Frykten for å virke dum

Blah,blah. Foto: YAY Micro.

Jeg har alltid vært opptatt av formidling. For lenge siden jobbet jeg med teater. Egentlig mest med revy, hvis jeg skal være ærlig. Vi prøvde å skrive om ting vi var opptatt av, og formidle det på en måte som folk forstod. Vi fortalte historier, lagde musikk, danset og sang. Vi ønsket å lage bilder i hodene på folk, eller få dem til å le eller gråte. Helst samtidig.

Da jeg begynte på Blindern, oppdaget jeg at Akademia fniste litt av det jeg holdt på med, og jeg skjønte at å være gjøgler ikke ga noe særlig «kred». Det hjalp heller ikke på imaget at jeg også var aerobicinstruktør. Jeg utviklet en slags ironisk distanse til mye av det jeg hadde holdt på med, og språket mitt endret seg ganske mye. Det var faguttrykk som gjaldt.

Når jeg skulle formidle noe til andre, for eksempel i et foredrag, kunne jeg si: «Et sentralt element i selverkjennelsesprosessen er å utvikle evne til affektregulering på en adekvat måte.» Jeg kunne sagt: «For å bli kjent med deg selv, må du kjenne følelsene dine og hvordan du bruker dem.» Men det sa jeg ikke. Jeg var redd for å virke dum. Og er det en ting du ikke vil at noen skal tro om deg på Blindern, så er det at du er dum. Så jo flere fremmedord, jo smartere virket jeg, syntes jeg.

I dag liker jeg komplisert språk like godt som jeg liker enkelt språk, og jeg bruker for mye av begge deler. Men behovet for å fremstå smart har blitt mindre, og frykten for å fremstå pretensiøs har blitt større. Det viktigste har blitt å prøve å formidle noe om psykisk helse som gjør at flest mulig blir engasjert. Jeg har innsett at uansett hvor morsomt det er med drøssevis av innskutte bisetninger og ord som slutter på -isme, så mister psykisk helse som tema mange interessenter hvis jeg skriver eller snakker på den måten. Det er ingen tjent med.  

Som kommunepsykolog møter jeg ofte mange barn og voksne samtidig, for eksempel hvis jeg skal undervise om psykisk helse for et skoletrinn. Da er det ekstra viktig å snakke enkelt. Det beste er å spørre barn om de kan forklare ord og uttrykk, som jeg igjen kan videreformidle til andre barn. Og er det noen som har enkle og presise forklaringer som i tillegg gir bilder i hodet, så er det naboene mine Petter (7), Jenny (10) og Anna (10). Sånn sier de det:

Hva en følelse?

«Følelsene er det man kjenner. Nå-tid, på en måte. Det er vanskeligere å forandre følelsene enn tankene. Man kan tenke på noe annet veldig lett, men følelsene er det vanskeligere å gjøre noe med fort ».

Hva bruker vi følelsene til?

«Vi bruker dem til å kjenne etter og til å finne ut av ting. For eksempel bruker vi følelsene til å finne ut hvordan andre er, og hvordan vi selv er».

Hva er forskjellen på hvordan en voksen føler og et barn føler?

«Voksne har større hjerne og større følekladd, sånn at følelsene blir større. Allikevel tror jeg at barn føler mye mer enn voksne, fordi barn er mindre enn voksne. Når de gråter, så føler de det mer i hele kroppen, fordi følelsene tar større plass enn hos en voksen. De har ikke lært så mye som voksne, derfor føler barn mer, og de vet ikke hva de skal gjøre med følelsene når de kommer».

Jeg tror vi hadde tjent på å forenkle språket i psykologiske fagbøker, artikler og avisinnlegg også. Psykologi er ikke rakettforskning. Mange opplever at vi driver med tåkeprat. Vi har vel alle lest bøker hvor teksten med hell kunne vært kuttet ned hundre sider, uten at det hadde gått utover innholdet.

Jeg husker en replikk jeg hadde i en sketsj en gang, hvor en psykolog snakker til en annen psykolog om det å misforstå hverandre: «Forstår jeg deg rett hvis jeg sier at du tenker at det i avstanden mellom det usagte og det uetablerte oppstår et vakuum av indoktrinerte og tilblivende, men dog utilgjengelige emosjonelle uttrykk, som på tross av sitt manglende paradoks, allikevel fremstår uimotsagt?»

Sukk. Det morsomme er at slike setninger fortsatt lever i beste velgående på Blindern. Jeg hørte noe lignende på trikken for et par uker siden. Mon tro om det er flere enn jeg som er redde for å virke dumme? Jeg vil nødig avslutte med en setning fra reklamebransjen, men her passet det så godt med «det enkle er ofte det beste.»

Kommentarer

Frykten for å virke dum

Godt sagt! Helt enkelt!

Frykten for å virke dum

Viktige tanker - har delt på facebook... :)

Frykten for å virke dum

Veldig godt poeng, Heidi!

Frykten for å virke dum

Ikkje beklage at du bruker uttrykk frå reklamebransjen ! Er det ein bransje som er opptatt av tydeleg språk, så er det den.

Frykten for å virke dum

Gode poeng som neppe kan gjentas for ofte! Jeg håper og tror at enkle, solide formuleringer kommer etterhvert som man blir tryggere i rollen sin. Kjenner godt igjen behovet for å "imponere" på universitetet - det er nok sunt å røske litt opp i det pretensiøse språket som kan utvikle seg der.

Jeg setter stor pris på de som kan spørre direkte "hæ? nå skjønner jeg ikke hva du sier" fremfor å late som de forstod. Da skjønner jeg lettere selv at det var klønete formulert.

Frykten for å virke dum

Frykten for å virke dum vs. frykten for å skille seg ut

Veldig godt skrevet, og viktige poeng.

Ofte tenker jeg at det handler mer om å ikke tørre å skille seg ut enn å ikke ville virke dum. Greia er sånn jeg ser det at snakker du Blindernsk i møte med (svært mange) barn, unge og foreldre - virker du ikke nødvendigvis dum. Men du skiller deg ut. Snakker du presist og godt men med enkle og vanlige ord på Blindern så virker du ikke dum, men du skiller deg ut.

I tilfelle 1 virker du ikke dum - du virker smart og uforståelig. I tilfelle 2 virker du ikke dum - du virker selvsikker og trygg nok til å bruke vanlige og enkle ord for å uttrykke det alle de andre ikke klarer å overføre fra fagbøkenes språk til "vanlig språk". Og da skiller du deg ut;-) I begge tilfellene gjør du "de andre" usikre, og det er et dårlig grunnlag for god kommunikasjon.

Jeg liker episoden "Ensom" med Fleksnes, der han ligger på senga og leser "Arbeidspsykologi og lederpsykiatri" for seg selv, og kommer over setningen "Er det manifest, at homo sapiens' intellektuelle kapasitet er limitert?". Så stopper han opp og sier til seg selv at "det de mener, er ER det noen grense for hvor smart det går an å bli? Og det er det. For meg var det EN setning".

For litt siden kom "ordbok for underklassen" av Klyve/Severud. Den anbefales. Dels fordi den er morsom, men mest fordi den får en til å tenke over sin egen språkbruk i møte med andre.



Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.