Er politisk helsestyring umulig?

Det er sjelden jeg får være med på en historisk hendelse. Å huske hvor du var da Brå brakk staven er en klassisk øvelse. Jeg fikk være med på en annen historisk hendelse, tror jeg. Da ledelsen i Ahus, Helse Sør Øst og politisk ledelse ikke lyttet til advarslene om manglende ansatte etter overføringen av 160 000 pasienter fra Oslo universitetssykehus.

Altså, jeg var på et felles møte mellom ledelsen i OUS, AHus og tillitsvalgte i OUS høsten 2010. Jeg var vikar for Norsk Psykologforening  på OUS. Foretakstillitsvalgte hadde stupt av sykkelen og fått hjernerystelse.

Det var helt merkelig for meg å observere hvordan ledelsen i AHus viste bekymrede nikk og miner og sa “ja, dette tar vi alvorlig” - men hvor alle virkelig kjente i magen at det var bare politiske fraser fra noen som ikke bestemte. Har dere ikke vært med på det med pasienter i terapi, hvor du plutselig bare kjenner i magen at du selv sa noe ikke-autentisk eller de sa noe ikke-autentisk? At det er noe annet som skjer? Slik var det. Dobbeltsspill.

Tydelig bekymring

La meg sette scenen. En fin høstmorgen i Tårnhuset på Ullevål. Lang, trang snurretrapp, nedslitte trappetrinn, knirk og stønn - opp til 5. etasje. Gamle korridorer. Et litt trangt, langt møterom bak en dobbelt dør av eik og frostet glass. Lav høstsol inn i gjennom gamle vinduer. Støv i luften. Det var stappfult der inne. Varmt i luft og energi. Det var der adm dir. Siri Hatlen pleide å ha semi-uformelle møter med de tillitsvalgte. På et av disse var ledelsen i AHus invitert denne høsten for to år siden, overføringen skulle drøftes.

De tillitsvalgte var tydelig bekymret. Det ble brukt mange ord, men jeg skal koke dem ned til litt barnslige setninger.

Alle visste det,..

OUS-tillitsvalgte: “Vi er sure. Vi var uenig i sammenslåingen! Vi var uenige i nedleggelsen av Aker og overføringen til AHus av de 160 000 pasientene fra Aker. Vi liker ikke Ahus, ledere og sånt og hakke lyst å jobbe med dere. Og det er langt til Lørenskog, bussen går sjelden.”

OUS-ledelsen: “Uff og uff, dette er alvorlig - men vi må være lojale. Vi har sagt fra i Helse Sør Øst!”

Ahus Ledelsen: “Så dumt - men vi har bygget for mange operasjonshaller og trenger penga for de 160 000 pasientene. Pengene følger pasientene, forstår dere tillitsvalgte. Vi får jo ikke lov til å gå med underskudd mer. Vi tror ikke helt at dere ikke vil jobbe for oss for dere har jo ikke noe annet sted å jobbe. Dessuten er det ikke vi som bestemmer dette uansett. Vi har også sagt ifra til Helse Størst!”.

Alle visste at ansettelser kom til å bli et problem og fryktet det ville gå ut over behandlingen. Ikke så mye i psykisk helsevern, men også der. Jeg satt før dette som representant i komiteen som jobbet med detaljene knyttet til overføringen i psykisk helsevern.

Hvem var leder for den underkomiteen? Hun jobbet nemlig i OUS hun da. Jo, nåværende adm. dir. på Ahus Hulda Gunnlaugsdottir. Jeg syntes hun var flink, hun lyttet og virket handlende. Uansett, hun kjente godt til problemet med mannskapsflyt, ansettelser, sure tillitsvalgte og masse advarsler. Siri Hatlen viste det også. Alle visste det.

.. men det betydde ikke noe

Ja, alle visste det. Alle snakket om det. Det bare betydde ikke noe. For å takle bekymringer fra omstillingsmotvillige ansatte og andre “mediesaker” er en av de viktigste funksjonene til  helseregionene. De kan virke å være konstruert for slikt. De er laget som en buffer, en støtfanger, en ansvarsfraskrivelsesfunksjon? Regionene gjør mye bra, men de følger sine politiske vedtak og er der også for å ta støyten slik at politikerene slipper.

Altså, en ventil. Eller kanskje en sikring? De handler ved å ansvarliggjøre nedover igjen og så kanskje filtrere bort smerten oppover? Bente Mikkelsen sa det rett ut i Dagsrevyen her forleden på spørsmål om hvordan hun har ansvaret for det som har skjedd i Ahus. Noe fascinerende: “Jeg tok ansvar ved å ansvarliggjøre sykehusene.” Å ta ansvar ved å ansvarliggjøre. Interessant definisjon.

Smertefullt

Hvorfor er det slik? Det er “smertefullt” for politikere å måtte velge hvem som skal dø og hvem som skal leve, å drive i gjennom enormt farlige beslutninger. Det er en tap-tap sak, politisk. Det er definisjonen på mistillitsforslag og manglende gjenvalg. Helsevesenet blir slik. Behovet for penger i helsevesenet er uendelig stort, og tøffe prioriteringer med store, vonde konsekvenser må taes hver dag. Misfornøyde ansatte, godt faglig begrunnet roper ut. Truede, redde og krenkede pasienter finnes i de fleste familier. Når det går bra er det stille. Når det går dårlig, kjennes det. Allikevel må beslutningen tas.

Hvis jeg hadde vært stortingspolitiker hadde jeg også ønsket meg en slik ventil. “Puh”, hadde jeg kanskje tenkt når TV2 plukket opp en enkeltsak, en enkelt person som led som jeg som politiker ellers måtte si nei til fordi jeg måtte prioritere forsvarlig økonomisk, “Bente Mikkelsen tar støyten for denne”.  

Mye av dette er selvsagt spekulasjoner, kanskje det meste, i moderne blogg-ånd men det var interessant å se det såpass nærme. Hvordan de byråkratiske konstruksjonene håndterer kritikk for å gjennomføre endring. Hvordan økonomi styring og politisk styring valset over de tillitsvalgtes og også OUS ledelsens forslag om mer tid.

Kjefter og spår

Det er jo flere andre sider av saken, tenker jeg også. Kanskje det er en grunn til at viktige advarsler ikke blir lyttet til? Det er naturlig nok sterk affekt knyttet til politiske helseavgjørelser. Folk kjefter og spår redsel, død og smerte ved “alle” endringer som gjøres. Legges det ned en fødeklinikk et sted, en sengepost eller et tilbud, blir det alltid varslet katastrofe. Pasienter, lokalpolitikere og ansatte sier “alltid” nei høyt og tydelig! I media og forklarer de “alltid” motviljen mot endring med “fag”. Det er ofte sant også, men det blir polarisert og er bra nyheter. Det gjør at endringer stort sett alltid blir konfliktfylte. I konflikter mentaliserer vi dårlig. Vi lytter ikke, vi bruker ord og ventiler for å holde på egne meninger.

Jeg synes faktisk at manglende politisk ansvar i sykehusnorge er et problem. Jeg er usikker på om styringen går fint ovenfra og ned når det er vondt for en politiker å komme inn i en situasjon hvor noen må dø fordi antall penger ikke er uendelig. Å stå på TV og si at en livsforlengende (altså ikke smertelindrene eller helbredene) kreft behandling ikke kan tilbys fordi den koster millioner av kroner og de bør brukes til kjedelig, forebyggende arbeid som kan redde mange?

Hvordan skal vi invitere dem inn til å ta et slikt ansvar, bli en del av vårt daglige arbeid, hvis det er tap-tap valg? Å prioritere smerte? Å delta i den daglige “triagen” (prosess som innebærer å prioritere hvem som skal få behandling)? Å ikke bruke ventiler? Hvordan skal vi snakke sammen, vi ansatte, vi pasienter med vi politikere?

Mindre ulv, ulv?

Jeg tror vi kanskje bør skrelle bort litt ventiler, kanskje jeg. Også bør vi kanskje snakke litt mindre hardt?

Kanskje media må ta sitt ansvar også? Være litt forsiktige når de drar fram enkeltsaker, hva de spisser? Vi seere bør kjenne mindre skadefryd når en politiker blir “avslørt” på nasjonalt tv? Kanskje pasientorganisasjonene også må se et samfunnsansvar, forsøke å representere hele samfunnet? Kanskje fagorganisasjonene bør være mindre endringsfiendtlige til tider, mindre sure, mindre ulv-ulv ropende? (Mer som oss i Psykologforeningen tenker jeg sånn passe selvgod, fordi jeg opplevde en god del at vi jobbet som brobygger - og jeg var stolt av det). Kanskje de som slåss for distriktene og sine lokalsykehus også bør tenke på de som bor i Groruddalen, og vice versa?

Jaja - det er vel å tro på julenissen. Men jeg er ikke i tvil om at en dårlig prosess fant sted i denne saken som nå avdekkes. Jeg er heller ikke i tvil om at det å styre helsenorge er en sur og vanskelig jobb som krever mer lytting og samarbeid, mer hands on ansvar, enn det jeg observerte på møtet høsten 2010.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.