjoner på sosiale medier. Ofte kvier jeg meg for å gå inn i dem. Jeg vil ikke tråkke noen på tærne, og jeg vet ikke hva jeg kan igangsette av følelser. Tenk hvis jeg velger feil ord eller sier noe som oppleves sårende? Jeg kan ikke ta ansvar for andres reaksjoner, men jeg kan heller ikke ta imot hvis de faller. Mange har forferdelige historier og er påført så mye smerte i livet, at det er et under at de lever. Og da blir jeg redd for å støte.

Trekker seg fra diskusjoner

Samtidig ønsker jeg en ærlig debatt, og jeg er ikke alltid enig med brukerne. Mye oppleves som urettferdig kritikk, og det skytes med svært skarpe skudd. Jeg ønsker ikke at debatten skal handle om hjelpere, det er altså ikke vi som er hovedpersonene, men ofte får hjelpere grisekjeft på sosiale medier. Vi blir beskrevet som arrogante, hovmodige, maktsyke, ignorante, dømmende, slemme, uempatiske og potensielt farlige. Flere ganger har jeg sett kollegaer trekke seg i diskusjoner, si ”nei, nei, det var ikke det jeg mente, unnskyld, jeg ville ikke fornærme deg!” Noen ganger glatter kanskje hjelpere over for at brukerne ikke skal kjenne skam i etterkant. Jeg har tenkt at enkelte burde beskyttes mot seg selv. Da kjenner jeg meg skamfull. 

Selv om vi ikke er i en terapeut – pasient – relasjon på nettet, så er maktaspektet bare delvis borte, i og med at vi representerer en del av ”systemet” så mange er sinte på. Jeg skjønner jo godt behovet for å si fra, at boblen sprekker noen ganger, all den urett og dårlige behandling mange har blitt utsatt for. Jeg vil jo også kjempe på samme lag, jeg er ofte enig i at mye må forbedres. Men det er tungt å jobbe for forbedring og samtidig få kjeft fra de man jobber for å hjelpe.  

Jeg kan jo bare droppe å følge med på diskusjonene. Men det vil jeg ikke. Jeg har derfor tenkt at jeg må slutte å ta så mange forbehold. For vi vil alle bli tatt på alvor. Ingen liker å bli sett på som syke, svake eller annerledes. Det handler dypest sett om likeverd.   

Lyst og energi

Vel vitende om at dette kan fremstå som nedlatende, har jeg derfor følgende oppfordring til sinte brukere som bruker sosiale medier: De fleste hjelpere er ikke ute etter å ta dere. Bruk noe av energien på å se etter tegn på det som funker, ikke bare det som er pill råttent og brukerfiendtlig. Det er vanskelig når man har kjent sviket på kroppen og man ikke har opplevd å bli møtt med verdighet og respekt.

Men vi må sammen skape lyst og energi til å gå løs på det som svikter og gjøre mer av det som hjelper. Mange har jo tross alt fått god hjelp. Politikere, byråkrater, ledere og ansatte i stat, helsevern og kommune driver kontinuerlig forbedringsarbeid. Jeg tror de fleste gjør så godt de kan, selv om vi ikke alltid lykkes, og vi er stort sett enige om at det er mye arbeid som gjenstår.   

Vi trenger at sinte brukere kritiserer oss og systemene, men for ikke å bli matte hjelpere, trenger vi også å høre fra dere hvis noe fungerer bra.

PS. Hvis du føler deg truffet når du leser dette, så husk at det er ikke sikkert at jeg hadde akkurat deg i tankene da jeg skrev. Håper å høre fra både brukere og hjelpere i kommentarfeltet. Noen er kanskje begge deler. 

Kommentarer

Emneord: brukere , kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.