Når psykologer slutter å være psykologer

Jeg har stusset over at psykologer av og til slutter å tenke som psykologer i kollegiale situasjoner. Hvorfor er vi ikke flinkere til å lokke fram hverandres mestringshistorier og benytte flere “kom og sett deg her”-intervensjoner overfor lederen. Vi må støtte den bitre, hakkende legen for å endre ham/henne.

Alle mennesker har selvsagt lov til å mentalisere dårligere i visse situasjoner. Blir du truet, stresset eller plaget, skal også du, kjære kollega, få lov til å mentalisere dårlig; være sur, tverr og selvbeskyttende! Det er bare slik at jeg har flere ganger observert hvordan vi psykologer slutter å tenke som psykologer i kollegiale situasjoner

Du er genial!

Jeg sier dette her fordi jeg vet du som psykolog er helt genial til å tenke som psykolog. Det viser jo effekten av forskning på hva vi driver med, og ikke minst utrolig mange møter jeg har hatt med kolleger. Møter med flinke folk - akkurat som deg med andre ord! (Tål litt ros nå, det er sant ;p)

La meg først definere hva jeg tenker på når jeg sier “tenke som psykologer”. Se for deg den klassiske intervensjonen for å skape endring for en gutt med atferdsproblemer på skolen og hjemme. Nesten alltid er første intervensjon å hjelpe skolens ansatte til å like gutten mer, se ham som flink og dyktig også. Du hjelper foreldrene til å belønne prososial atferd. Som psykolog hjelper vi systemet til kreativt og systematisk lete etter det positive. Vi hjelper andre med å se det og belønne det. Det er å tenke som en psykolog.

Det har undret meg at vi ikke bruker dette mer kollegialt også. Dette er et klassisk teammøte jeg har vært med på mange ganger: Den unge psykologen kommer til teammøtet. Hun/han skal (må) ta opp en sak. Teamet ledes av en psykologspesialist. Saken forventes å være “vanskelig”. Psykologen har på forhånd tenkt i gjennom hva som bør drøftes, og alle er enige om at saken skal være mer enn trivielt problematisk - nesten i respekt for de tilhørende. “Ikke plag oss med dine mestringshistorier” er kulturen. Psykologen gransker sjel og nyrer, og bretter ut: “Denne pasienten lider masse og det er umulig å hjelpe ham/henne!”.

Skam og frykt

Intervensjonene fra kollegene kommer da i en rekke kategorier. De strukturelle har-du-husket-å-rådene: “Du klarer ikke å hjelpe fordi det er for dårlig utredet! Har du husket å ta en M.I.N.I. som det står i rettningslinjene?” eller: “Har du husket å ta en grundig nok anamnese?” Eller: “Har du husket å lage en god behandlingsplan sammen med pasienten?” En herlig dose skyld er resultatet.

Neste kategori er mer det-er-noe-galt-med-deg-råd, som er kanskje enda mer ødeleggende: “Kan det være overføring eller motoverføring som du ikke ser?”

Eller: “Det er viktig å tenke at vi alle har med oss våre egne ting når vi jobber som terapeuter!” Eller kanskje vinklet som en slags passiv-aggressiv: “Jeg er så glad jeg gikk tre år i egenterapi, det er godt vi psykologer kan det! Så flott altså!”- intervensjon. En herlig dose skyld, skam og frykt er resultatet, så kjapt irritasjon.

Neste kategori handler om systemet: Det bekreftes eller beklages: “Husk kost-nytte vurderingen. Kanskje pasienten må avsluttes?” Eller med motsatt fortegn: “Det er noe alvorlig galt med systemet som tvinger oss til å telle penger hele tiden. At vi ikke kan bruke lang, god tid! Det er det denne pasienten trenger - kanskje 4-5 år terapi?”. Her går det ofte rett til sinne.

Hvordan er det å lære når man kjenner skyld, sinne, skam eller frykt? Helt, helt umulig.

Drukner i råd

Av og til har jeg hørt kolleger som gir støtte “Nei, dette var vanskelig” eller “du er flink”, men det drukner som regel i alle rådene av de over nevnte kategorier. Ofte blir det avvist av de som presenterer sakene også, “ikke kom med falsk ros” aktige uttalelser. Resultatet er i hvert fall i mange tilfeller kolleger som går ifra teammøtet uten å føle seg sett, møtt og hjulpet. Mer frustrert og nærmere en sykmelding av utslitthet. Det er helt naturlig at vi kommer med slike råd, og alle er velment og mange av dem er sikkert gode.

Årsaken til å gjøre dette er jo at vi bryr oss om vår unge kollega, og hans/hennes smerte blir vår smerte.

Vi hadde bare ikke gitt dem råd dersom vi hadde tenkt som psykologer. Og likeledes: Vi hadde tålt ros bedre hadde vi tenkt som psykologer.

Vi hadde tenkt: “Vi støtter det som er bra, så vokser personen ut av det som er vanskelig.” Og så hadde vi tenkt “Jo mer du sliter på jobben, jo mer trenger du å fortelle om det du mestrer også.” Så hadde vi bekreftet motstand og endringsfiendtelighet for å styrke endrings- og læringsvilje.

Hard, hardere

Kanskje vi kunne endre systemet rundt slike ting? Kanskje de unge kunne komme med råd og mestringshistorier og spesialistene og overlegene klaget over hjelpesløshet? Kanskje alle av systemet måtte tvinges til å legge fram en mestringssak for hver annen gang en sak ble lagt fram? Ofte ville dessverre de av kollegene våre som slet mest, følt at det var mest meningsløst. Akkurat som slik pasienten mine tenker. “Nå har jeg vært hard med meg selv så mye at jeg har blitt deprimert, da må jeg være enda mer hard!”

Når har det hjulpet lissom? Never!

Å være hard med seg selv hjelper bare når man virkelig FÅR til noe. Når Bjørndalen var på topp, hjalp det å hakke og flisespikke. Når han sleit, gjorde det bare mye verre! Selvsagt, slik er vi.

Våre kollektive mentaliseringsbrudd kommer kanskje fra en kultur som handler om å snakke om det vonde som det eneste saliggjørende. “Verst av alle synder er unnvikelsen.” Ja, jeg ser det, og den er kanskje det. Men før man klarer å ta inn over seg det vonde og tåle det, må man ha en trygg base av mestring inne i seg. Hvor kommer denne fra om ikke fra kollegial bekreftelse?

Den bitre legen

Jeg har sett dette også i en slags profesjonskamp og. Vi klarer ikke å rose våre lege-, klinisk sosionom- eller psykiatriske sykepleier kolleger. Ofte sliter vi med det fordi nettopp de ikke roser oss, virker det som. En konfliktforståelse. Forskjellen fra dem, er at vi har ansvaret. Vi kan mer og vi er flest. Vi er den største og viktigste behandlergruppen i psykisk helsevern i dag. Da må vi støtte den bitre, hakkende legen for å endre ham/henne. Husk hvor mye makt og prestisje de har mistet de siste årene.

Jeg tror dessverre at mye av profesjonskampen som jeg har observert, handler om ting vi ikke kan kontrollere. Det at noen psykiatere får med seg en slags negativ selvforståelse fra sine legekolleger - som om det er en mindre prestisjetung spesialitet enn øre-nese-hals eller whatever og dermed lar dårlig selvfølelse gå ut over oss? Dette styrer vi ikke. Det kan vi bare lindre. (Selvsagt er det også noen som nyter å mobbe også, da er det ingenting å gjøre. Men det er veldig få, tror jeg.) Det er selvsagt vanskelig når vår kjære legekollega da velger å spille autoritetskortet ved faglig uenighet:  “Jeg er overlegen, skjønner du. Overlegen!”

Men vi har allikevel mer ansvar nå. Vi er mange, de er få. Vi kan mer. Loven har likestilt oss i det meste. Kanskje jeg er naiv her, men jeg former min egen virkelighet.

Og til slutt: Hvorfor unnlater vi ofte å tenke som psykologer overfor egne ledere. Jeg har jo snakket før om at ledelsen styres mye av engstelse i helsevesenet , som i resten av statlig sektor, eller kanskje hele samfunnet. Poenget er at, er du misfornøyd med lederen din, begynn å ros henne. Du er psykolog, vær det! Føler du at lederen din ikke støtter deg, ikke liker deg, ikke ser deg? Prøv å støtte, rose, like før du slutter. Du er bra på det, du er best av alle yrkesgrupper noensinne. Du er en genial støtter og roser, det er det du gjør hele dagen med stor suksess.

“Kom og sett deg her”

Jo mer du føler lederen er en komplett tullekopp, jo mer må lederen støttes. Sett av en tid og gjør det, funker det ikke - slutt. Det som garantert ikke funker er å gå å kjenne på det, gnages, sove dårlig, bli sjuk og leve i konflikt. Baksnakking kan funke noe, men sjelden så mye som vi investerer i det.

Som jeg sa. Dette fikser vi lett med litt mer struktur rundt hvordan vi forholder oss til hverandre. Litt mer krav om mestringshistorier. Litt mer “kom og sett deg her”-intervensjoner overfor lederen.

Kommentarer

Når psykologer slutter å være psykologer

Åååå, for en befriende herlig tekst om å gjøre det vi egentlig vet er godt og riktig, men som vi så altfor sjelden får til. Kanskje fordi vi er engstelige for å tre fram, gjøre noe annet enn det som ligger i konvensjonene. Men det er like enkelt som det er genialt, "dersom du er misfornøyd med lederen din, begynn å rose henne". Sannsynligheten for endring er overhengende.

Jeg lærer også noe jeg ikke har tenkt på før, nemlig at: "Å være hard med seg selv hjelper bare når man virkelig FÅR til noe. Når Bjørndalen var på topp, hjalp det å hakke og flisespikke. Når han sleit, gjorde det bare mye verre! Selvsagt, slik er vi."

Det ga noe å tygge på. Jeg viste at jeg trenger evnen til selvpisking, men ikke så mye som jeg hittil har brukt den. Jeg skal reservere evnen til å være hard mot meg selv til de øyeblikkene hvor den kan hjelpe meg over en eller annen målstrek, og droppe den der hvor selvpiskingen bare sender meg ut i en sølete grøftekant. Takk skal du ha, Gaute!

Når psykologer slutter å være psykologer

Glimrende innlegg. Det er ikke bare blant kollegaer at psykologer ofte glemmer å være psykologer. Det gjelder også i møte med familien eller i andre følelsesladde situasjoner hvor vi er litt for nær handlingen til å få perspektiv på det som skjer. Det er også viktig å huske på at det samme skjer med våre klienter. Mange har veldig gode sosiale ferdigheter som de glemmer i situasjoner hvor de mangler perspektiv. Vi kan minne dem på hva de kan.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.