Slik jeg leser teksten er jeg enig i at en refleksjon rundt psykologrollen er sentralt for å få gode lavterskeltilbud i førstelinjen. Ved å øke den faglige oppmerksomheten rundt barnas omstendigheter, både som en forklaring på vanskene (dersom det er behov for det) og som områder for tiltak, vil en kunne unngå de vanskene en risikerer ved å for lenge ha et utrednings- og sykdomsfokus (hvor egenskaper ved barnet ofte er under lupen). Jeg mener at på denne måten vil en kunne bygge ut en hensiktmessig førstelinje hvor en raskt kan fokusere på det som fremmer god utvikling for barna (tilknytning/ relasjoner, trygge rammer, etc). Det er fint å lese tekster som trekker dette frem.

Heia Heidi! Godt å se at du er igang med blogg. Gleder meg til å lese det du skriver fremover.
Likte spesielt det du skriver om å snakke et vanlig språk som folk forstår. Det gjør det faktisk mye enklere å hjelpe folk med det de har behov for.

Flott! Flott pga 1) det faglige perspektivet og å sette i gang samhandling. Og 2) Flott, en psykolog kan både behandle/ gi råd og samtidig se egen rolle som behandler som her klart 2nd til naturlige måte å takle symptomet OCD på. Viser oss evidensparadigmet i praksis!

Og fagpolitisk: Kunne en fastlege eller en skolehelsetjeneste eller BUP gjort det samme? Jeg mener nei. Og dermed viser dette eksemplet at vi trenger kommunepsykologer i alle norske kommuner. Psykologer som evner å se løsninger, der andre lett ser umuligheter, psykiatri eller tenker innen sin snevre modell, eks medisinere, undersøkelse via barnevernet, eller psykologisk teknikk for behandling basert på diagnose alene. Og som har gjennomføringskraft og driv til å nå resultater!

Det er spennende å se psykologrollen i et historisk perspektiv i det norske samfunnet. I utgangspunktet var jo psykologen en som satt på tunge institusjoner og gjorde ulike psykologiske tester for å kunne si noe om evner. Med andre ord spilte psykologen en sentral rolle i kulissene. Fra å være en kunnskapsrik ressurs i bakgrunnen, har psykologen kommet i forgrunnen og oppsøker mennesker der de bor; kommunen er blitt en arena for psykisk helse.

Konsekvensene tror jeg, er at vi får enda mer kunnskapsmedisin inn i hverdagen som gir økt livskvalitet for alle.

Takk for kommentarer. Det oppleves så fint når noen leser det man skriver, og at de i tillegg har oppfattet det man prøver å formidle. Deling i praksis!

Jeg synes det er interessant at dere har utvidet mitt innlegg ved å legge til deres egen forståelse. Dere skriver om å se på psykologrollen i et historisk perspektiv, og at det er nødvendig med en refleksjon rundt rolleutøvelsen med fokus på system og enkelt språk. Flott!

I den forbindelse vil jeg gjerne ha kommentarer på noe Ivar Ørstavik skrev. Han spurte, kanskje retorisk, om BUP eller andre kunne jobbet på den måten jeg beskriver, og mener nei. Han skriver videre at eksempelet mitt viser at vi trenger psykologer i alle kommuner. Jeg er jo enig med han, og det er bare 25% av norske kommuner som har psykologer.

Men for å være "djevelens advokat": Har han virkelig rett? Kan man ikke jobbe på denne måten i BUP? I så fall, hvorfor ikke? Jeg vet jo at de strukturelle rammebetingelsene i BUP er annerledes, med telling av tiltak/refusjonsordninger osv., men allikevel? Blir de strukturelle rammebetingelsene brukt som en unnskyldning, eller er det virkelig så vanskelig å jobbe systemisk i BUP?

Trenger hjelp av dere og evnt. noen BUP- psykologer som leser dette, for min legitimitet er lik 0 på dette området, i og med at jeg bare har hatt praksis i spesialisthelsetjenesten, men ikke jobbet der etter jeg var ferdigutdannet.

Noen som har noe fornuftig å si om dette?