Telefon fra far:

Jeg vil at du skal snakke med sønnen min. Han har åpenbart problemer. Han er så mye sint. Jeg tror han ruser seg.

Samtale med sønnen på skolen:

Jeg er veldig stressa. Har vært det lenge. Tankene presser på i hodet! Får nesten ikke sove. Er urolig i kroppen. Jeg vil gjerne snakke mer med pappa, men han er så opptatt, han har en viktig jobb.

Telefon fra far:

Vet du hva? Jeg fant en klump med hasj i nattbordskuffen. I MIN nattbordskuff. Nå må du gjøre noe. Gutten har åpenbart problemer.

Samtale med far og sønn:

Pappa, tror du jeg la den klumpen i nattbordskuffen din hvis jeg ikke ville at du skulle finne den?

Samtale på skolen:

I går kveld var jeg sammen med pappa for første gang på nesten et år. Han hadde kjøpt pizza. Vi skulle se fotball. Pappa elsker fotball. Jeg også. Etter 13 minutter sa han: Jeg skal bare sjekke noe. Og tok opp lap-topen. Jeg sa: Skulle ikke vi være sammen? Han sa: V i er jo sammen, gutten min. Jeg sitter jo rett ved siden av deg.

Men det er ikke det samme, vet du. Han er liksom ikke sammen med meg her inne; i hodet og hjertet.

Som psykolog opplever jeg ofte at foreldre vil at jeg skal hjelpe barna deres med å håndtere stress. For meg kan det være fagetisk problematisk: Hvilke signaler sender vi til barn når vi gir dem behandling for det som fremstår som uhensiktsmessig håndtering av vonde følelser i et voksenskapt effektivitetssamfunn?

Hvilken diagnose skal vi sette på et barn som vi vurderer egentlig har adekvate reaksjoner gitt store belastninger? Og hvorfor protesterer ikke vi voksne mer mot stress-samfunnet vi lager og blir syke av og i, men i stedet tar barna med oss i dragsuget?

Vi kjenner begrepet curlingforeldre. Mange foreldre koster vei for sine barn, kanskje fordi de har dårlig samvittighet grunnet mangel på tid sammen med dem, de føler at de ikke strekker til, og mange ønsker hjelp til å håndtere livene sine. Men hva med oss hjelpere? Koster vi også unna? Er vi curligterapeuter for foreldrene?

Det har aldri vært ansatt flere i det psykiske helsevesenet, men forekomsten av psykiske lidelser går ikke ned, og vi behandler mer enn vi forebygger. Hvis vi fortsetter med dette, blir vi da curlingterapeuter for samfunnet?

Last ned Gunhild M.H. Marchens innlegg Sykdom som sunnhetstegn