Jeg savner terapirommet. Spesielt det langsomme tempoet. Opplevelsen av å stoppe helt opp, dvele ved detaljer. Kjenne det som oppstår mellom mennesker når man deler noe av betydning. Når man sammen forstår noe, nesten som dans hvis man finner rytmen: Hva snakker vi om, hva skjer mellom oss nå, hva føler du, hva føler jeg, hva lager vi nå, med stemmene, med kroppsspråket? Det høres så svulstig ut, som om jeg idylliserer. Nei. Selv om det selvsagt er et fåtall terapitimer som kjennes ut som ren magi, så er det mange magiske øyeblikk. Følelsen av at i dette rommet - akkurat nå - er det bare oss to, eller denne familien, i hele verden. Jeg savner den følelsen.

Forrige uke overhørte jeg noen psykologer som diskuterte: Hvis man som psykolog jobber utenfor terapirommet, har man da abdisert? Hmm. Jeg har tenkt mye på det, det traff noe i magen. Har jeg abdisert? Betyr det i så fall at jeg ikke er en ”ordentlig” psykolog lenger? Jeg lurer på om det er mange psykologer som mener det samme. Og at det er på tide at jeg forteller noe om hvordan det i så fall er å jobbe som abdisert psykolog.  

Det siste halvåret har jeg ikke jobbet klinisk i det hele tatt. Jeg jobber med å lage gode helsetjenester for barn og familier i Skedsmo kommune, og å få til et godt samarbeid med andre som er opptatt av barn og unges oppvekst. Jeg sitter i staben til Ragnhild, som er avdelingssjef på Avdeling barn og familier.

Superkul jurist

Min nærmeste kollega er Lise, en superkul jurist som hopper opp og ned når hun snakker om urettferdighet eller barnevern. På avdelingen har vi 3 helsestasjoner, skolehelsetjenesten, psykisk helsetjeneste for barn og unge, barneverntjenesten, boliger for mindreårige asylsøkere, bolig for barn med funksjonsnedsettelser, og tilrettelagte tjenester for barn. Til sammen 6 enheter med hver sin leder, og over 200 ansatte. Det er mye folk. Og alle folka skal passe på at de ca. 12 000 barna og ungdommene som bor i kommunen får hjelp hvis de trenger det. Basert på usikre folkehelsetall er det ca. 2500 av barna bor med en eller to foreldre som strever psykisk i en slik grad at det går utover daglig fungering. Ca. 1000 bor med foreldre som misbruker alkohol eller andre rusmidler. Ca. 2000 blir utsatt for psykisk eller fysisk vold.

Hvordan skal vi fange dem opp? Hvordan skal vi følge dem opp? Vi må ha tjenester som spenner fra helsefremmende og forebyggende tjenester, til behandling og ettervern. Og vi må utvikle tjenestene med utgangspunkt i noen felles verdier: Vansker oppstår sjelden i et vakuum.

Barn i risiko

Det er spennende arbeid! For eksempel på torsdag i Lillestrøm kulturhus, da over 750 kommuneansatte og eksterne samarbeidspartnere på dag- og kveldstid deltok på fagdag med lansering av vår selvskrevne handlingsveileder om barn i risiko. Arne Holte snakket. Duoen Tonna Brix rappet. Fokus var på hvordan vi skal sikre at alle tar et felles ansvar for å se barn og unge.

Det var også spennende på møtet med helsesøstre, og på samlingen med barnevernet, da vi snakket om å se oss selv som mulige opprettholdere av folk vansker ved at vi ikke er oppmerksomme på egne blindflekker, som at vi setter inn tiltaket der skoen ikke trykker. At vi må løfte blikket og se at det er sosial ulikhet i helse, at kompisene, nærmiljøet, hva mamma og pappa driver med, fattigdom og forventninger til hva man skal få til i livet, er med på å produsere vansker. At vi må forholde oss til samfunnet når vi leter etter tiltak som skal monne.

Savn

Ja. Jeg savner terapirommet. Men det oppleves meningsfullt å jobbe med systemer også. For systemene består av folk. Og engasjerte folk som jobber sammen mot felles mål kan få til mye. Og en sjelden gang sniker jeg meg til å se noen unger. Blir med barnevernet på hjemmebesøk. Ser en baby på helsestasjonen. Snakker med en fostermor om hvordan det blir å overta et skadeskutt barn. Også kan jeg stikke innom ordføreren etterpå, han sitter i etasjen over meg på rådhuset, og han er interessert i hvordan vi jobber. Å være abdisert psykolog er ikke så verst.