Vi psykologer er opplært i en tradisjon hvor klienten kommer til oss i et nøytralt samtalerom, at vi ikke tilbyr kaffe, og helst ikke drar hjem til dem. Dette kan selvsagt være både klokt og hensiktsmessig, men ikke alltid. Mitt forbilde i den sammenhengen er Thomas Nielsen, vernepleierkollega i Hjelper´n. Thomas har tyggismaskin på kontoret, Harry Potter- tryllestaver, legofigurutstillinger, bilder på veggene av godteri og sykler, og en plastikkdukke av Sigmund Freud. Han farter mellom klasserom, skolegårder og hjem, og er alle barns favorittfyr.

Ringte mor

Jeg ble inspirert allerede første gang jeg møtte ham. Vi diskuterte et barn som strevde særlig i overgangssituasjoner om morgenen. Vi snakket om hvordan vi kunne forstå hva som skjedde, om hva foreldrene gjør når de håndterer ham, hva som kan være utløsende faktorer, hvordan fremstår relasjonen, og om hvordan vi kan veilede dem.

Thomas reiser seg opp, ringer til mor og sier: ”Du, vi sitter her og snakker om hvordan vi kan hjelpe dere. Også tenkte jeg at det beste for dere antakelig ikke er at vi sitter her og snakker om det. Hva synes du om at jeg kommer hjem til dere noen morgener, så kan jeg hjelpe dere der problemet oppstår? Ok? Bra! Når står han opp om morgenen? Halv seks? Da kommer jeg i morgen klokka halv seks. Sees da!”

Hjem til folk

Selv om jeg som regel sover halv seks, og dermed sjelden ser andres morgenritualer, har jeg også opplevd hvor verdifullt hjemmebesøk kan være. Men det er ikke etisk uproblematisk; for noen kan det være skamfullt å få besøk, særlig hvis hjemmet ikke er helt som man skulle ønske. Det kan være lurt å fortelle at dette ikke en prestasjonsøvelse, at jeg ikke er interiørstylist eller Eivind Hellstrøm, og at jeg ikke bryr meg om det er matchende gardiner eller posesuppe til middag.

Som i eksempelet ovenfor, bør man formidle hensikten med besøket så tydelig som mulig. For hvis barnet blir beskrevet som urolig og ukonsentrert under måltider og med angst for å sove alene, og det viser seg at huset mangler middagsbord, slik at alle måltider inntas foran TVen, og at rommet hun sover i er tre etasjer under mammas, og huset knirker veldig mye, så er det relevant informasjon hva gjelder hjelpetiltak. Derfor tror jeg ikke at vi bør kvie oss for å dra hjem til folk, men passe på å ivareta eventuelle motforestillinger på en respektfull måte.

På skolen og i barnehager

Jeg har aller mest utbytte av skole- og barnehagebesøk, både å være inne på avdelingene, i klasserom, i gangene, ute, og på lærerværelser. Å se barna i sitt eget miljø der de oppholder seg det meste av dagen, se hvordan de forholder seg til hverandre, hva gjør de i friminuttene, hva slags sosiale klikker finnes? Det er fascinerende hvordan de samme fenomenene forstås og håndteres ulikt på de forskjellige skolene, hvordan det er forskjellige kulturer med bare noen hundre meters avstand; forskjell på de voksnes grad av raushet for barns uro, frustrasjon, kjedsomhet, krangling, flørting og tøysing.

Jeg tror at dette påvirkes av hva som er fokusområdene på skolene; man kan nesten merke på stemningen om det er prestasjoner, sosiale ferdigheter, anti-mobbing eller realkompetanse som vektlegges. Man merker forskjeller mellom lærerværelser; måten de voksne snakker til hverandre og om barna, hvordan de oppfører seg når rektor kommer inn i rommet. I barnehagene er det store pedagogiske forskjeller, for eksempel hva gjelder samspill: Er forklaringer tilpasset barnets utviklingsnivå, hvordan forstår de voksne sitt eget bidrag inn i situasjonene, hva slags strategier brukes i problemløsning, hva slags verdiforankring har personalet, hvordan rapporteres situasjoner til foreldrene, hvilke rutiner har man for oppfølging?

Utfordre systemene

Tradisjonelt sett har vi lært at i barnehager og skoler skal vi være nøytrale observatører av barna som er henvist, men jeg synes at vi også bør delta og utfordre systemene, slik at flere perspektiver ivaretas. For hvis vi som hjelpere skal finne faktorer som opprettholder vansker, må vi oppholde oss der vanskene synes.

Valebrokks sitat fungerer på mange måter som inspirasjon for meg, og jeg mener det har relevans langt utover journalistikken.