Curlingterapeuter

Curling. Foto YAY Micro

Jeg leste et innlegg av Gunhild M.H. Marchen i Morgenbladet den 9. november. Det handlet om lengsel etter tid. Etterpå ble jeg sittende tankefull og med hodet fullt av stemmene til mennesker jeg møter på jobben. Her er to av dem:

Telefon fra far:

Jeg vil at du skal snakke med sønnen min. Han har åpenbart problemer. Han er så mye sint. Jeg tror han ruser seg.

Samtale med sønnen på skolen:

Jeg er veldig stressa. Har vært det lenge. Tankene presser på i hodet! Får nesten ikke sove. Er urolig i kroppen. Jeg vil gjerne snakke mer med pappa, men han er så opptatt, han har en viktig jobb.

Telefon fra far:

Vet du hva? Jeg fant en klump med hasj i nattbordskuffen. I MIN nattbordskuff. Nå må du gjøre noe. Gutten har åpenbart problemer.

Samtale med far og sønn:

Pappa, tror du jeg la den klumpen i nattbordskuffen din hvis jeg ikke ville at du skulle finne den?

Samtale på skolen:

I går kveld var jeg sammen med pappa for første gang på nesten et år. Han hadde kjøpt pizza. Vi skulle se fotball. Pappa elsker fotball. Jeg også. Etter 13 minutter sa han: Jeg skal bare sjekke noe. Og tok opp lap-topen. Jeg sa: Skulle ikke vi være sammen? Han sa: V i er jo sammen, gutten min. Jeg sitter jo rett ved siden av deg.

Men det er ikke det samme, vet du. Han er liksom ikke sammen med meg her inne; i hodet og hjertet.

Som psykolog opplever jeg ofte at foreldre vil at jeg skal hjelpe barna deres med å håndtere stress. For meg kan det være fagetisk problematisk: Hvilke signaler sender vi til barn når vi gir dem behandling for det som fremstår som uhensiktsmessig håndtering av vonde følelser i et voksenskapt effektivitetssamfunn?

Hvilken diagnose skal vi sette på et barn som vi vurderer egentlig har adekvate reaksjoner gitt store belastninger? Og hvorfor protesterer ikke vi voksne mer mot stress-samfunnet vi lager og blir syke av og i, men i stedet tar barna med oss i dragsuget?

Vi kjenner begrepet curlingforeldre. Mange foreldre koster vei for sine barn, kanskje fordi de har dårlig samvittighet grunnet mangel på tid sammen med dem, de føler at de ikke strekker til, og mange ønsker hjelp til å håndtere livene sine. Men hva med oss hjelpere? Koster vi også unna? Er vi curligterapeuter for foreldrene?

Det har aldri vært ansatt flere i det psykiske helsevesenet, men forekomsten av psykiske lidelser går ikke ned, og vi behandler mer enn vi forebygger. Hvis vi fortsetter med dette, blir vi da curlingterapeuter for samfunnet?

Last ned Gunhild M.H. Marchens innlegg Sykdom som sunnhetstegn

Kommentarer

Curlingterapeuter

Bra innlegg, flott med gode og relevante kasuseksempler som viser og underbygger.

Handler det kanskje om at det er for lett å la "foreldrenes bestilling" være styrende for jobben, og dermed ikke klare å se/tenke helhet? Kanskje kan det være tidsbesparende og enkelt å ta deres "diagnose" på barnet sitt for god fisk, og dermed også jobbe med det som utgangspunkt. Mange flere burde jobbe bredere - i større grad involvere barn/ungdom og foreldrene til å delta. Da blir det langt lettere å finne ut hva det egentlig handler om, og dermed behandle (eller helst forebygge) det som virkelig er (eller kan bli) et problem.

Kanskje handler det også om at man som behandler tar de voksnes ord og vurdering for "viktigere" enn barnas/ungdommens? At vi glemmer at barn og ungdom til tross for manglende livserfaring og kognitive utviking faktisk (svært ofte) er meget kompetente - særlig til å uttale seg om hva de ønsker/savner og ser på som problem.

Kanskje er vi ikke curlingterapeuter som soper for foreldrene. Kanskje handler curlingterapeuter mer om å sope veien for seg selv. Få flest mulig inn og ut av kontoret, flest mulig enkle løsninger som kan telles opp ved dagens slutt.

For noen dager siden hørte jeg et eksempel på en ungdom henvist spesialisthelsetjenesten pga skolevansker og depresjon, og som går der i mange måneder for hjelp til dette - uten at det EN eneste gang stilles spørsmål om rus/overgrep/vold/selvskading. Dette blir avdekket helt tilfeldig etter lang tid, av helt andre. Kanskje har man da sett seg blind på bestillingen, hatt skylappene på og "gjort det man ble bedt om". Er det for å koste for foreldrene eller for seg selv?

Min erfaring er at bruk av f.eks. KOR-skjemaer med de involverte (barn/ungdom, foreldre og andre) er med på å sette dagsorden på en helt annen måte enn da jeg tidligere leste henvisningen eller hørte på foreldrene, og tok utgangspunkt det som kom frem der. Det ble for snevert.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.