Hvordan melde mer til barnevernet?

Kvinne holder seg for munnen. Foto: YAY Micro

I Dagsrevyen 05.03.13 var hovedoppslaget at helsepersonell, særlig i noen fylker, melder mistenkelig lite til barnevernet (BV). Hvorfor er det så vanskelig at det blir “krangling” i teamet? Det er uvanlig enkelt og uvanlig komplisert. 

Krangler hører ikke hjemme på et teammøte. Jeg har vært en refser av og til, og krangler har dukket opp. Faglige uoverensstemmelser og diskusjoner er bra. Meningsbrytninger er bra. Slik skjer det utvikling og læring. Slik belyses saken fra flere sider. Slik får vi perspektivene løftet. Krangler er noe tull. Uregulert affekt diagnostiseres, det utøves ikke ;p. Allikevel er det her de har skjedd med meg. Her, rundt om vi skal melde til barnevernet eller ikke, har jeg hatt flere krangler eller nestenkrangler med teammedlemmer. Igjen skal jeg refse litt...

I Dagsrevyen 05.03.13 var hovedoppslaget at helsepersonell, særlig i noen fylker, melder mistenkelig lite til barnevernet. De som ser skader, symptomer og tegn fra innsiden av husets fire vegger, det vil si vi som er helsepersonell, er dårligere på å melde enn de som som står på andre siden av gjerdet - det vil si naboer. Vi som har tilgang til anamneser, folkeregistrerte fakta og psykososial kunnskap, er dårligere til å melde enn de som synser basert på at gutten går uten lue i skolegården i -10. Dette blir gang på gang spisset av saker i media. Christoffer-saken. Alvdal-saken.

Før jeg fortsetter med historier om krangling, la meg understreke at jeg opplever det har vært en flott utvikling i psykisk helsevern de siste årene. Det er mindre behov for å argumentere kraftfult i helsevesenet nå, enn før. Det liker jeg godt, men det er ikke bra nok til å gjøre denne refsebloggen overflødig... De institusjonene som, i min mening, gjør dette best er de som har klare rutiner på det. Legevakter, akuttpsykiatriske poster osv. De som ser pasienten kortest, med andre ord.De med minst relasjoner.

Hvorfor er det å melde til barnevernet så vanskelig at det blir “krangling” i teamet? Det er uvanlig enkelt, og uvanlig komplisert. Det enkle er at vi blir redde, engstelige og sinte. For å melde er skummelt og kan ha store konsekvenser. Det kompliserte er at alt skjer i beste mening. Slik er min analyse. Jeg opplever i teammøter ofte at gruppen deler seg så fort og brutalt i to leire når en barnevernsmelding diskuteres - de som instinktivt ser på det som et viktig tiltak, og de som instinktivt ser på det som et farlig tiltak. Denne delingen er så kraftfull at det blir ofte mindre rom for dveling, undring og vurdering - og mer rom for automatiske reaksjoner og følelser. Saken blir en slags projektiv personlighetstest, synes det meg.

Jeg vet at jeg nok av noen sees på som en slags “barnevernsmeldingsmaskin” og faller ned på “la oss melde”-siden. Jeg kjenner det ikke helt slik, men jeg innrømmer jeg forsøker å regulere ubehaget rundt det jeg skal gjøre med mest mulig å lage objektive kriterier for melding. Slik ønsker jeg å la være å lure meg selv. For ja, det er ubehag og potensielt svært katastrofalt for jobben jeg ellers er ment å gjøre - hjelpe pasienten. Å bekymringsmelde barna til en alvorlig deprimert, kanskje suicidal, pasient til barnevernet er alltid en katastrofe, i hvert fall der og da.

Jeg er er ingen jurist, ei heller ekspert på dette, selv om jeg har studert jus i to år og vært på en rekke gode kurs, men jeg kan synse fritt. Jeg vil bare se på de vanligste argumentene som dukker opp i “kranglene” på polikliniske team jeg har vært i. Denne listen er ikke uttømmende, men likevel:

Topp-9-listen over: Vi trenger ikke å bekymringsmelde (pasientens) barn fordi...”

1. Vi vet ikke om barnet faktisk er skadet. Det blir bare spekulasjoner.

Dette er det vanligste argumentet som dukker opp i voksenpsykiatrien. I voksen psykisk helsevern sitter jo vi ikke med relasjon til barnet. Det vi vet er bare hvor syk vår pasient er. Det som ligger innbakt i dette argumentet er at vi skal være en slags “dommer”, en “rettpsykiater” eller “sakkyndig”. Selv om vi inviterer barnet, via vår pasient, til dialog, selv om pasienten ønsker det, selv om de kommer, selv om vi snakker med barna alene - kartlegger, samtaler, møter - kan vi jo ikke vite det. Det er jo derfor sakkyndige omtrent bor hjemme hos barnet i mange dager før de uttaler seg. Skal vi “dømme” basert på et møte? Jeg sier ikke vi ikke skal snakke med barnet, jeg bare mener det er aldri det vi skal melde etter. Vi skal melde etter vår pasients tilstand.

Hvor farlig er det egentlig for et barn å vokse opp hos en mor med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Vi psykologer snakker jo ofte om tilknytningsforstyrrelser og mikrotraumer som like psykisk ødeleggende som å bli slått, kanskje verre. Tenk etter: Når sender vi lettest melding - når far slår eller når mor helt uforutsigbartskriker? Vi sier mikrotraumer er like farlige, men når det gjelder å  “lage bråk” tolker vi det litt mer unnvikende.

Noe av bakgrunnen for dette kan virke å være at legeforeningens egne veiledere på en måte omskaper opplysningsplikten til en slags helsefaglig vurdering. Det er jo faktisk, når jeg tenker etter, min gode legekolleger som oftest har brukt denne argumentasjonen. Les om den her, i et godt innlegg av advokat Tore Roald Liedl.

2. Den andre foreldren er slik en flott ressurs! Slapp av, jeg har møtt far (eller mor), han er en fin fyr (etc). Ungene har det bra de!

Igjen blir det spekulasjoner og dommervurderinger vi skal utøve. Vi skal la være å melde bekymring om barna til en ustabil, suicidal mor, en rusende far, en far med en alvorlig personlighetsforstyrrelse fordi mor/far virker som en ressurs? Hva skjer når ressursen bukker under? Hvor sterk er egentlig “ressursen”? Hva vet vi? Ikke noe. Ingenting, men vi skal allikevel liksom vurdere det? Det er ikke vår jobb. Vi er ingen sakkyndig og skal ikke vurdere her. Vi skal simpelthen ikke vurdere, vi skal bekymre oss.

Dette blir et dypt tegn på engstelse og unnvikelse. Hva som unnvikes og engstes over skal jeg liste opp under.

3. Pasienten har jo bestemt seg for å endre på seg! Hun sier hun skal forlate den voldelige mannen. Vi skal ikke ødelegge en fin prosess med å trampe i klaveret nå! Dette vil gi pasienten nok en krenkelse. Nok en tapsopplevelse. Rett fra det psykiske helsevernet!

Dette argumentet er et finurlig eksempel på “ikke-ødelegg-for-terapien” argumentet. Det er ikke så rart at vi psykologer, psykiatere eller andre psykisk helsearbeidere av alle slag, sier dette. Vårt redskap er jo relasjonen. Det er den som simpelthen er broen til forandring, sammen med blandt annet fornuften, smerten og pasientens egen naturlige vekst mot leging. Skal vi nå plutselig gi blaffen i denne, vår viktigste ressurs? Bli til bøller?

Ja.

Empatien skal ikke ligge hos foreldrene sier lovgiver. Den skal ligge hos barnet. Jeg har syndet selv her og jeg forsøker jo å gjøre meg selv til en slags bekymringsmaskin. Akk hvor vanskelig dette er. Å bryte ut av relasjonen og nesten bruke den til å hente ut materialet til bekymringsmeldingen.

Dette er vanskelig for de som behandler barnet. Selv i BUP, da jeg jobbet der, var dette vanskelig. Selv for barneleger som jobber somatisk med shaken-baby-syndrom  er dette vanskelig. Selv da! Tenk hvor mye enklere det hadde vært å ta en røngten av sjela, som man kan av skjelettet og hjernen og se arrene, de gamle og de nye. Tenk at selv de unnviker, de med røngten! Tenk hvor mye verre det er for oss som jobber med foreldrene og basert på akk så vage ting som relasjoner, følelser, aktiveringsmønster, personlighet... Jeg har dyp forståelse for at dette så og si er emosjonelt umulig.

En kilde til styrke for meg er fortellingene pasienter selv har fortalt om egen barndom. Jeg husker en eldre kar som sa “det var så deilig når han slo meg, for da slo han ikke mamma, da var det ingen krangling og kjefting. Da hadde jeg liksom kontrollen. Da ble det ikke verre.”

4. Vi har taushetsplikt. Det er straffbart å bryte den. Du skal være utrolig sikker i din sak før du bryter en lov med en annen som argument.

Dette argumentet er en slags angsthersketeknikk, og den virker fint. Mange blir unnvikende med trusselen om straff og jus. Faktum er at vi kan så og si aldri være sikre. Vi må velge å handle mitt i tvilen. Men for å sitere Anniken Huitfeldt  “bedre én for mye enn en for lite...” Vi skal altså la tvilen komme den svakeste til gode. En godt fungerende, sterk, skoleflink og sunn 15 årig gutt er svakere enn en 45 år gammel skjør, deprimert og traumatisert alenemamma.

Et vanskelig dilemma. Et umulig dilemma? Ikke juridisk - emosjonelt.

5. Barnevernet i Fattigland kommune er så elendig, så utrolig elendig. De består av tafatte, unge jenter rett fra sosioalhøgskolen. Jeg har meldt mange ganger, det har aldri blitt noe annet enn henleggelse - ofte uten engang å snakke med foreldrene.

Akk for et trist argument. Det er trist fordi det litt for ofte oppleves som sant. Tenk hvor vanskelig det hadde vært for en kreftlege å melde til barnevernet en alenemor med alvorlig kreft hvis han trodde det medførte at pasienten ble rasende og sluttet å komme til cellegift? Dette oppleves som realiteten for oss. At av og til, ikke så ofte som vi gjerne frykter, heldigvis, men av og til, så avslutter pasienten og kanskje går til grunne, med barn og familie fordi “vi knuste deres håp” om bedring.

Ganske ansvarsforskyvende tanke, men de kommer, ja det gjør de. De kommer fra dypt nede i relasjonen som vi befinner oss. Tenk følelsen av å måtte gjør det for en “trolig uansvarlig manglende undersøkelse”? Selv med gode, erfarne, kloke medarbeidere fra barnevernets side kan det jo gå galt. For dem som for oss.

Jeg har ofte tidligere hatt empati med ansatte i barnevernet som blir hudflettet i lettvinte TV-repotasjer om systemovergrep og dårlig saksbehandling. Ofte presentert fra en forelders side. Barnevernet blir jo effektivt kneblet av taushetsplikten, men jeg har jo tenkt at reporterne burde beskyttet personen som hyler på TV, mot seg selv. Avslørende og trist er det alltid. Heldigvis har de historiene gitt seg litt i det siste. Det virker som media har gått i seg selv, en slik samfunnsmodning er godt å se - og den skjer jo heldigvis.

Vi kan ikke ta hensyn til at barnevernet av og til er elendig organisert. Vi kan ikke det. Vi er ikke dommere, vi skal ikke vurdere dette. Vi skal bekymre oss. Det er grusomt trist. Det kan være katastrofalt, men det er ikke vår oppgave å vurdere dette. Likeledes kan ikke ansatte i barnevernet la være å henvise barn til BUP fordi BUP i deres øyne fungerer dårlig. Vi er nødt til å tvinge fram tillit til systemet for at systemet kan avsløre seg selv. Satt på spissen kan man si det er bedre at barn går til grunne i barnevernet fordi barnevernet er elendig, enn at de gjør det fordi vi ikke meldte. Først da kan det styrkes.

Dessuten har vi et ansvar for ikke å fortelle slike historier. Opplever man dette skal det meldes til neste nivå over, til ledere, til fylkesmannen og så videre...

6. Du må snakke med pasienten først. Forsøk å få til et samarbeid. Kartlegg ordentlig. Vent litt. Tenk litt. Vent litt til. Snakk litt mer. Bruk tid. Vær tålmodig, osv...

Dette er ikke det verste argumentet, men her blir det beste det godes fiende og resultatet kan bli dårlig. Det beste er at du behandler, og pasienten selv drøfter dette og pasienten finner ut at - “joda, jeg trenger støtte og hjelp, og jeg vil gjerne si litt til barnevernet om hva jeg trenger selv.” Det er vel og bra. Problemet at det er kan også føre oss inn i en prosess som medfører at tiden går. Pasienten blir litt bedre. Pasienten formidler de har all intensjon om å si i fra. De møter opp litt dårlig. Pasienten kommer sjeldent og blir avsluttet etter seks måneder på grunn av for dårlig oppmøte og uten indre klarhet hos oss knyttet til “burde jeg ha sent den bekymringsmeldingen?”

Man skal gå inn i en slik dialog, og det er best. Likeledes er jo våre meldinger aldri anonyme, selv om vi kan drøfte litt med BV, og gjerne oppfordres til å gjøre det. Det bør gjøres med en indre klarhet, en indre tidsfrist, en indre beslutning om at meldingen går uansett. Det er ikke lett. Jo lengre vi venter, tenker, prater, er tålmodige, er i prosess - jo mindre blir sjansen ofte.

Det høres besnærende ut, men noen ganger kan det virke som om fanden fant opp prosesser for å lamme valg og ansvar.

7. Det trengs ikke. Det gikk en bekymringsmelding på denne pasienten for to år siden og barnet er, eller har vært hos BUP. De er klar over alt, og BV jobber med tiltak i familien.

Så? Står verden stille i to år? Igjen, hva vet du egentlig om hva BUP gjør? Hva vet du om barnevernets handlinger og tiltaksnivå? Du skal vurdere basert på pasientens symptomer, atferd og lidelse, ikke fantasier. 

Her blir det ofte anbefalt å ringe og drøfte med barnevernet. Da kan det også gjøres anonymt. Det er ofte klargjørende og informativt og gode planer skapes. Vi gjør det alt for sjelden. Ofte stopper topp-ti argumentrekka prosessen for effektivt.

Jeg har interessant nok opplevd barnevernet selv be meg ikke melde skriftlig i slike samtaler. Slik ble det argumentert: “Ja, vi vet om dette. Du trenger ikke å sende noe. Vi føler det går bedre nå, men kommer det nok en bekymringsmelding nå stopper kanskje framgangen opp og vi da blir kanskje nøtt til gripe inn hardere, bruke mer resurser vi ikke har.” Ansvaret for å holde igjen i en skjør balanse ble altså veltet tilbake til helsevesenet fordi BV selv ønsket å unnvike ytterligere konflikter, bråk og bruk av resurser. Vrient.

Til syvende og sist blir det vårt ansvar å melde og deres ansvar å vurdere tiltak.

8. Du er for egenrådig her. Du må gjerne skrive et utkast til bekymringsmelding men leder skal være enig og skrive under før den går ut, samt at den må kontrasigneres av overlege. Slik har vi laget rutine her på DPS / BUP.

Det er forståelig med rutine rundt meldepliktig informasjon til fylkeslegen eller barnevern. Dette er vanskelig å stå i for den enkelte og kvaliteten må sikres. Problemet er at ansvaret er juridisk plassert først og fremst på deg, på den individuelle behandler - ikke på systemet. Plikten er ikke for deg å melde oppover i systemet, å si i fra til leder. Plikten er å melde til barnevernet. Ønsker ikke leder/overlege å signere er det deres problem. Ditt er å melde, slik formulerer helsepersonellloven dette: Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24. Helsepersonellloven gjelder for den enkelte helsepersonell, ikke for et sykehus.

Riktignok surrer lovgiver det litt til når de sier det skal våre en person som har ansvar for å utlevere informasjonen fra en helseinstitusjon når barnevernet ber om den, i samme paragraf. Det er uansett ikke en person som har ansvar for å sensurere meldingene som helsepersonell ønsker å melde.
           
Du sitter litt i saksa her altså, dersom du virker illojal mot ledelsen, psykologspesialisten, fagrådgiver eller overlege hvis du turer fram som du vil. Akk, slik kan det virke som loven tvinger deg til å være...

9. Jeg har mer erfaring enn deg. Du tar feil. Du vil lære etterhvert. Snakk med veileder om dette, det er derfor dere psykologer har slike. La oss prate om neste sak...

Ja, tja, hva skal man si om slikt. Godt råd å snakke med veileder om ting? Men denne gjengen med herskesetninger kommer jo gjerne i alle sammenhenger hvor en i psykisk helsevern forlater den gode, sikre fold og stiller spørsmål med autoritetene - være seg leder, overlege eller den autoritetsglade miljøarbeider med tanker om egen erfaring. Dette er bare et eksempel på en type “herskesmøring” av andre argumenter. Jeg blir av og til overasket over hvor respektløst det blir argumentert i helsevesenet. Jeg tror det handler om trykket i ansvaret vi står i og ganske mye uvaner det bør slås ned på. Hvor ellers er det lov å kjefte og krangle? Det paradoksale er at jeg også kjenner meg hjulpet inn i denne folden og argumenterer for å være noe mer konfronterende. Det er rart det der..

Hvis du setter alle disse ni argumentene sammen til en lang tirade, eller bare et underutvalg av dem, kan du se hvorfor det ofte blir litt ”trykk i pipa” hos meg i hvert fall. Det skal noe til for å stå på sitt med et slikt mottrykk. Da må man hente fram litt sinne av og til for å klare å tåle det, selv om det er trist å måtte dette. Det bør være unødvendig og jeg angrer ofte etterpå, men må tåle å mene det jeg mener. De som jobber mest med dette, barneansvarlige, barne- og ungdomspsykiatrien er bedre enn behandlere flest - da tror jeg det går rett vei. 

Årsaken til at det er så mye trykk i pipa og en slik splitting i organisasjonene er jo først og fremst redsel for bråk, konflikter, skraper i lakken, brudd i relasjonen og forverring for pasientens situasjon. Hvor skal lojaliteten og empatien plasseres? Skal den sprette dissosiativt mellom barnet og pasienten?

Konklusjon

Min endelige konklusjon har blitt følgende: Jeg tror det enkleste for oss hadde vært klare, rutinebaserte regler for melding basert på pasienten og de bør formidles i relasjon, med all den kløkt og forsiktighet som vi rår over. Men de bør ikke være underlagt vurderinger og diskuteres. De bør være noe slikt:

Denne bestemmelsen gjelder i tillegg til den ellers lovgitte generelle plikten til helsepersonell å melde bekymring, jf. Helsepersonellloven §xx, barnevernsloven osv.

For alle barn skal det meldes en ny bekymring innen 2 uker, hvis foreldre med omsorgsansvar, i møte med (psykisk) helsevern blir:

  1. Innlagt for selvmordsforsøk.
  2. Innlagt for en psykoselidelse som varer mer enn xx dager.
  3. Blir diagnostisert med en ruslidelse, eller alvorlige rusmidler blir påvist i tester.
  4. Blir underlagt tvunget psykisk helsevern.
  5. Har aleneomsorg (i en %-del av året) for barn med følgende diagnoser (alvorlig deprimert, personlighetsforstyrrelse osv).

Denne meldingen skal gjøres uavhengig av familiens forøvrige resurser, kjente tiltak fra barnevern eller andre støtteorganer, kjent prognose for pasienten osv osv.

Ja, jeg er glad jeg slipper å lage lover for jeg ser hvor vanskelig dette er. Men er lovgiver alvorlig med å ønske en øket aktivitet her må de gjøre dette. Det vil nok antakeligvis føre til en enorm reaksjon, hyl, skrik og folk som ikke tør gå til DPS’et fordi de er redde for auto-bekymringsmeldinger. På en annen side går folk ut for å røyke i dag og de tar på seg bilbelte. Lovgivning funker for å forme holdninger. Kanskje angsten for en melding og konflikten knyttet til dem hadde blitt dempet med en slik eksponering? 

Kommentarer

Hvordan melde mer til barnevernet?

Et svært viktig tema, som jeg som tidligere mishandlet barn lenge har vært opptatt av.

Samtidig har jeg en liten innvending mot innlegget, som ligger på nettet og derfor kan leses av alle. Jeg synes det hadde vært bedre om forfatteren hadde unnlatt å trekke fram spesielle psykiatriske diagnoser og slik stemple folk som har fått disse diagnosene, som farlige for barna sine. Vi som har fått psykiatriske diagnoser, utsettes nemlig for mye stigmatisering fra omgivelsene. Noen får mange diagnoser, avhengig av blant annet hvem som setter dem. Vi trenger ikke at psykologene "hjelper til" med å stigmatisere personer i det offentlige rom på grunnlag av diagnoser.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Det er veldig bra at du tar opp dette temaet, Gaute, og jeg støtter deg i at det psykiske helsevernet for voksne i altfor stor grad beskytter relasjonen til pasienten fremfor barna deres.
For oss som jobber med barn er det både trist og ufattelig at høyt utdannede fagpersoner kan fremstå med såpass store mangler hva gjelder utviklingspsykologisk kunnskap, at de tror at man må se skader på barn før de skjønner alvoret.

På jobben snakker jeg med fine, varme og ivaretakende barn. Noen ganger for fine, for varme, for ivaretakende. De snakker om hvordan de opplever at mamma eller pappa har det, har store vansker med å skille mellom sine egne og mammas behov, er opptatt av å fortelle om alle de små signalene de merker på at mamma går inn i en dårlig periode: "Hun er litt mer irritablel nå, jeg får mer kjeft, snart sier hun at hun har vondt i ryggen, at hun må hvilke seg. Da kommer det. Hun ligger stille i mange dager. Jeg vet at jeg må ha Barne TV på lav lyd, vet at jeg ikke skal ta plass. Jeg vet at det går over snart altså. I alle fall for en stund."

Det er ikke alle barn som blir oppfarende, urolige og gir tydelige tegn på at de ikke har det bra. De kan bli selvutslettende og for sensitive i stedet. Og det merkes i sosiale relasjoner med jevnaldrende; de blir for ettergivende, finner seg i mye, blitt lett ofre for folk som vil utnytte dem, fordi de ofte er grenseløst snille. Snille fordi de har passet på mamma eller pappa en stund.

Vi må melde til barnevernet når vi er bekymret. Det er ikke vår jobb å vurdere om omsorgen er god nok, det er barnevernets jobb. Men vi må si fra.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Etter snart 30 års erfaring med og i barnevernssaker, er det min erfaring at det mangler kunnskap om hvordan barn har når de er utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep, at man ikke stoler helt på den kunnskapen som finnes, at man ikke forstår godt nok hva barn sier og formidler, at man ikke spør barna grundig nok om hvordan de har det, at man ikke tror egne opplysninger er gode nok, at man ikke stoler på at den informasjon som man sitter med, at man tenker på forholdet til foreldrene og mulighetene for positiv utvikling fremover, at man er redd for å gjøre noe galt, overilt, uopprettelig, at eget verdisyn på barnevernets evne til å forvalte bekymring, barnevernets metoder og oppvekst under barnevernets omsorg versus oppvekst hos egne foreldre og det personlige ansvaret/belastningen for å gjøre denne typen vurderinger, samt kritikk fra kolleger er forhold som hemmer at bekymring meldes og beskrives godt nok til at barnevernet kan nyttiggjøre seg opplysningene som gis.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Hei!

Jeg har aldri vært med på en eneste krangel om dette på møter i psykisk helsevern eller annet "hjelpested". Hvor kommer den erfaringen fra?

Så til å "melde" og "henleggelse" som det bl.a refereres til i teksten. I min verden heter det "å sende en bekymringsmelding". Imidertid er min erfaring at med en god klientrelasjon/behandlingsallianse, trygghet og tålmodiget vis a vis familie/foreldre, så vil de i mange tilfeller kunne oppsøke barnevernet selv. Foreldre som omsorgssvikter er ikke forbrytere, men i de aller fleste tilfeller mennesker i nød. Min erfaring er at flesteparten av foreldre vil, evt med støtte, selv se hjelpebehov når de pga psykiske lidelser ikke klarer å ta seg godt nok av barna sine.

At legevakt og akuttavdelinger sender flest bekymringsmeldinger er helt naturlig, de ser jo flest mennesker med de alvorligste tilstandsbildene, og er ofte også de første som ser dem. Det samme gjelder i enkelte tilfeller f eks politiet. Dette gir ikke i seg selv grunnlag for å mistenkliggjøre andre instanser/hjelpere.
Og ja, i tillegg, det er faktisk et poeng en skal veie inn hensynet til behandlingsrelasjonen, ift alle mulige tiltak, inkl det som måtte ha med barnevern å gjøre. Ekstra viktig er dette når man har en etablert relasjon til pasienten.

Så er et annet spørsmål om Barnevernet i det hele tatt kan gi hjelp og adekvat hjelp. Det er i mange tilfeller ikke min erfaring.
I verste fall, og ofte, "lukker" et familiesystem seg etter en "melding", og klienten faller i tillegg ofte ut av behandlingen/trekker seg. Hva har man da oppnådd? I svært mange tilfeller har jeg også fått råd av barnevernstjenesten om å ikke gå inn i en mulig bekymringsmelingprosess fordi de ser hvor høna sparker, dvs saken vil ikke føre frem (snarere bakover).

Den slags erfaringer synes det ikke å være rom for i denne bloggteksten. Jeg syns den er forenklet, moraliserende., delvis mistenkligjørende, hvor lite stemmer overens med mine erfaringer som psykolog, dessverre.

Leo

Hvordan melde mer til barnevernet?

Punkt 5 er for meg tilstrekkelig og nødvendig grunn til at jeg bare melder til barnevernet når situasjonen for barna er så elendig at barnevernet neppe kan gjøre mer skade.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Du skriver "Satt på spissen kan man si det er bedre at barn går til grunne i barnevernet fordi barnevernet er elendig, enn at de gjør det fordi vi ikke meldte"

Er det bedre å potensielt ødelegge en hel familie enn å ødelegge ett enkelt barn?

Jeg syns at man skal vite noe om hva man melder til. Hvis du vet at du med din bekymringsmelding dømmer barnet - og familien - til et vilkårlighetens helvete, er det da etisk og profesjonelt korrekt å gjøre det?

Som barnevernpedagog har jeg sett at det tas mange uforståelige avgjørelser i bv-tjenesten. Når det gjelder barn med diagnoser så tas det skremmende avgjørelser.

Før dine ideer kan iverksettes, er det nødvendig med en fullstendig gjennomgang av omsorgsapparatet etter min mening. En skikkelig kvalitetssikring som gjør at barn ikke må oppleve ni fosterhjem i løpet av livet, som gjør at barn under barnevernets omsorg ikke blir misbrukt på flere institusjoner.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Hadde bare forfatteren holdt seg til de fem regler for bekymringsmelding han satte opp på slutten av artikkelen (selvmordforsøk, langvarig psykolidelse, rus, tvunget psykiatrisk helsevern, aleneforelder for barn med alvorlige diagnoser). Dette kunne man jo bli nesten enig om.
Men nei, artikkelen nevner foreldre med mikrotraumer, tilknytningsforstyrrelser, deprimerte foreldre, foreldre som fra tid til annen går fra vettet. Skal behandleren melde fra her? Det insinueres.

Hvordan melde mer til barnevernet?

http://barnevernet.origo.no/-/bul...n/print/557502_de-snakker-aldri-sant

Man skal, på generelt grunnlag, _ikke_ melde bekymringer til barnevernet.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Ja, noen barn trenger hjelp, men verken helsepersonell, meklere, barnevern, sakkyndige eller dommere har kunnskap som trengs til å se de barna som VIRKELIG trenger hjelp, de som bor med psykologisk/fysisk destruktive foreldre, de konflikter som blir gjengangere i systemet. Forskning på denne manglende kunnskap er klinkende klar, DEN MANGLER! rapporter fra både folkehelseinstituttet og Sintes og andre viser dette:
http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/kunnskap.pdf

Det er noe alvorlig galt fatt når man tar barn grunet økonomi og så gir barna og økonomi til andre voksen!!! Erstatningsutbetalinger for overgrep begått av barnevernet har for lengst passert mange miliarder, den kommer til å eksplodere i fremtiden. Den anti-familiepolitikk som er ført av de rødgranne må slutte, penger er det åpenbart nok av og om en familie trenger bistand vil de nok klare seg svært godt på fosterforelder-satser. Dessuten bygger barna nettverk for livet i steden for å bli kastet på gaten når de er 18 uten noen kontakt med familie!

Systemet er politisert og fullstendig feilslått! Noen vil bli ansvarliggjort for dette.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Samtlige punkter i konklusjonen kan på forhånd være organisert av pasienten på en slik måte at barn er skjermet fra eventuell traumatisering som følge av de opplistede problemstillinger. De samme punktene ser i virkelighetens verden ut til å normalt føre til akutt omsorgsovertakelse, uavhengig av faktisk situasjon - de barn det er snakk om trenger som sagt ikke å ha vært utsatt for noen form for omsorgssvikt.
Det kan følgelig synes som at det å følge kravene i Helsepersonelloven om kvalifisert mistanke om FAKTISK omsorgssvikt vil være å foretrekke.
Vil forøvrig vise til at Barnevernloven ikke stiller krav til noen form for formell kompetanse for saksbehandlere i barnevernstjenestene, noe som kanskje vil overraske dem som tror man har med noen form for fagpersonell å gjøre.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Sakkyndige nærmest bor hos barnet???
Er du full?
Sakkyndige er innom på sånn lite timesmøte de. Ser seg rundt i huset og går på do å blir der halve møtet.
Sakkyndige skriver sine domspapirer på meget tynne grunnlag. Dessverre.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Psykologer:Gjør dere ikke til "dommere" over barns beste.Mennesker kommer til dere,ikke for å fortelle om lystbetonte opplevelser og glede.De kommer til dere...med "det verst tenkelige"."Det verst tenkelige" er forbeholdt dere - ikke barna.Er det ikke derfor dere "er der"?Sender ikke familie eller naboer bekymringsmelding,så skal ikke dere heller gjøre det.
Kollegaer i akutt-mottak,med overdreven mistenksomhet mot foreldre som kommer med sine barn,blir "diskre" henvist til å jobbe ved andre avdelinger.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Til pkt 4 om taushetsplikt: Man har opplysningsplikt i hht Helsepersonelloven §33, fritak fra taushetsplikten Helsepersonelloven §23, avvergingsplikt i forhold til straffeloven §139. Sjekk ellers også: Forvaltningsloven §13b, pkt 5, FNs barnekonvensjon nr3. Helsepersonelloven §33 sier at: den som yter helsehjelp skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernets side. Det står "skal": dette betyr at man kan ikke velge om man har lyst til å være oppmerksom eller ikke, men er pålagt etter loven. I andre del av setningen står det "kan føre til tiltak"; det er heller ikke den som er helsearbeiders oppgave å vurdere OM det må settes inn tiltak, dette er barnevernets oppgave. Lilles.

Hvordan melde mer til barnevernet?

Pålagt og pålagt av loven, fru Blom … 

Dersom man rent faktisk vet at det lokale barnevernet ikke så mye er et barnevern som en vernet arbeidsplass for jenter med dårlig sosial og kognitiv fungering, så er det å melde til dem i strid med faglig skjønn, som vi *også* er pålagt å følge.

Hva gjør man da?

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.