I hodet på en spiller

Computerspill. Foto: YAY Micro

Storspillere er ikke nødvendigvis problemspillere. Gaute Godager, tidligere spillutvikler, nå psykolog, savner nyansert og systematisk kunnskap om hva dataspill gjør med oss.

Nå skal jeg endelig blogge om noe jeg vet noe om. Hvis du har googlet meg så vet du jeg har laget dataspill i 15 år før jeg kom hjem til min psykologgjerning. Jeg vil jeg drøfte en kanskje ukjent gruppe for de fleste i psykisk helsevern - de spillavhengige. I de fire årene siden jeg sluttet i spillbransjen har jeg behandlet en god del spillavhengige, privat og senere i BUP. Flere av de private henvendelsene kommer som et resultat av at de som sliter, ønsker en terapeut som forstår dem - og det gjør jeg jo.

Ubehag og irritasjon

Under terrorrettsaken har jeg slitt en god del med ubehag som psykolog og tidligere spillutviklerunder. Noe kom fra en gnagende halvfortrengt følelse av avsky og skam når terroristen gråter under rettsaken til (pga?) musikken fra et spill jeg laget. Noe annen irritasjon kom fra et ønske om å korrigere oppfatning om at å sitte på gutterommet og spille i et år eller to er uvanlig atferd, og et tegn på negative symptomer. Noe kom fra at akkurat slike spill som mange er avhengige av, var slike jeg laget. Massive Multiplayer Online spill, MMO - hvor World of Warcraft (WOW) er den best kjente.

Hvis du ikke vet noe om hva WOW, har du ikke fulgt helt med i verden. De er nå “nede i” 10 millioner spillere på verdensbasis. Hver av dem spiller ca tre timer om dagen. Ca én prosent av dem har problematferd. Hundretusenvis av nordmenn har spilt dette spillet (Les statstikk på forskning.no eller i den utmerkede rapporten fra Medietilsynet: Problemskapende bruk av dataspill .)

Jeg skal ikke bedrive sporten “fjerndiagnostisering”. Jeg skal bare fortelle at utrolig mange sliter med sosial tilbaketrekning over mange år som et resultat av problemspilleratferd. Jeg har flere venner som har brukt 8-10 timer hver dag på online-spilling, WOW og annet, og som har hanglet seg gjennom jobb og skole. Å hangle er ”greit”, det er når du ikke klarer det engang, du virkelig har problemer. Jeg har vært en del av dette miljøet, jeg kjenner det. Som det konkluderes i over nevnte rapport, storspiller er ikke problemspiller.

Sosiale spill

Å spille WOW er ikke “usosialt”, hvis ikke definisjonen på sosial aktivitet krever blikkontakt da? Faktum er at en av grunnene til at man blir avhengig nettopp er de sosiale forpliktelsene. De kan ikke slutte fordi andre er forventer deres innsats. Når du logger på et MMO, jubler 20 av vennene dine og forteller de har ventet på deg! Skravla går i tekst og over Skype. Livets gleder og sorger deles ikledd eget språk og kultur. Slik er det vanskelig å forlate. Og slik designes spillene, “character interdependence” kalles det på spill-språk. Du spiller fordi det er sosialt, ikke fordi du er usosial.

Forskning viser at den typiske MMO spilleren (mann) har flere venner enn gjennomsnittet, har litt bedre utdanning, er ca 30 - men har litt færre barn. Å lage barn krever oftest blikk-kontakt. Jeg kjenner allikevel flere som var umulig å få fatt i lange perioder, i år - ingen av dem gjør det som negative symptomer.

Problemet er lite forståelse og kunnskap om slike spill, og om den ene prosenten med problematferd eller avhengighet, i norsk helsevesen, skoleverk og media, opplever jeg. Hvor skal jeg så begynne? Diagnostisk!

Internet Addiction

Å være spillavhengighet har ingen DSM eller ICD diagnose. Sist jeg hørte, kommer den ikke med i DSM-V heller. Det nærmeste man har kommet er vel å ta med “Internet Addiction” i DSM - men jeg tror den datt ut også. Argumentasjonen til de som ikke ønsker det, er at denne type “avhengighet” først og fremst er en kompensasjon for andre problemer, og ikke i seg selv en årsak. Her skiller gambling og spillavhengighet seg ad tenker jeg, men på den annen side er det vel veldig mye rusatferd startet som kompensasjon for et eller annet også? Spørsmålet er vel om det i seg selv er nok? Tja, jeg tror kanskje ikke det. På en annen side kan dette standpunk være kognitiv dissonans fra min side, med min bakgrunn. Hva vet jeg?

Det er ikke så viktig for meg med en diagnose i seg selv. Problemet med ikke å ha det, er at det blir ikke utviklet noe behandlingsopplegg eller i det minste forståelse for de som sliter. Min opplevelse er at det er nødvendig.

Facebook og hester

Spillavhengighet tror jeg er omtrent som annen “prosessavhengighet”, som er som “avhengighet” av hester, Facebook, TV-titting, Manchester United, trening, Coca-Cola eller den nye kjæresten. En enorm opptatthet, noe du gjør hele tiden, en voldsom interesse, en uvane, en måte å slippe unna noe annet, en mestring - et dypt menneskelig fenomen - men også noe som kan være svært problematisk. Særlig fordi spilling er så sterkt!

Å spille er en så sterkt konsentrasjonsregulerende aktivitet at den brukes i smertebehandling for barn og ungdom. Spilling er så viktig for mange ungdom at det er regulering av dette som synes å være foreldres største utfordring foreldregjerningen i dag. Videre, en godt voksen pasient jeg behandlet, brukte så mye tid på å regulere bort sin PTSD og depresjon med spilling at han “aldri” spiste og fikk en BMI på 14, men han hadde ingen spiseforstyrrelse. Når en pasient har ekstremt mye symptomer, må vi som terapeuter forsøke å hjelpe pasienten til å regulere dem. De må bli stabile nok to å arbeide med resten av livet. For å klare det må man vite litt om symptomene og forstå deres funksjon!

Spiseforstyrrelser

Hvordan tror du møtet med en med alkoholproblemer hadde blitt dersom du hadde møtt henne med “Pleier du å kjøpe halvliterne dine på Plata?” Eller kanskje en med vasketvang med “hva er de derre bakteriene du snakker om hele tiden?”. Jeg setter dette på spissen for å illustrere et viktig poeng, at møtet med en som sliter fordrer noe kunnskap. Kunnskap nok til å skille spillingens symptomatiske funksjon i system fra hva som er bra med å spille. De fleste som har jobbet med unge mennesker med spiseforstyrrelser har sett at det å ikke spise kan ha mange viktige funksjoner: Kontroll, mestring, grensesetting av foreldre, en måte å bli sett av jevnaldrene, symptombæring av konflikter mellom andre osv osv. Som behandler må vi forstå dette, og det kan være nettopp denne forståelsen som gjør at vi kan nå dem. Spillavhengighet likner utrolig mye dette, synes jeg, men det er oftest motsatt kjønn.

Hvordan tror du møtet med de som er problemspillere blir, dersom det vi vet om atferden deres er at det er/kan være tegn på negative schizofrene symptomer?

Spilling er så vanlig at det sikkert er noe av grunnen til at det ryktes at “Særinteressekravet” til autismespekter-diagnosene kanskje faller ut av DSM-V. Jeg har ennå ikke diagnostisert noen med Asperger Syndrom som ikke spilte masse. (Digresjon: Mennesker som spiller WOW med autismespekter-lidelser, spiller ofte alene, men opplever også høyere grad sosial mestring i disse spillene enn i den fysiske verden. I USA har man brukt disse spillene som treningsarena for nettopp denne gruppen. For mange med disse lidelsene er spilling faktisk en viktig del av det å ha et verdig liv!)

Schizofren?

Alle spiller, og mange spiller mye. Sosiale spill bare øker på og det kommer ikke til å gi seg. I 2010 var verdens vanligste spill spilt daglig av millioner spillere, “Farmville”. Et Facebookspill. Vanligste spiller?? Kvinne, 41 år! Har du spilt Wordfeud, i det siste? Sikker på at du ikke har schizofreni?

Trenger vi ikke samme forståelsen av dette så utrolig vanlige fenomenet for å klare å møte det uten fordommer og med varme? Hvem skal vi skylle på for denne manglende forståelsen da? Media som lager “sensasjonsoppslag” og som selger konflikter og angst om flått, veggdyr og spill litt om hverandre? Lite støtte til forskning på fenomenet, dårlig kunnskap i høyere utdanning til oss hjelpere? Fullstendig manglende opplæring i hele grunnskolen om spill, spillkultur og problematferd for spilling?

Kommentarer

I hodet på en spiller

Du har helt rett i at psykologer bør vite mer om spilleavhengighet, både online og offline. Når det gjelder online spill er det jo mange varianter som kan være avhengighetsskapende av ulike årsaker. Noen er pengespill som gir avhengighet på lignende måter som spilleautomater og kasino mens andre er avhengighetsskapende på grunn av spenningen og muligheten til å bygge sosiale nettverk og sosial status. Spilleavhengighet kan også ha positiv effekt. Jeg har brukt dataspill i behandling av lærevansker, og her er det om å gjøre å skape en viss form for avhengighet ettersom elevene da kan gjøre enorme framskritt. Jeg har likevel til gode å se et primært pedagogisk spill som er så fengende som for eksempel WOW.

I hodet på en spiller

Når dataspill-avhengighet diskuteres tenker jeg ofte på fands verk: Kortspill! Antagelig var det vel egentlig spriten som hadde skylda...

Min storebror fikk en ZX Spectrum (http://en.wikipedia.org/wiki/ZX_Spectrum) datamaskin i 1982 da jeg var syv år. Siden har jeg vært hekta på data og duppeditter. Egen erfaring med dataspill er nyttig i samtale med ungdom om dataspill, til tross for at mine egne spillreferanser begynner å bli litt utdatert. Mye av bråket rundt dataspilling kan antagelig sidestilles med de voksnes foragelse over Beatles intog på gutte- og jenterommene på 60-tallet. Alt nytt er som kjent skummelt.

Tusen takk for et flott inlegg!
Rune Bjørk

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.