Skviiiis!

Føler du deg skvisa, kjære varme, kloke venn? Føler du deg under press? Er du kvalm av tanken på jobben, på krav om produksjon, dokumentasjon, suicidvurderinger, voldsrisikovurderinger, barnesamtaler, samarbeidsmøter, å skrive bekymringsmeldinger til barnevernet og å ta lappen fra folk?

Frykter du kommisjoner, suicid uten tilstrekkelig beskyttelse og helsetilsyn? Savner du terapien og det trygge, beskyttede rommet som er så (faktisk!) fint for pasienten og for deg? Føler du deg skvisa og kontrollert? Uffda! Bare nyt hvordan du har det nå, kjære venn, for mer skvis er i vente! Mye, mye mer!

Jeg vet ikke om en eneste endring har blitt gjort i offentlig psykisk helsevern de siste 10 (20-30?) årene som har gitt psykologer mer autonomi. Ikke en eneste, men det gjør kanskje du?. Den beste predikator er for framtidig atferd? Tidligere atferd! Ja, helseministeren sa det jo rett ut at vi måtte forvente mer og mer regulering i siste tidskrift. Det er jo greit med et kart, selv om stien bærer rett inn i vinpressa ;p

Perfekt=mistroisk

Jeg tror mye av dette henger sammen med en generell mistillit til pengebruken og forsvarligheten i helsevesenet som system. Ta en titt på det nye forslaget til fastlegeforskrift. Det er ikke mye der som handler om økt autonomi, så det er ikke bare vi som blir skvisa. Super-sykehus-OUS-sammenslåingen var jo først og fremst for å styre pengene, selv om det kan være faggrunner også. Kontrollgleden i helsevesenet er en avspeiling av samfunnet forøvrig, tenker jeg. Pengene skal snus på, og det er alle enige om at er bra. En perfekt finansminister er en mistroisk gjerriknark med glimt i øyet og fra Toten.

Men, kanskje vi, akkurat vi, “had it coming” i særlig stor grad? Jeg kjenner helsebyråkrater som mener nettopp dette, og jeg kjenner jeg sliter med ikke å se de har et poeng. La meg ta et par eksempler. Alle vet om Oslo-fenomenet med avtalepsykologspesialister, og mange års ventetid . (Jeg bryr meg ikke om hva som er sant i denne sammenhengen, bare hva som er oppfatningen hos “folk flest”, for det kan hende det er den samfunnet styrer etter?).

Omtrent dette har jeg hørt: “I tillegg til mange års ventetid, er det mange fortellinger om at disse mystiske, ensomme, ukontrollerte psykologene simpelthen kan velge å plukke pasienter tilfeldig, å si nei takk til deg og deg, selv om de har kapasitet. Det virker følelsesbasert og arbitrært. Kanskje de føler problemstillingen eller “kjemien” ikke passer? Kanskje de ikke liker deg, kanskje du er for syk? Hvem vet egentlig? Kan andre i spesialisthelsetjenesten gjøre det samme, kanskje? Noen pasienter behandles i 10-15 år, mens det skrikes om hjelp på utsiden. Ikke en eneste lov eller forskrift bestemmer hva de driver med, hvor lenge og hvorfor, og de har ingen sjefer. Samfunnet betaler og betaler. Dette opprører byråkrater og lovgivere som betaler dem.

Hos noen helsebyråkrater, og dermed hos noen politikere fantaserer jeg, har avtalespesialistene null tillit og sees på med skepsis og kanskje misunnelse.

Truer med planken

Det er kanskje bitte litt bedre i poliklinikkene, men sliter ikke de med elendig produksjonstall og ventelistebrudd? (Avtalespesialistene har i det minste høye produksjonstall.) Her er myten 1-2 pasienter om dagen, hva i all verden gjør behandlerne i de seks gjenstående timene av dagen? Sitter i møter? For lidende pasienter, pårørende og henvisende leger oppleves det for ofte som et evindelig nåløye å komme inn i DPS’et eller BUP’et. Dog kommer avslaget fortere enn før, så noe går framover :-/. Vis meg en fastlege som roser DPS-systemet så skal jeg finne to som refser det.

Poenget mitt er kanskje at det er helt logisk å forsøke å styre hva pengene dine brukes til. Har du en skute med masse løse kanoner på dekk som skyter i hytt og pine, binder du dem ned og truer matrosene med planken.

Ingen hadde misunt avtalespesialistene deres autonomi dersom ventetiden hadde vært null. Ingen fastleger hadde klaget over DPS’ene dersom de opplevde samme nivå av forutsigbarhet som i andre deler av spesialisthelsetjenesten. Hva årsaken, sannheten er, for at det er slik, er liksom ikke så viktig her.

Slik bevilgende og forvaltende myndighet ser det, fantaserer jeg, er det mye å hente på å skvise mer. Jeg tror de har rett også. Kanskje er det bra også, hva vet jeg? Foreløpig virker det som om antallet timer helsehjelp gitt hver dag går opp, og kvaliteten blir bedre med mer skvis. Gjør den ikke det kanskje? Færre ventelistebrudd, bedre dokumentasjon, høyere produksjon hver dag og noen “kvalitetsmål” blir bedre (Skal skrive om bedre kvalitetsmål en annen gang). Det går simpelthen framover i helsevesenet, og skvising har bidratt til det! Det er mye dyrere også enn før, men alt blir alltid dyrere.

Endring svir

Det er bra at flere folk får hjelp og at vi er mer forutsigbare. Sett utenfra: “squeeze on”.
Den dagen måten (PTSD? CBT eller EMDR) og hvor lenge (PTSD? Max 100 timer) vi behandler er standardisert, systemmessig betalt , overholdt og ekte kvalitetsmessig målt, først da er vi ferdig skviset - slik jeg ser det. Det er det veldig lenge til folkens, det er mye autonomi igjen her altså. Mange år med mye skvis.

Vi kommer til å skvises lenge, og litt “klaging” fra oss bekrefter for skviserne at de er på rett spor. Endring svir, og når vi “sutrer litt” betyr det at endring er på gang.
Hvorfor er det så ekstra smertefullt for mange av oss, denne skvisen? Alle vet at å miste et gode og en frihet er mye verre enn aldri å hatt den. Det er ikke i vår menneskelige natur å tåle det. Videre tror jeg det er noe unikt med hva vi gjør og hvilken gruppe vi har blitt rekruttert fra. Hele dagen sitter jeg jo å gjør mennesker mer ekte og autentiske.

Å si ifra når de blir tråkket på, å sette passe egne grenser, å si nei når det er nødvendig og at dette, her i vesten, er veien til bedre psykisk helse! Jeg tror kanskje det gjør oss mer frihetselskende og mer sosiale. Jeg tror ikke vi psykologer er spesielt enkle mennesker å styre. En gjeng kloke, stae og varme folk? Kanskje det var ønske om å bli det som bidro til vår rekruttering også? Kanskje vi er snille og synes det er urettferdighet at vår godhet blir belønnet med skvis? Jaja, urettferdighet, hva skal man si?

Hemmelig og magisk

Videre er det noe med det hemmelige og magiske som det terapeutiske rom gir, som gjør oss gode og pasienten trygge. Noen jeg snakker med sier det er en forutsetning. Jeg tenker at det er noe av det beste for verden at vi får lov til å ivareta nettopp dette også. Jeg synes bare det er så vanskelige å finne argumenter for det, som sett fra utsiden. Det som gjør at de forstår hvorfor vi jobber bra som skreddere og ikke på samlebånd.

Det er ikke mange steder mennesker blir oppfordret til å dvele i dagens verden, med en skreddersydd varm relasjon, og hvor noen vil at en skal gjøre noe saktere. Tvert i mot, det meste går fortere og blir mer intenst. Hjernens miljø er i dag et stykke fra sitt biologiske opphav og jeg tror det fører til lidelse. Kanskje vår endringsmotvilje kommer fra at nytt ikke alltid er bedre akkurat i det vi gjør?

Poenget er: Jeg skjønner skvisern litt, og jeg skjønner den “sære avtalespesialisten”. Jeg forstår at det har vært gjort mye rart i psykisk helsevern, og at vi er vanskelige å styre. Jeg ser det har vært gjort mye bra når vi har vært frie og autonome.

Min konklusjon har blitt at endring er uungåelig, og at vi må forsøke i større grad å styre den aktivt, ikke bare si nei-nei, ikke skvis! Det er ikke etisk forkastelig å skape struktur. Kanskje si skvis meg her, skvis meg sånn?

Kommentarer

Skviiiis!

Synd hvis Psykologforeningen skal være med å underbygge mer eller mindre mytedannelse i steden for å imøtegå den. Men forfatteren får kanskje stå for seg selv. En helsediskurs basert på byråkratisering, kontroll (ressurskrevende) og angst, og en personalpolitikk som ofte sliter folk helt ut, bør vi heller forsøke å undersøke og argumentere mot, enn å underkaste oss. Når psykologer er " vanskelige" og står i mot "presset", handler det kanskje om omfattende kunnskap om hva som er utviklende og av god kvalitet. Dette virker ikke forfatteren å ha tatt innover seg, dessverre.

Skviiiis!

Hei P!

Tenkte jeg skulle dra i gang litt debatt ved å svare ;p.

Les en gang til! Du er ikke uenig med meg, eller kanskje, jeg er ikke uenig med deg. Jeg referer til myter, jeg fremmer dem ikke, selv om jeg ser det kan være vanskelig å skille. Jeg sier vi er best som vi er, gjør jeg ikke, som "medvandrere i det stille rom"? Titt igjen du...

Gaute

Skviiiis!

Jeg synes du skriver uklart og gjemmer et utrolig lavt presisjonsnivå bak at du "bare refererer til myter" og dine "fantasier" (dine ord). Samtidig mener du da det er viktig at vi handler på grunnlag av disse mytene (og fantasiene). Jeg kjenner ikke til Oslo fenomenet om lang ventetid - jeg vet dette er tilfelle andre steder også. Jeg har derimot ikke inntrykk av at avtalespesialister ikke er seg sitt ansvar bevisst. Jeg blir også forundret over påstandene om (her igjen servert som "myter") poliklinikkenes manglende "effektivitet". Mange av oss jobber skjorta av oss og jeg har lite til overs for å bruke tid på blogginnlegg som dette som av en eller annen uforklarlig grunn får plass på foreningens hjemmeside.

Hva i all verden er poenget ditt? Er det mytene og fantasiene dine, så har vi (helsevesenet generelt) en utfordring i hva som kommuniseres. Det er med bekymring jeg registrerer at du er en av disse som helse-byråkratene får sin informasjon fra. Er det den faktiske situasjonen i helse-vesenet ser jeg frem til en diskusjon basert på faktiske tall som det går an å sette seg inn i, og ikke myter og dine private fantasier.

Skviiiis!

Skvis meg der det kjennes best - på kvalitet av behandling.

Vi mangler meningsfulle styringsmål på behandlingsresultater for psykisk helse, i mange tilfeller også på somatisk helse, så dessverre blir vi bare skviset på mindre relevante mål. Å kun måle antall timer, pasienter, utskrivinger, eller alle disse sier lite eller ikke noe om behandlingsresultat; tvert i mot, dersom helsebedrifter kun styres etter dette vil det kunne lønne seg for dem å underbehandle pasientene: konsekvensen vil være at en kan 'behandle' flere pasienter på samme tidsperiode, oppnå flere utskrivinger per måned, og bruke mindre ressurser på hver pasient. I tillegg blir underbehandlete pasienter raskere og oftere rehenvist , slik at den totale 'pasientomsetningen' / 'pasientproduksjonen' øker. At det er mulig å fremstå som 'flinkest i klassen' i dagens system ved å drive helsebedrifter på denne måten er uheldig fra et helseperspektiv, ikke bare fra et psykologperspektiv.

På den annen side har forfatteren et poeng: det er mulig å overbehandle og feilbehandle, og helsebedrifter trenger mekanismer som forebygger begge.

Dersom psykologstanden ønsker å oppnå en dreiing fra kvantitets- til kvalitetsmål, må vi være villige til å anerkjenne at over-/feilbehandling kan finne sted og helst foreslå måter å forebygge disse på. Per i dag lider vi av å virke ensidig klagende og lite konstruktive, og det øker sjansen for å bli ignorert.

Skviiiis!

Hei Gaute!
Takk for at du skriver om et viktig tema, en "hot-spot"!

Det jeg synes er artig er ikke at endring er i gjære, men hva som ligger i føringer at psykologer skal få utrettet på korttidsbehandling i psykisk helsevern. Helst skal du ta en ny pasient i uka, det vil da innebære å skrive ut en i uka. Og man skriver jo ikke ut ubehandlede klienter, nei på ca 10 timer skal man ha utredet (helst med et stort repertoar av tester), man skal ha laget en I.P, innhentet komparentopplysninger, gjerne bidra med familiesamtale, og.. ja og behandle...!
Det er en skvis som jeg tenker er viktig å belyse. Hvilke forventninger ligger i å få tilbud om psykologbehandling, hvilke forventninger ligger hos arbeidsgiver og system? En ting er produksjonstallet som du skriver om, greit nok. 3 om dagen bør jo være peace of cake. Hvorfor er det vanskeligere for oss i det offentlige DPS enn i det private...?? Vel, det har kanskje å gjøre med alt det andre vi blir pålagt å gjøre?! Autonomi, vel? Det er viktig å si fra om at det er for høye forventninger til hva psykologsamtaler skal utrette, og er rammene 10 timer, vel da klarer man ikke å etablere et godt samarbeid med kommunen, samtaler med fastlege, med pårørende med mere. God behandling forutsetter realistiske mål, og fint om du mener endring er av det gode, men mange om den saken?

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.