Et brev som bør deles
23. oktober 2014
For et par uker siden ble jeg minnet på hvor rause mennesker kan være, selv når de har det vondt. Blogginnlegget Sinte brukere, matte hjelpere ble møtt med undring, støtte og respekt. Mange skjønte hvor viktig jeg synes det er at hjelpere og brukere av helsevesenet snakker sammen. Jeg er svært glad for den konstruktive dialogen som fulgte i etterkant.
Jeg fikk et brev fra en som jeg har fått lov til å dele.
«… Jeg kjenner meg veldig igjen i, og er opptatt av det du tematiserer i innlegget - både sett fra et bruker- og et fagperspektiv. Jeg er selv både bruker og hjelper.
Familien min fikk ingen hjelp til å bearbeide min mors selvmord. Vi ble sendt hjem alene et par timer etter vi hadde funnet henne død. Jeg var helt desperat etter at noen skulle hjelpe oss gjennom disse timene og ukene, men slik ble det ikke. Å måtte håndtere et slikt traume alene gjorde at årene som fulgte ble ganske tunge. Jeg vil si at jeg fortsatt sliter med forlenget/komplisert sorg over mamma. Lenge var jeg svært sint og bitter uten å vite hvor jeg skulle kanalisere all denne sorgen og smerten. Muligens er det nok slik de du henvendte deg til føler det. Samtidig unnskylder det ikke at man går til angrep og omtaler alle hjelpere og helsevesenet som sådan, slik du beskriver i innlegget ditt.
Gå til blogginnlegget: Sinte brukere, matte hjelpere
Grunnen til at jeg ville skrive til deg var fordi jeg selv har jobbet ganske systematisk med disse tankene i mange år. Hvorfor så ingen oss da alt raste sammen? Var ikke mamma verdt det? Hva med meg? Hvis ingen bryr seg når det verste har skjedd - hva da neste gang jeg trenger hjelp? Dette er vonde spørsmål å bale med når man er ung. Jeg var bitter for dette lenge og raste mot alt og alle som ikke hadde hjulpet oss, før jeg etter hvert forstod at det var en person som kunne endre på dette. Meg.
Jeg kan fortsatt kjenne en sårhet over å ha blitt sviktet når jeg trengte hjelp. Men jeg er veldig bevisst på at man har et eget ansvar for å komme seg videre, og at noen dessverre går inn i en offerrolle som de ikke kommer ut av. Disse «ofrene» tror jeg vi ser en del av i sosiale medier, og jeg har fulgt flere av debattene med en flau smak i munnen. For det er jo også, som du skriver, så mye flott som skjer i helsevesenet vårt. Jeg har jobbet veldig bevisst med at denne erfaringen ikke skal gjøre meg bitter. Jeg skal heller prøve å bruke min erfaring til noe nyttig. Det føles veldig bra…...»
Jeg tror du skriver om noe mange kjenner igjen. Ikke å få hjelp når man trenger det som mest, er et svik som skjer for ofte. Jeg kjenner også igjen dilemmaer i hjelperrollen. Hvordan skal man fortelle en som har det forferdelig at man ikke kan endre det som har skjedd, bare på hvordan man selv håndterer hendelsen? Det kan bli oppfattet som at man skal tilgi og komme seg videre, og det verken kan eller bør man forvente. Å bli konfrontert med at man bør takle følelsene sine konstruktivt, kan gi assosiasjoner til at det er en «riktig» eller «bra» måte å føle på. Hvis man i tillegg til det vonde som har skjedd har opplevd krenkelser fra helsevesenet, er disse rådene vanskelig å svelge. Og jo mer krenket et menneske er, desto mer brutal oppleves kanskje hjelperen. Å høre: «Kanskje vi skal jobbe med å finne en måte for deg å leve med fortiden på som ikke ødelegger fremtiden for mye», kan fortolkes som «Skjerp deg!». Ord som «post-traumatisk vekst» kan oppleves som en fornærmelse. Fornærmelsen kan forsterke opplevelsen av at hjelpen ikke fungerer, og det gjør utgangspunktet for neste hjelperelasjonen enda dårligere. Hjelperen føler seg udugelig, brukeren føler seg hjelpeløs, og sannsynligheten for at mønsteret gjentar seg øker.
For å unngå negative spiraler må vi sørge for at systemene fanger opp de som strever så fort som mulig, og ikke skyve dette samfunnsansvaret over på enkeltmennesker. Vi må redusere opplevelsen av frustrasjon og svik fra hjelpeapparatet, for det vil minke sannsynligheten for uønskede sykdomsforløp. Når hjelpere lytter, må vi lytte etter hvilke erfaringer folk har om hva som var hjelpsomt, men også om hva som ikke var det. Vi må bidra til å skape håp og lyst til å fortsette å kjempe for et bedre liv. Vi må inkludere brukerne i dette arbeidet, og det er hjelpernes ansvar å legge til rette for det.
Tusen takk for brevet, og for håpet du formidlet.
Du vil kanskje også lese
Innimellom har jeg lyst å hive iPhonen til døtrene mine i veggen. Godt foreldreskap handler imidlertid om å veilede barna sine. Ikke å skremme vettet av dem.
Psykisk helse i skolen, personlighetsforstyrrelser og en artikkel om rett til sykmelding som nyansatt var blant de mest leste sakene på psykologforeningen.no i 2018.
Psykologene Anne- Kari Torgalsbøen og Peder Kjøs debatterer TV-programmet «Jeg mot meg» i Aftenposten. Psykologene blir ikke enige. Antagelig har de rett begge to.
Psykologikongressen
– Det er språket som gjør oss i stand til å forbinde oss med hverandre. I formidlingen - i språkhandlingen - ligger muligheten for endring; for å forstå barnets verden, for å ta omsorg for barnet i seg selv.
14 organisasjoner står bak Nasjonal allianse for klinisk helsepsykologi i somatikken.
Emneord: brukere , kommunikasjon
Kommentarer
Et brev som bør deles
26. oktober 2014 18:23:11
Ingrid Johanne Vaalund
Et brev som bør deles
03. november 2014 19:49:24
Heidi S. Tessand