Vi hadde en urokkelig tro på at ett menneske kan igangsette positive ringvirkninger som kan få stor effekt. «Du skjønner det, jenta mi,» sa farmor, «at det er bedre å gjøre litt enn å gjøre ingenting. Ikke vent på at noe skal skje, gjør det selv.»

Jeg lærte mye av farmor; jeg tror for eksempel ikke at jeg kan redde verden. Men jeg tror at hvis det lille jeg gjør kan påvirke det andre gjør, så vil vi til sammen gjøre en forskjell.

Lærerværelset kokte

Noe av det minste jeg gjør, som kan gi stor effekt, er å bruke SMS i jobbsammenheng. For en stund siden jobbet jeg med en familie som hadde store konflikter, og hvor gutten i familien var veldig sint og utagerende både på skolen og hjemme. Moren og faren var fortvilet og hadde selv store utfordringer med hvordan de skulle håndtere sine egne følelser, og som bidro til å opprettholde og forsterke guttens vansker.

En dag hadde jeg en samtale med familien, og dagen etter var jeg på skolen til gutten i en annen sammenheng. Da jeg kom inn på lærerværelset kokte det av frustrasjon. Gutten hadde hatt et sinneutbrudd som fikk alvorlige konsekvenser og læreren følte seg handlingslammet. Av erfaring visste jeg at episoden sannsynligvis ville utløse mange samtaler mellom fortvilte foreldre, en lærer som følte seg mislykket og en gutt som var forbanna. Selv hadde jeg full timebok, og skulle ikke møte dem igjen før om åtte dager.

Tre meldinger

Åtte dager er lenge når man har det veldig vanskelig, og konflikten kunne fort eskalere, så hva kunne jeg gjøre? Veldig lite.

Men jeg kjente dem godt, så jeg sendte tre meldinger; en til mor, en til læreren og en til gutten. Jeg skrev at jeg hadde hørt om episoden og at jeg skjønte at de var i en vanskelig situasjon, at de skulle tenke igjennom det vi hadde snakket om i forrige samtale, og at vi skulle finne ut av dette sammen neste gang vi møttes.

Meldingsutvekslingene tok vel omtrent fem minutter, så da vi møttes, hadde jeg altså gjort lite for familien de siste åtte dagene. Men de hadde gjort mye! Moren fortalte at da hun fikk meldingen tenkte hun at nå skulle hun roe seg ned og passe på ikke å forsterke problemene, og hun hadde sett over notater fra samtalene våre. Hun var såpass rolig da gutten kom hjem fra skolen at hun klarte å gjennomføre en samtale med han uten for mye roping, ettermiddagen ble ok, de klarte å sove om natten, morgenen etter fikk en bra start, og så videre. Læreren fortalte at da hun fikk meldingen tenkte hun at hun ikke burde hause opp stemningen på lærerværelset, for da kunne den smitte over på elevene.

Tid til å tenke

Gutten brydde seg ikke så mye om meldingen, men fortalte at fordi både foreldre og læreren ikke hadde overreagert, så hadde han fått tid til å tenke over det han hadde gjort. Selv om han mente at foreldrene måtte ta en del ansvar for problemene de hadde, så ville han fortsette å samarbeide.

Vi var enige om at det var mye som måtte jobbes med før situasjonen var levelig for alle, men de samlede bidragene i løpet av de siste åtte dagene hadde i alle fall ført til at konflikten hadde roet seg.

«Mange bekker små, gjør en stor å», som farmor ville sagt.