Jeg tror ikke engang den vet at den er en katt!» Jeg spurte hvordan han trodde katten tenkte, og da svarte han: «Det kan ikke jeg svare på, for jeg er jo ikke en katt!»

Andres opplevelser

Jeg har moret meg over hvordan Petter forbløffende godt demonstrerte flere viktige psykologiske fenomener; at vi - til forskjell fra dyr - har bevissthet om egen eksistens, og at vi har evnen til å ta andres perspektiv. I tillegg understrekte han at han ikke har forutsetning for å vite noe om andres opplevelse, spesielt ikke når den andre er et dyr.

I møte med barn som Petter blir jeg minnet på at vi voksne ofte er for raske både med å uttrykke hva vi tror er andres opplevelse, og å skille mellom hva som er våre og andres behov. På jobben hører jeg ofte foreldre si: «Vi vil at han skal snakke med noen. Det hjelper jo å snakke om det som er vanskelig, og det vil sikkert hjelpe at han snakker med en utenforstående.»

Barns erfaring

De kan ha rett, og de kan ta feil; for selve premisset om at det hjelper å snakke med noen, er ikke gitt for barn. Det er noe vi voksne har erfart. Barn kan tvert imot ha erfaring med at det å snakke med voksne bare fører til styr og mas, blant annet fordi de voksne definerer behovet deres.

Men barn er hele mennesker, ikke bare uferdige voksne. I Barnelovens § 31 heter det at fra fylte 7 år skal barn høres før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold, og fra 12 til 15 skal barnets vilje tillegges stor vekt, gradvis mer etter alder og modenhet. Dette tror jeg vi som hjelpere ofte glemmer.

Hvis samfunnet skal støtte en praksis der fagpersoner har individuelle samtaler med barn som strever psykisk, blir det viktig at barna får være med på å bestemme innholdet i helsehjelpen, som igjen sannsynliggjør at de opplever hjelpen som virksom. Vi som fagpersoner bør være såpass etisk bevisste at vi prøver å tenke psykisk helsehjelp i et livsløpsperspektiv, og sørge for at våre tiltak ikke forsterker folks behov for eksterne hjelpere resten av livet. Derfor må vi styrke deres opplevelse av autonomi, og sørge for at møtet med hjelpeapparatet understøtter et slikt humanistisk prinsipp.

Hvordan skaffe en venn?

En samtale med en gutt på 11 som strevde på mange områder i livet tydeliggjorde dette for meg:

Gutten: Det hjelper ikke å snakke mer om det, det blir bare mer pes når man snakker med voksne.
Jeg: Ok, du sier at det ikke hjelper å snakke. Hva kunne hjelpe, da?
G: Det kunne hjelpe hvis jeg fikk en venn.
J: Ja, du vil ha en venn. Er det noe du kan bruke meg til i den sammenhengen, da?
G: Hva da, at du kan skaffe meg en venn, liksom?
J: Jeg vet ikke helt, tror du at jeg kan hjelpe deg med det?
G: Jeg vet ikke, jeg. Hva jobber du med, da?
J: Jeg jobber med å hjelpe barn som synes noen ting i livet er dumt.
G: Ja, jeg synes livet er dumt.
J: Ja, da kan det hende jeg kan hjelpe.
G: Men hvordan kan du hjelpe meg å få en venn?
J: Hm … tja, du vet jo litt av hvert om det å være barn. Tror du det finnes noen oppskrift på å skaffe seg venner?
G: Nei, kanskje ikke noen oppskift, men det finnes kanskje lure måter å bli kjent med folk på?
J: Det var en god ide! Kanskje du kan bruke meg til å hjelpe deg å lage en liste over lure måter å bli kjent med andre barn på, og så kan vi øve på det?
G: Tror du jeg kan få en venn på den måten?
J: Vi kan jo prøve, og jeg skal hjelpe deg.
G: Ok! Vi prøver, og hvis ikke det går, kan du hjelpe meg å lage en annen plan.

Lot diagnosebrillene ligge

Dette var vår første av tre samtaler, og de kommunale rammene tillater at jeg ikke trengte å starte med utredningsskjemaer og diagnosebriller. Dermed kunne han lettere være med på å definere hjelpen, han fikk eierskap til prosessen, og det kan ha vært en bidragsyter til at han lyktes i prosjektet sitt om å få en venn.