Ingen pårørende

Flyktninger. Photoman29 / Shutterstock.com

Photoman29 / Shutterstock.com

Det er det første som slår meg når jeg går inn på helsejournalen til enslige mindreårige: Pårørendefeltet lyser tomt og hvitt.

Hvordan kjennes det ut ikke å ha pårørende her i landet? Jo det kan jeg tenke meg til, det er ensomt. Folk kan synes du er flink, men de er ikke direkte stolte. Folk kan synes du er interessant, men bare når du faktisk er det. De kan gå når du er kjedelig.

Forskjellige voksne

Hvis du ikke får til livet,  er det bare folk som jobber med deg som er bekymret, og da egentlig bare når de er på jobb. Det er ingen foreldre som diskuterer deg etter at du har lagt deg, og lager en slagplan og støtter deg når du mestrer og mislykkes. Og når du ringer familien i hjemlandet må du som oftest fokusere på mestring, og love at ting skal bli bra, selv om du kan være usikker på om ting faktisk blir det.

Til daglig må du forholde deg til mange forskjellige voksne som bytter vakter og ringer og sier at de er syk. De voksne snakker ikke samme språk som deg, og tolk kan man bare få dersom det er litt krise. Det er forventninger til deg, og mange regler, og mye nytt og andre barn som du ikke kjenner. Når du forteller om at du har det vanskelig, blir du sendt til en annen institusjon der du skal snakke med en annen autoritetsperson èn time i uken.

"

Omsorgen går bare èn vei

"

Dette er den institusjonaliserte tilværelse vi som oftest har å tilby de enslige mindreårige som kommer til Norge. Det er interessant er at dette høres ut som en tilværelse på et sykehus, mellom pasient og ansatt. Behandling, med et hint av atferdsterapi. Og det er ingen forventning om at dette barnet skal vise omsorg til dem som jobber på institusjonen. Omsorgen går bare èn vei. Barna har ansvar og plikter, men ikke av en emosjonell art slik som de har ovenfor familien i hjemlandet.

Gå til omtale av rapport fra Redd Barna om barn på norske asylmottak.

Gjensidig tilknytning

Den gjensidige tilknytningen som er selve grunnlaget for tilknytningsteori blir utfordret i en institusjonell setting. Mangel på det kan i teorien ha negativ innvirkning på sosial atferd, utviklingen av nye forhold og seksualitet samt empati (1). Svikt i den gjensidige tilknytningen i tenårene gir en tendens til at barnet utvikler mer vektproblemer, rusmisbruk, depresjon og lav selvtillit og en høyere frekvens av selvmordsforsøk (2, 3).

I en periode hvor det fortsatt er svært viktig med en gjensidig tilknytning, blir mange enslige mindreårige kastet ut i ukjent farvann. De skal gi omsorg og støtte i en gjensidig relasjon til en familie som ikke er tilstede og trenger ofte at barnet tar ansvar, mens de samtidig er omringet av voksne på jobb som gir omsorg men der gjensidigheten er en valgmulighet. De kan mangle gjensidige tilknytning i det nye landet og kulturen, men har et godt utviklet tilknytning til sitt hjemland. Hva vil dette ha å si for integrering, samhold og fellesskapsfølelse? Her tenker jeg at det ikke bare har innvirkning på den enkeltes psykisk og fysisk helse men også på integrering på et samfunnsnivå.

Det viser seg at enslige mindreårige her i Norge som føler at de mangler kontakt med nære voksenpersoner er mer tilbøyelig til depresjon, selv i tilfeller der de har kontakt med familien i hjemlandet (4). Ungdommer som har nære forhold blant familie i Norge har mindre psykiske plager enn de som følges opp av hovedsakelig offentlige ansatte. Dette kan handle om at ungdom med psykiske vansker i større grad følges opp av det offentlige. Men en annen forklaring kan ligge i relasjonen. En del av disse ungdommene er i grunn engstelig for at de ansatte ikke bryr seg om dem egentlig. De kan også frykte et nytt tap og bekymre seg for om denne personen vil forsvinne, noe som er en helt klar mulighet.

Trenger et hjem

Løsninger er integrasjon, ikke bare nasjonalt, men familiært. Ungdom trenger et hjem der de voksne ikke har fri fra dem 16 timer i døgnet. De trenger krav, ikke bare akademiske og praktiske, men på det emosjonelle planet. De trenger en familie de kan feire med og krangle med. En familie som vil hjelpe i lang tid framover og som trenger deres hjelp i retur. Det er dette som er bakgrunn for tilknytning og min påstand vil være at traumebehandling og inklusjonsarbeid hviler i stor grad på at vi først har fokus på fellesskap og samhold, sosial støtte og inkludering. 

"

Dette er en støtteerklæring for at barneoppdragelse ikke er et institusjonelt anliggende.

"

Dette er en støtteerklæring for at barneoppdragelse ikke er en institusjonell anliggende og at disse barna som kommer til oss bør aller helst bo i familier, selv de over 15 år. Psykologene kan komme på banen politisk og offentlig og si det som det er. Gode samfunnsborgere er trygge samfunnsborgere som føler tilhørighet, og denne evnen utvikles gjennom gjensidig kjærlighet, ikke kun omsorg.

  1. Hoover, J. (2004) John Bowley on Human Attachment. Reclaiming Children and Youth . Vol.11. No.1 pp. 58-60 (http://www.cyc-net.org/cyc-online/cycol-0304-bowlby.html)
  2. Ackard, DM, Neumark-Sztainer, D, Story, M, Perry, C. (2006) Parent-child connectedness and behavioral and emotional health among adolescents. Am J Prev Med 30 (1): 26-66
  3. Boutelle, K, Eisenberg, ME, Gregory ML, Neumark-Sztainer, D. (2009) The reciprocal relationship between parent-child connectedness and adolescent emotional functioning over 5 years. J Psychosom Res 66(4): 309-16
  4. Oppedal, B, Seglem, KB, Jensen, L (2009) Avhengighet og Selvstendighet: Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale Nasjonalt folkehelseinstitutt Rapport 2009:11

 

Akiah Berg, Phd, er forsker på migrasjonsprosjektet på Norsk senter for forskning på mentale lidelser (NORMENT). Hun er i tillegg psykolog i Lørenskog kommune og styremedlem i Forening for interkulturell psykologi.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.