Å jobbe der livene leves

People. Foto: YAY Micro

Noe av det fineste med å være kommunepsykolog, er å få lov til å jobbe der livene leves. Det å være til stede på et foreldremøte for en gjeng med helt ferske førsteklasseforeldre og bidra i samtaler om hvordan skolestart kan vekke følelser av redsel og stolthet både for dem og poden, oppleves som meningsfullt folkehelsearbeid.

Å få lov til å være sammen med en gjeng i et friminutt og høre dem snakke om at meningen med livet er antall ”likes” på Face, oppleves som en bekreftelse på at det er viktig å være til stede på arenaene ungdom snakkes.

Der skoen trykker

På Hjelper´n i Ski, hvor jeg jobber, har vi et pragmatisk syn på hjelperollen. Vi prøver å hjelpe til der skoen trykker, og vi forsøker å unngå sykeliggjøring av det som ofte er normale reaksjoner på store belastninger. Vi synes det er viktig at vi som hjelpere hele tiden vurderer om det vi gjør kan forsterke folks vansker. Vi tror at ved å bruke vanlige ord fremstår vi som vanlige folk, og at vanlige folk for mange er lettere å snakke med enn eksperter.

Ekstreme vaskeritualer

Ved å tenke bredt og igangsette tiltak på mange arenaer samtidig, kan vi opprettholde et edruelig forhold til hva vi tror vi kan utrette alene eller kun ved å fokusere på symptomene:

En gutt på 12 hadde tvangshandlinger; ekstreme vaskeritualer, toalettvegring på grunn av frykt for basiller og skifting av sengetøy hver dag. Gutten var fortvilet og syntes livet var uutholdelig. Tvangshandlinger brukes for å regulere negative følelser; hvorfor var gutten engstelig? Under kartlegging av miljøet kom det fram at foreldrene hadde store konflikter, guttens lærer var sykemeldt, han ble mobbet på fotballtreningen, og bestevennen skulle flytte. Summen av belastninger var større enn gutten klarte å takle. Han utviklet måter å håndtere følelsene på gjennom tvangshandlinger. Vi snakket med foreldrene om hvordan de kunne trygge gutten.

Sosiallæreren ble støtteperson på skolen, fotballtreneren jobbet med miljøet på treningen, og det ble laget besøksgrupper for å utvide guttens bekjentskapskrets. Etter en tid var guttens symptomer betydelig redusert, selv om hanikkehadde fått individuell behandling. I en samtale med meg lærte gutten strategier for bedre håndtering av tanker og følelser, men han følte ikke lenger behov for hjelp ettersom situasjonen rundt ham var blitt bedre.

Ydmykhet

Som hjelpere har vi en unik posisjon som kikkere inn i andres liv, og det er et ansvar vi må forvalte med ydmykhet. Ofte vil utredning og diagnostisering være nødvendig og en forutsetning for å gi riktig behandling og utløse rettigheter, men ikke alltid. Som hjelpere har vi et mye bredere mandat. Sjefredaktør Bjørnar Olsen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening oppsummerer dette perspektivet på en fin måte i sin leder (nr.49, 2012):

Ikke bare sjeleleger

”… helse produseres der folk lever sitt liv, som familie, barnehage, skole, arbeidsliv og lokalsamfunn… Behandling alene gir ikke bedre folkehelse. Da bør heller ikke sykehuslogikken være enerådende når fremtidens helsearbeid utformes. Skal dagens helsepolitiske målsettinger nås, må helsemyndighetene se at psykologer ikke bare er ”sjeleleger”, men en profesjon som produserer helse på en rekke av livets og samfunnets arenaer.”

Kommentarer

Å jobbe der livene leves

Slik jeg leser teksten er jeg enig i at en refleksjon rundt psykologrollen er sentralt for å få gode lavterskeltilbud i førstelinjen. Ved å øke den faglige oppmerksomheten rundt barnas omstendigheter, både som en forklaring på vanskene (dersom det er behov for det) og som områder for tiltak, vil en kunne unngå de vanskene en risikerer ved å for lenge ha et utrednings- og sykdomsfokus (hvor egenskaper ved barnet ofte er under lupen). Jeg mener at på denne måten vil en kunne bygge ut en hensiktmessig førstelinje hvor en raskt kan fokusere på det som fremmer god utvikling for barna (tilknytning/ relasjoner, trygge rammer, etc). Det er fint å lese tekster som trekker dette frem.

Å jobbe der livene leves

Heia Heidi! Godt å se at du er igang med blogg. Gleder meg til å lese det du skriver fremover.
Likte spesielt det du skriver om å snakke et vanlig språk som folk forstår. Det gjør det faktisk mye enklere å hjelpe folk med det de har behov for.

Å jobbe der livene leves

Flott! Flott pga 1) det faglige perspektivet og å sette i gang samhandling. Og 2) Flott, en psykolog kan både behandle/ gi råd og samtidig se egen rolle som behandler som her klart 2nd til naturlige måte å takle symptomet OCD på. Viser oss evidensparadigmet i praksis!

Og fagpolitisk: Kunne en fastlege eller en skolehelsetjeneste eller BUP gjort det samme? Jeg mener nei. Og dermed viser dette eksemplet at vi trenger kommunepsykologer i alle norske kommuner. Psykologer som evner å se løsninger, der andre lett ser umuligheter, psykiatri eller tenker innen sin snevre modell, eks medisinere, undersøkelse via barnevernet, eller psykologisk teknikk for behandling basert på diagnose alene. Og som har gjennomføringskraft og driv til å nå resultater!

Å jobbe der livene leves

Det er spennende å se psykologrollen i et historisk perspektiv i det norske samfunnet. I utgangspunktet var jo psykologen en som satt på tunge institusjoner og gjorde ulike psykologiske tester for å kunne si noe om evner. Med andre ord spilte psykologen en sentral rolle i kulissene. Fra å være en kunnskapsrik ressurs i bakgrunnen, har psykologen kommet i forgrunnen og oppsøker mennesker der de bor; kommunen er blitt en arena for psykisk helse.

Konsekvensene tror jeg, er at vi får enda mer kunnskapsmedisin inn i hverdagen som gir økt livskvalitet for alle.

Å jobbe der livene leves

Takk for kommentarer. Det oppleves så fint når noen leser det man skriver, og at de i tillegg har oppfattet det man prøver å formidle. Deling i praksis!

Jeg synes det er interessant at dere har utvidet mitt innlegg ved å legge til deres egen forståelse. Dere skriver om å se på psykologrollen i et historisk perspektiv, og at det er nødvendig med en refleksjon rundt rolleutøvelsen med fokus på system og enkelt språk. Flott!

I den forbindelse vil jeg gjerne ha kommentarer på noe Ivar Ørstavik skrev. Han spurte, kanskje retorisk, om BUP eller andre kunne jobbet på den måten jeg beskriver, og mener nei. Han skriver videre at eksempelet mitt viser at vi trenger psykologer i alle kommuner. Jeg er jo enig med han, og det er bare 25% av norske kommuner som har psykologer.

Men for å være "djevelens advokat": Har han virkelig rett? Kan man ikke jobbe på denne måten i BUP? I så fall, hvorfor ikke? Jeg vet jo at de strukturelle rammebetingelsene i BUP er annerledes, med telling av tiltak/refusjonsordninger osv., men allikevel? Blir de strukturelle rammebetingelsene brukt som en unnskyldning, eller er det virkelig så vanskelig å jobbe systemisk i BUP?

Trenger hjelp av dere og evnt. noen BUP- psykologer som leser dette, for min legitimitet er lik 0 på dette området, i og med at jeg bare har hatt praksis i spesialisthelsetjenesten, men ikke jobbet der etter jeg var ferdigutdannet.

Noen som har noe fornuftig å si om dette?

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.