Sånn ble det ikke. Hvem klarer å jobbe i kjelleren når det er sol i Oslo? Jeg har ligget mye i solstolen på terrassen og lest aviser, samt hoppet i trampolina med ungene. De siste dagene av ferien vurderte jeg å bake cup cakes, men det utgikk også.

Så skulle jeg en liten tur innom kontoret i Ski for å rydde i sakene mine, før ny jobb i Skedsmo. Vemodig, men innstilt på å avslutte, tok jeg fram henvisninger som skulle makuleres, og en bunke med tegninger fra de siste 5 årene.

Fem år med trøbbel

Da jeg begynte å bla i permene og så navnene på barna vi har hjulpet, ble alt rart og vondt. Det var som om jeg gjenopplevde 5 år med trøbbel. Andres, hvem var det igjen? Å ja, han med en pappa som ikke ville ha kontakt med ham. Eva? Hun som ble mobbet og drev med selvskading på toalettet på skolen. Fredrik? Han som gjerne ville ha en venn, men ikke fikk det til. Ola? Hadde en pappa som slo ham……

For hvert ark jeg matet inn i makuleringsmaskinen, malte en ny historie seg fram. Jeg tenkte ikke på å snu bunken så de blanke sidene pekte opp, jeg ble stående i et slags selvpiningsmodus, fastlåst og med gråten i halsen. Når opplevelser er fordelt over 5 år, så går det greit å håndtere dem, men alle på en gang? Det ble overveldende. Jeg følte meg hudløs. I løpet av 9 uker med sol hadde jeg glemt hva slags verden jeg er en del av.

Jeg ble stående å lure på hva som driver oss, egentlig? Hva er det som gjør at man frivillig utsetter seg selv for andres lidelse? Jeg vurderte et øyeblikk om jeg heller burde begynne å jobbe i en blomsterbutikk. Tenk å omgi seg med det estetisk vakre hele tiden! Det er sikkert bra for sjel og sinn.

Tegnet seg selv

Men så begynte jeg å se på tegningene. Gutten som tegnet seg selv på utsiden av en fotballbane. Men også tegningen, datert noen måneder senere, hvor han var en del av laget. Jenta som tegnet seg selv gråtende under senga, men også smilende ved middagsbordet sammen med foreldrene. De tegningene skal jeg henge opp på det nye kontoret mitt.

Det er mange som trenger hjelp. Men det er også mange hjelpere; det kan bli for mange kokker og for mye søl. Er det noe vi driver med i Norge, så er det å sektorisere hodene på folk. En familie kan ha hjelpetiltak fra mange instanser samtidig: BUP jobber med barnas angst, PPT med lærevanskene, barnevernet med omsorgssituasjonen, DPS med fars depresjon, mor er innlagt på institusjon. Og alle instansene roper på mer penger.

Men alle budsjetter er sprengt, og selv om vi roper til vi blir blå i ansiktet, så er det ikke sikkert at vi får det vi vil ha. Og det absurde er at vi konkurrerer om penger som skal hjelpe den samme familien.

Andres ressurser

Samarbeidsproblemer mellom hjelpere kan være med på å opprettholde folks problemer. Jeg øver meg på å bli bedre til å tenke hjelp utenfor helsetjenesten: Det hjelper ikke å behandle en kvinne for et alkoholproblem, hvis det eneste hun er opptatt av er at hun snart blir kastet ut av leiligheten sin. Bør jeg bli med henne til NAV for å løse boligproblemet først?  

Jeg prøver også å jobbe for å benytte ressursene som allerede finnes i miljøene rundt familiene, som lærere, helsesøster, mormor og venner. Det er ressurser som er gratis for oss, men svært verdifulle for dem vi skal hjelpe.

Vi har tatt på oss oppgaver som tidvis oppleves for store. Hvis huden ikke kommer tilbake, og hvis dragningen mot blomsterbutikken blir for stor, så får jeg revurdere hele psykologgjerningen. Inntil videre bretter jeg opp ermene. Høsten er her.